Venstresida må jobbe for politiske løsninger, ikke teknologiske.
Vil vi leve i en verden hvor en fyr i Wales legger ut på en ti millioner pund dyr skattejakt på ei søppeldynge etter en harddisk, fordi bitcoinen han kasta ut med den i 2013, nå er verdt 149 millioner pund? Kanskje ikke. Men vi gjør det likevel. Og det er lov å ville bli sluppet av her. Da jeg leste saken i forrige uke, ble jeg minnet på viktigheten av at venstresida tar kryptouniverset ved rota. Det handler ikke bare om natur og strøm, men også om makt og hvilket samfunn som bygges.
La meg først understreke at en rekke av problemene som kryptotilhengere vil løse ved bruk av blokkjede og kryptovaluta, ønsker også jeg å få bukt med. Det gjelder nok de fleste på venstresida. Derfor er det nok også mange kryptoentusiaster på venstresida. Det være overvåkingskapitalismen, sentralisering av makt, Det internasjonale pengefondets (IMF) jerngrep over politisk handlingsrom for en rekke land, dollar-hegemoniet eller pengepolitikk som redder de rike og ikke verden. Venstresida må likevel stille seg spørsmålet: Er kryptovaluta og blokkjede medisinen?
Det korte svaret er nei. Det litt lengre er at knutene som må løses, er politiske og trenger politiske løsninger, ikke teknologiske. Teknologi er en del av løsninga, men ikke aleine. Det viser ideologien som skapte kryptouniverset, og som utspiller seg der i dag: anarkokapitalismen.
Her forsterkes nei-svaret; kryptoentusiaster proklamerer at bitcoin representerer et robust pengesystem, mye fordi det ikke er basert på tillit – altså et system for å kjøpe, selge og investere (kjerneaktivitet i samfunnet vårt) som er basert på mistillit. Personlig har jeg veldig liten lyst til å leve i en hyperindividualisert mistillit-verden. Det er vel hovedgrunnen til at jeg sogner til venstresida.
«Vi bør presentere alternativer til dagens økonomiske system»
Så, hva er de politiske løsningene? La oss se raskt på tre (sorry, plassmangel):
1) Overvåkingskapitalismens fall betyr å få bukt med bedriftsmodellen; privat og nærmest uregulert eierskap over data. Ved å behandle data som andre fellesressurser, som fisk og olje (OBS: tillit), vil vi kunne stille krav til hvordan selskapene opererer gjennom lisensordninger.
2) En mer rettferdig pengepolitikk skapes blant annet ved at Norges Bank ikke ensidig drives av handlingsregelen og inflasjonsmålstyring, som gjør at for eksempel rentehevinger treffer ulikt og driver ulikhet.
3) Ofte dyttes gjeldstyngede, koloniserte land foran i kryptovalutaens korstog. Men mistilliten til monetære og politiske institusjoner som finnes i land som El Salvador, Den sydafrrikanske republikk og Nigeria er ikke overførbar til norsk kontekst. Likeså er noen av alternativene jeg har skissert ut, ikke overførbare til alle andre lands kontekst. Nettopp derfor er det viktig å garantere tilstrekkelig handlingsrom for stater til å skreddersy politiske tiltak til lokale behov. At denne muligheten i stor grad er radert gjennom IMFs struktureringspolitikk og Verdens handelsorganisasjons frihandelspolitikk, betyr at endring må skje i disse institusjonene for å gi tilbake lokalt handlingsrom. Løsningen er ikke å påtvinge et volatilt pengesystem hvor gigantiske kapitalforvaltere som Blackrock kan styre hva folk sitter igjen med.
Vi bør i aller høyeste grad presentere alternativer til dagens økonomiske system og hvordan institusjonene i det opererer. Problemstillingene kryptoentusiastene legger fram, skal vi lytte til og finne løsninger på. De må dog springe ut fra tillit og skape tillit i samfunnet. Da trenger vi politikk som tar tak i roten av problemene, så ikke flere faller for mistilliten.