Mange av oss har nok gitt opp å ha kontroll over informasjonen vi legger fra oss i den digitale hverdagen. Skipet har seilt. La det som kommer til å hende, skje!
Den tapte kampen understrekes av det daglige «Godta»-klikkveldet for bruk av informasjonskapsler».
En enda sterkere brannslukker for kampviljen er dog debatten om nettopp personvernet. Det har gått sport i sosiale lag om å ha minst å skjule, dermed sendes personvernet dit pepper’n gror som en moralsk hedersmedalje.
For meg er personvern blitt et begrep stjålet av liberalister, tygget og spyttet ut igjen som et kjedelig individualistisk mas. Da den regjeringsnedsatte personvernkommisjonen seint i september kom med sin rapport, leverte de nytt giv til personvern. De vil løfte debatten videre til grunnleggende verdier, demokrati og samfunnsutvikling. Selv om kommisjonen definerer personvern som «den enkelte[s] rett til å bestemme over opplysninger om egen person og mulighet til å justere hvem som skal ha tilgang til disse opplysningene», besøker den problemstillinger knyttet til det vi kan kalle «samfunnsvern». La oss definere sistnevnte som «et samfunns rett til å bestemme over opplysninger om aktivitet fra og mellom sine borgere og muligheten til å justere hvem som skal kunne bruke og/eller kapitalisere på disse opplysningene».
Å løfte debatten til å handle om samfunnsvern er et viktig premiss for at utviklingen ikke skal gå i en retning hvor en tenker at så lenge det ikke er snakk om personopplysninger, kan en ville vesten av 24/7-kapitalisme i den digitale verden fortsette. Da vil vi se en fortsatt snikprivatisering og -kommersialisering av offentlige institusjoner – som skolen.
Kommisjonen er nådeløs: «digitaliseringen av skole- og barnehagesektoren har skjedd på bekostning av barns personvern» og: «det er [..] stor risiko for at digitaliseringen av skolen skjer på teknologigigantenes premisser». Hopp sann! Hvordan vi endte her er en lang historie av sovende politikere, digitaliseringsstrategier under markedsliberalister og ABE-reform. Nå som vi uansett er her, må vi se på noen av problemene dagens situasjon skaper.
Personvernet skal verne om opplysninger, altså data. Dataene som samles om barna i skolen brukes enten til å selge reklameplasser ut fra profilene som opprettes om barna, eller til å videreutvikle egne verktøy og algoritmer.
Algoritmer finnes overalt i livene våre. De er titt og ofte diskriminerende, fordi de mates av mennesker som allerede er partiske, eller gjennom en selvforsterkende sirkel; at algoritmen mater seg selv med informasjon om hva som har skjedd tidligere og gir resultater deretter, som mennesker adlyder. Dritt inn, dritt ut. Ta karakterrotet under korona, da IB-elever i Norge og «A-levels»-elever i Storbritannia fikk karaktergrunnlagene sine kjørt gjennom algoritmer som var matet med data også fra fortiden. Sluttkarakterene til elevene representerte ikke arbeidet deres, men hadde potensial til å påvirke framtida deres. Verktøy skoleelever bruker daglig er også diskriminerende. I 2020 kom det fram at Google Translate er sexistisk: kjønn endres eller fjernes helt i oversettelser.
Algokratiet vi lever under handler altså om mer enn å skjule netthistorikk. Det handler om hvor samfunnet er på vei og hvem det er som styrer oss dit. Det er ikke kun teknologigigantene som presser ut diskriminerende algoritmer, men det er de som jobber hardest, i en rekke internasjonale fora, for at myndigheter ikke skal ha rett til å kreve innsyn i hvordan disse bygges opp og hva de mates med. Det er en enorm trussel for demokratiet, samfunnsutviklingen og tilliten. Regjeringen gjør dermed klokt i å lytte til personvernkommisjonen – også i møte med handelsbyråkrater.