Vi kan ikke la teknologigiganter kolonisere noe som helst i jakten på guttedrømmen. Spesielt ikke samfunnskritisk infrastruktur.
I det mange gjorde seg klare for å starte opp igjen etter sommerferien, kunne det leses i NRK om en nedlagt skole i Strengelvåg som nå skal huse deler av Elon Musk sitt verdensherredømme-prosjekt; Starlink.
De fleste trakk nok uberørt på skuldrene da de scrollet forbi. Andre gjorde kanskje som meg; trakk oppgitt på skuldrene mens en leste om et britisk teknologiselskap sitt milliontilbud for å bruke skoletomta, samtidig som en pustet ut et tungt og oppgitt: «Ikke sant, vi er faktisk kommet hit».
Hvorfor bli oppgitt?
Fordi 1) det må da være grenser for hvor langt noen få mennesker og deres selskaper skal trenge inn i samfunnets kjerneaktivitet, og 2) vi må slutte å være så gjennomsyra naive i innovasjonens navn.
Starlink er et selskap noen kan ha hørt om i et åndedrag om å redde Ukraina eller Afrika, men egentlig ikke forstår helt hva er. Andre møter det kanskje for første gang her.
I korte grep er Starlink et satellittbasert internett-firma startet av Tesla- og SpaceX-faren Elon Musk. Hovedformålet er å sikre internett til alle ved å spesielt fokusere på rurale områder hvor nettforbindelse har vært svært dårlig eller ikke-eksisterende.
Ved å kjøpe en liten parabol kobles du til en av de rundt 3000 satellittene Musk har skutt opp siden 2018 (de går i relativt lav bane rundt jorda som gjør at astronomer forarger seg over en ødelagt nattehimmel). I 2021 eide Elon Musk 1/3 av alle aktive satellitter på himmelen. Planen er å sende opp rundt 1000 nye hvert år.
Jeff Bezos har også kastet seg på dette kappløpet. De inaktive satellittene blir til søppel. Det vil koste enormt mye å rydde opp.
Et annet problem dukker opp når regninga til privatpersonen skal betales. For å koble seg til Elon sitt «internett-for-alle» er ikke billig. Prislappen per måned er 99 dollar, og utstyret koster 549 dollar.
Slik tjener en av verdens rikeste menn på at styresmakter har neglisjert utvikling av offentlig infrastruktur.
Det dukker også opp offentlig-privat bistandsprosjekter med Starlink for å gi bedre internettilgang – og Elon tykkere lommer. Som da amerikanske skattebetalere punget ut 20 millioner kroner for å sende Starlink-utstyr til Ukraina etter Putins invasjon. Jeg anbefaler først som sist at Norge ikke begir seg ut på slike filantrokapitalistiske eventyr, Anne Beathe Tvinnereim!
Tilgang på internett for flere må så absolutt på plass for å tette «det digitale gapet». Store deler av livene våre er knyttet opp mot internett. Men er det riktig at det er Elon Musk som tilbyr denne kjernetjenesten for samfunn? Jeg mener nei. Som min venn Are sa: «Har du sett et par Bond-filmer, skjønner du at detta ikke er lurt!
Nye bevis for dette finner en faktisk i Starlink sine tjenestevilkår. Her står det under «Gjeldende lov» at: «For tjenester som tilbys på Mars [..] anerkjenner partene Mars som en fri planet og at ingen jordbasert regjering har autoritet eller suverenitet over Mars-baserte aktiviteter. Følgelig vil tvister avgjøres gjennom selvstyrende prinsipper, etablert i god tro, ved tidspunkt for bosetting av Mars.» (min oversettelse)
Denne paragrafen er stappfull av politikk! Når Elon er ferdig med å bruke Starlink til å skuffe inn penger til guttedrømmen – og har utviklet sine astronomisk griske armer på jorda gjennom å drive rovdrift på miljø, arbeidere, kunnskap og offentlige budsjetter – så er det han som skal bestemme hvordan Mars forvaltes.
Vi må ned på jorda igjen og tilbake til Norge. For hva har egentlig Strengelvåg med dette å gjøre? På den nedlagte skolen vil det britiske selskapet AQL å sette opp antenner for å drifte Starlink-systemet. Det betyr at lokalsamfunnet skal huse en viktig stasjon for Elon Musk sin egotripp til Mars.
I Strengelvåg er deler av lokalbefolkninga kritiske til planene på grunn av frykt for støy og stråling. De viser til at kommunen ga tillatelse til byggingen av Starlink-parabolene uten tilstrekkelig involvering av beboerne.
Er det riktig at vi tilrettelegger for at Norge bistår i å gi over viktig infrastruktur til en av verdens rikeste menn?
Amnestys tolkning av at tilgang til internett bør ses som en menneskerett er riktig. Tolkningen må reflekteres i nasjonalt og internasjonalt lovverk gjennom at det offentlige forvalter denne infrastrukturen. Noen få skal ikke kontrollere menneskerettighetene våre.
Jeremy Corbyn sitt Labour ønsket å nasjonalisere bredbåndselskapet BT for å gi gratis internett til alle. Det er ikke noen få, store som skal eie alle leddene i samfunnets kjerneaktivitet. Teknologigigantene skal fratas makt, ikke gis mer – spesielt når de misbruker makten for å mate sin egen stormannsgalskap.
Å si nei til Starlink i Strengelvåg er en start. Å ta demokratisk kontroll over data og infrastruktur er det viktigste steget vi kan ta for å møte en rekke av vår tids største utfordringer.
Teksten ble først publisert i Nationen Motkultur-spalte 19.08.22