Vi lever i en verden med så mange store kriser at det er vanskelig å holde oversikt over dem.
Våre daglige samtaler om liv og fremtid har blitt til en beretning om katastrofer uten alternativer og løsninger. Derfor er nyheten om en ny naturavtale noe positivt. Til tross for at avtalen som ble nådd 19. desember i Canada bygger på markedsløsninger som ikke endrer de underliggende, strukturelle årsakene til tap av biologisk mangfold, så bidrar avtalen til å kaste lys over naturkrisen. En krise som er lite kjent hos de fleste.
Globalisering har forbundet verden gjennom komplekse produksjons- og forsyningskjeder. Sammenlignet med 1950 har produksjonen blitt 12 ganger større og etterspørselen etter materielle goder kommer til å doble seg innen 2060. Den globale befolkning er tre ganger større og i dag forbruker vi ressurser som om vi hadde tre jordkloder å leve av.
Livet vårt har blitt behageligere og økonomien har vokst voldsomt, men det kommer med en stor prislapp: naturkrisen.
Verdens dyrebestander er redusert med hele 68 prosent bare på de siste 50 årene og rundt én million arter står i dag i fare for å forsvinne for godt. Globalt har 75 prosent av landmiljøet og 40 prosent av havmiljøet blitt alvorlig endret.
Noen ganger havner klimakrisen i konflikt med naturkrisen. Tiltak som for eksempel vindmøller til havs og på land, forutsetter tilgang på naturarealer.
I tillegg kommer menneskelig forbruk av varer og natur. For eksempel forventes den årlige avfallsgenereringen å øke med 70 prosent innen 2050. Naturkisen handler dermed om et voldsomt og økende tap av arter og økosystemer.
Klimakrisen og naturkrisen påvirker dermed hverandre, og det blir ikke mulig å stoppe klimaendringer uten å stoppe naturkrisen. I flere rapporter har FN konkludert at dersom dagens ødeleggelser av natur og menneskelig påvirkning av klima fortsetter, blir nesten ingen av FNs bærekraftsmål nådd.
Problemet er i tillegg at noen ganger havner klimakrisen i konflikt med naturkrisen. Tiltak som for eksempel vindmøller til havs og på land, forutsetter tilgang på naturarealer.
Naturavtalen inneholder 23 mål som skal gjøre at vi stanser og reverserer tapet av natur. Blant annet skal 30 prosent av ødelagt natur gjenopprettes, 30 prosent av verdens land og hav skal beskyttes, og miljøskadelige subsidier skal reduseres med 500 milliarder dollar årlig, alt dette innen 2030.
Her hjemme må vi iverksette denne avtalen og beskytte 30 prosent av landets areal inklusivt hav. Men siden hovedårsaken til både klima- og miljøkrisen er dagens økonomiske system blir det vanskelig å tenke at markedsorienterte løsninger og vern av enkelte arealer blir nok til å stanse krisene.
Den nye naturavtalen åpner for «Naturbaserte løsninger», altså markedsbaserte kompensasjonstiltak. Istedenfor å regulere selskapene og industriene som er skyld i at økosystemer og natur går tapt, gir avtalen mulighet for at disse selskapene betaler for ødeleggelsen.
Erfaringer med lignende tiltak rettet mot klimakrisen viser at så lenge selskapene får kompensere for skadene de påfører så fortsetter de med raseringen av naturen. At næringslivets agenda dominerer avtalen skyldes hovedsakelig de milliardene kroner som brukes til å påvirke regjeringer og FN.
Det som ligger til grunn for naturkrisen er dagens økonomiske modell. Derfor er det umulig å stoppe krisen ved bruk av markedets mekanisme. Natur og klima i sammenheng må komme foran profitt og evig vekst. Vi har et lite tidsvindu på omtrent ti år for å stanse naturkrisen, det betyr at vi har ingen tid å miste.