Det er krise i det globale matsystemet. Som følge har Norge skrevet under på et initiativ med flere land i Verdens handelsorganisasjon (WTO) om at global matvarehandel må holdes åpen. De ber om at det ikke innføres eksportrestriksjoner.
I verste fall kan det bety at land som står i, eller er på randen av, sultkatastrofer blir hindret i å sikre mat til egen befolkning.
Her ber Norge land hvor folk sulter om å holde matflyten oppe fordi vi har bygd ned eget landbruk, blitt importavhengige og rigget verden til usikkerhet. Nyliberale kjepper i hjula gjør vondt – men de kan fjernes.
Sult har økt siden 2015 til nivåer vi så tidlig på 2000-tallet. Verdensbanken estimerte nylig at allerede i 2020 manglet 2,37 milliarder mennesker tilstrekkelig tilgang til mat. Dette samtidig som global matproduksjon har økt. Hvordan er det mulig?
Mye av grunnen ligger i at makten over maten er høyst konsentrert. Åtte land står for mesteparten av verdens hveteeksport. Bare fire (!) selskaper kontrollerer 90 prosent av den globale kornhandelen. De samme selskapene har ekspandert inn i prosessering, såfrø, kjemikalier, distribusjon og salg. En enorm maktkonsentrasjon.
Videre har disse selskapene i stor grad gått fra å tilføre verdi til realøkonomien, til å også tilby spekulasjonsobjekter. Cargill, et av de fire selskapene, begynte for flere år siden å tilby vare-indeksfond. Det tillater investorer å spekulere på priser for matvarer og landbruksprodukter.
Innretningen av det globale landbruket blir altså i stor grad diktert av fire selskaper og deres investorer. Det utfordrer bondens, folkevalgtes og hele matsystemets mulighet til å ivareta livsgrunnlag og matsikkerhet over tid.
Etter finanskrisa i 2008 trengte investorer et nytt sted å putte pengene. Matsystemet ble et lokkende investeringsobjekt – fordi mat vil vi alltid trenge. Det fikk utfall på matbørsene. Det synes på matvareprisene. I flere år har forskere ropt varsku om at det vi så i oppløpet til finanskollapsen nå skjer i matsystemet.
18 land har innført eksportrestriksjoner på flere matvarer som hvete fra India, palmeolje fra Indonesia og kjøtt fra Argentina. At land innfører eksportrestriksjoner i et matvaresystem med noen store konglomerater som dominerer tilgang på mat, er forståelig. De kan ikke stole på at det globale matsystemet sikrer befolkningen mot sult. Det finnes ikke «just in time»-levering til en fattig og sultende befolkning.
Midt under jordbruksoppgjøret, som for mange handler om ny retning for jordbruket, har Norge sendt byråkratiske fotsoldater for å signere initiativer i WTO som går imot kravet om kursendring. Det selv om utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereim (Sp) taler i Sikkerhetsrådet like etter om at det er «kritisk at flere land blir mer sjølforsynt».
«Det er ingen som sier at de er imot handel eller eksport. Det er likevel forskjell på eksport av overskuddsvarer og tvungen eksport av varer som er nødvendige for å leve»
WTO-byråkratiet tror det er god utviklingspolitikk å bytte til oss mat for penger. Men eksportlandbruk er ikke det landbruket som trengs. Det handler også om at å bygge opp bærekraftig, sjølforsynt landbruk er solidarisk politikk. Det er god miljø- og beredskapspolitikk. Det er ikke nasjonalistisk proteksjonisme.
Det er ingen som sier at de er imot handel eller eksport. Det er likevel forskjell på eksport av overskuddsvarer og tvungen eksport av varer som er nødvendige for å leve.
Da vi rundt 2010 forhandlet om EFTA-avtalen med Colombia, var det klart at de folkevalgte i Norge ikke skulle forhandle inn forbud mot eksportrestriksjoner. I WTO var EFTA-landene samlet om retten til å beskytte nasjonal landbruksproduksjon. WTO regulerer opprinnelig ikke begrensninger på eksport, bare import. Snur det nå?
I juni er det toppmøte i WTO for første gang siden 2017. Hit drar ministre for å legge rammer for hvordan tjenester, digitalisering, matsikkerhet og samfunnsutvikling skal reguleres. WTO har i tiår slitt med å finne enighet mellom alle medlemslandene. Uten enighet snart vil WTO stå igjen i fortiden som en utdatert aktør.
Gjenopplivningsforsøk av WTO gjøres stadig, men leder ofte til vondt verre. Den siste redningsaksjonen kommer fra den nye generaldirektøren i WTO. Hun ønsker å redde organisasjonen fra en skjebne som irrelevant.
Likevel leder hun nå organisasjonen mot stupet ved å ønske velkommen bakromsforhandlinger mellom vennegrupper som ny sedvane for avtaleinngåelse. Grunnlaget for WTO er konsensusbaserte forhandlinger. Det blir ikke mulig om smågrupper av enkeltland med like interesser forhandler på vegne av alle.
Videre har WTO vært i hardt vær over deling av teknologi for å rettferdig fordele vaksiner, legemidler og medisinsk utstyr for å få bukt med pandemien. Generaldirektøren prøver nå å tvinge fram et forslag som gjør den mye omstridte TRIPS-avtalen (en monopolavtale for storselskapene) mer innskrenkende enn den var på vei inn i pandemien.
Med forbud mot eksportrestriksjoner på toppen, er generaldirektøren i ferd med å skape et WTO som gjør verden mer ustabil og dårligere rustet i krisetid. Det er krise også for WTO. Vi trenger et multilateralt samarbeid som gir land mer handlingsrom, ikke mindre. Støre-regjeringen kan være med på å sikre dette ved å si nei til generaldirektørens forslag og finne tilbake til tidligere rødgrønne regjeringers solidariske politikk.
Teksten ble først publisert i Nationen Motkultur-spalte 27.05.22