Hvert år i januar leser man om Davos i verdens aviser, et vintersportssted i tysktalende Sveits hvor verdens mektigste forretningsmenn og deres lobbygrupper møter myndigheter og folkevalgte fra hele verden.
Verdens økonomiske forum (World Economic Forum, WEF) er navnet på dette årlige møtet som i flere tiår, siden 1971, har hatt som mål å fremme markedsbaserte løsninger på utfordringer til den globale økonomien. WEF har vært en av de mest sentrale pådriverne for dagens økonomiske system og globalisering. I Davos møtes de største økonomiske maktene med beslutningstakere fra hele verden for å sikre at deres interesser er godt ivaretatt.
Årets utgave er nettopp ferdig, dette er første gang siden 2020 at dette lobbyforumet møtes fysisk. Mye av oppmerksomheten har blitt rettet mot fraværet av mange av verdens viktigste lederne, som USAs, Kinas og Frankrikes presidenter, samt Indias og Storbritannias statsministre.
Men med tanke på alt som har skjedd i de to siste årene, særlig de økonomiske og politiske konsekvensene av covid-19 og Russlands invasjon til Ukraina, var det også store forventninger til endringer i hvordan WEF tolker situasjonen og endringene de kunne foreslå. WEF er tross alt ansvarlig for å fremme mye av den økonomiske politikken som har ført oss til dagens klima-, natur- og økonomikrise.
Utfordringen hos Verdens økonomiske forum er den samme som man opplever hos Verdens handelsorganisasjon, og i alle fora hvor man møter eierne av de store kapitalene og selskapene: de anerkjenner krisens omfang, men ser ikke på seg selv som en del av årsaken til krisen.
Inflasjon er en av de alvorligste konsekvensene av både pandemien og Ukrainas krig. Prisene har gått opp i alle land, og for å bøte på inflasjonen har både USA og EU har økt styringsrenten betydelig. Det samme skjer i Norge. Det er en typisk løsning under dagens økonomiske premisser.
Davos’ gjester er ikke interesserte i å endre en økonomisk modell de blir styrtrike av.
Problemet er at fattige land fra det globale sør hadde allerede fått en ekstrem gjeldsøkning på grunn av covid-19 og krigen i Europa, og denne renteøkningen gjør gjeldskrisen enda verre. Verdens gjeld tilsvarer i dag 3.5 ganger hele verdens GDP. Samtidig, er disse fattige land som får de største konsekvensene av klimakrisen mens Europa og USA tjener seg rike.
Pakistan er et grusomt eksempel på dette. Dessverre ønsker verken IMF, Verdensbanken eller noen av de som har fast plass på møtet i Davos, å følge opp forslaget om gjeldsslette for klima som Barbados tidligere statsminister og Colombias president, blant annet, ønsker å innføre.
Sletting av gjeld med konkrete investeringskrav i det grønne skiftet vil stoppe den økonomiske krisen i mange fattige land, og bidra til at disse landene tilpasser seg klimaendringene, for eksempel ved å sikre seg matsuverenitet gjennom støtte til sine bønder og grønne løsninger til matproduksjon. Men Davos’ gjester er ikke interesserte i å endre en økonomisk modell de blir styrtrike av. Det er fortsatt intet nytt fra økonomifronten etter Davos-møte.
Årets WEF i Davos føyer seg inn i rekken av skuffelser etter verdens mest avgjørende toppmøter. FNs generalforsamling i september fikk ingen fremgang mot en fredelig løsning i Ukraina, FNs klimatoppmøte i november endte uten betydelig endringer i klimapolitikken og naturavtalen som ble nådd i desembers COP15 åpner for at markedsinteresser prioriteres i kampen mot miljøkrise.
Profitt settes fortsatt foran flertallets og naturens velferd. Uansett krisens omfang og kapitalens ansvar på den, nekter de store økonomiske maktene alternative løsninger og godkjenner kun videreføringen av dagens økonomiske modell, den samme modellen som er ansvarlig for verdens kritiske tilstand, og som truer menneskeliv på jorda.
Teksten ble først publisert i Nationens Motkultur-spalte 27.01.23