Helseplattformen som nå skaper store problemer for helsevesenet i Midt-Norge, viser at vi trenger en ny politikk for offentlig IT-løsninger. Helseplattformen bygger på Epic-plattformen som er utviklet for å holde styr på betalingene til amerikanske helseforsikringsselskaper.
Skandalene rundt plattformen er mange, men det avgjørende er at den rett og slett ikke er tilpasset behov til de som skal bruke den. I tillegg har de prøvd å lage en stor plattform som skal løse alt mens all erfaring, fra man begynte med utvikling av offentlig IT på 80-tallet, indikerer at dette fører til dyre og dårlige løsninger.
Jonas Söderström advarer mot dette i boka «Jævla drittsystem» i 2010, men likevel fortsetter altså byråkrater på samme vis. Hovedproblemet er at IT behandles som tjenester som skal kjøpes inn, på samme måte som uniformer eller lyspærer. Da lager man store anbudsprosesser styrt av konsulenter. Men IT-løsningen er det viktigste arbeidsverktøyet på alle arbeidsplasser i dag. Det handler om kjernevirksomhet, og det kan ikke settes ut på anbud. Det må løses med egne ansatte.
NAV gjør dette, de utvikler sine egne løsninger med egne utviklere og med åpen kildekode. Dette gir bedre resultater og sikrer åpenhet og gjennomsiktighet i offentlig finansierte løsningene. Det betyr også at løsningen ikke er eid av et selskap og at NAV derfor ikke er låst til én leverandør som kan sette betingelsene for hvordan de skal bruke den nye infrastrukturen videre.
I motsetning til Helseplattformen, slipper NAV lisenskostnader til et utenlandsk selskap. I motsetning til Helseplattformen, har NAV nøyaktig dokumentasjon på hvordan systemet fungerer, kan lett endre det ved nye behov og alle som vil kan få innsyn i hvordan systemet virker.
Utvikling av digitale løsninger betyr egentlig utbygging av avgjørende infrastruktur for levering av bedre offentlig tjenester.
Med åpen kildekode kan hvem som helst bidra til å forbedre systemet. Med Visma inSchool, den forrige dyre og dårlige IT-plattformen som ble lansert i Norge, klarte noen elever å lage sin egen app som hentet ut en god oversikt fra Vismas svært uoversiktlige timeplan-system. Med åpen kildekode ville ikke dette krevd omgåelse av systemet, men vært tilrettelagt for at de gode løsningene kunne blitt bygd inn i systemet for alle. Åpen kildekode er også generelt sikrere, nettopp fordi man kan dobbeltsjekke alle detaljer i hvordan systemet fungerer.
Utvikling av digitale løsninger betyr egentlig utbygging av avgjørende infrastruktur for levering av bedre offentlig tjenester, en infrastruktur som bør være i permanent utvikling etter behov fra både ansatte og borgere. Med egne ansatte som utviklere betyr det at utviklerne faktisk må forholde seg til dette prinsippet, og ikke bare kan stikke av fra en halvferdig løsning når konsulentkontrakten er ferdig.
Istedenfor en leveringsdato i en kontrakt, så vil egne ansatte hele tiden forbedre og utvikle systemet basert på tilbakemeldinger fra andre ansatte og brukere. På denne måten sikres også demokratisk kontroll over den nye infrastrukturen. Digitalisering kan ikke føre til en snikprivatisering av velferdsstaten.
Det betyr ikke at det offentlige aldri skal hente inn kompetanse fra private bedrifter. Det blir alltid behov for bidrag fra private aktører, og Norge trenger en sterk digital sektor som gir oss den digitale suvereniteten som landet trenger.
Man skal ikke være låst til et selskap som dermed kan ha et sugerør inn i IT-budsjettet, men selv skal ha kontrollen over det viktigste arbeidsverktøyet og grunnleggende infrastruktur. Det er veien fram for en mer effektiv IT-drift i offentlig sektor og en demokratisk digitalisering.