Teknologigigantene gjør bøndene til digitale leilendinger

Dersom digitaliseringen i jordbruket skal komme bøndene og samfunnet til gode, må vi ta makten fra teknologigigantene og sikre demokratisk kontroll over data og den digitale infrastrukturen.

Selvkjørende traktorer, kjemikaliesprutende droner og ansiktsgjenkjenning for griser og kyr. Hva med å outsource pollinering til flygende roboter? Teknologigigantene har kastet seg over jordbruket, og digital landbruksteknologi har blitt big business.  

Data – i store mengder – er drivstoffet i jordbruksdigitaliseringen. Derfor satser globale teknologiselskaper som Amazon, Microsoft og Google tungt på mobilapper og digitale plattformer som henter inn detaljerte jordbruksdata gjennom droner, sensorer og roboter, og lagrer disse dataene på teknologigigantenes skyservere. Microsofts Azure FarmBeats, for eksempel, opererer gjennom selskapets massive globale skytjeneste Azure, mens Googles roboter, utviklet gjennom datterselskapet Mineral, fotograferer, måler og observerer hver eneste plante, frukt og bær i bondens åker.

Datamengdene disse plattformene samler inn er kolossale. Google hevder at Mineral allerede har rukket å analysere data fra hele ti prosent av verdens jordbruksland – et område tilsvarende halve Kinas landbruksareal. Disse dataene, og analysene basert på dem, lagres selvsagt på Googles egen skytjeneste.

Bøndene blir digitale leilendinger

Landbruksindustrien har også slengt seg på digitaliseringsbølgen, og selger nå datadrevne maskiner som selvkjørende traktorer, kjemikaliesprøytende droner og melkeroboter. De store kjemikalieselskapene har egne mobilapper og digitale plattformer som skal hjelpe bønder med å bestemme hva de skal plante, hvor mye de skal gjødsle og når de skal høste. Til gjengjeld utvinner selskapene bøndenes data. Climate FieldView, Bayers digitale jordbruksplattform, samler inn data i sanntid om hvert eneste aspekt av jordbruksproduksjonen, og tilbyr bøndene analyser og råd basert på disse dataene. Ifølge Bayer dekker Climate FieldView over 24 millioner hektar jordbruksland i Europa, USA, Canada og Latin-Amerika.

Så å si all data fra jordbruket ender i teknologigigantenes skyer, også de som samles inn gjennom jordbruksindustriens apper. Det er fordi jordbruksselskapene er avhengige av å leie serverplass og kjøre appene sine på de globale skytjenestene som i dag er dominert av tre selskaper; Amazon, Microsoft og Google. For bøndene betyr det at de må gi fra seg sine data og kunnskap til disse nesten-monopolene, . For å i det hele tatt kunne bruke appene og de digitale verktøyene i presisjonsjordbruket, må bøndene dele detaljerte data om sine gårdsbruk, sitt arbeid, produksjonsmetoder og sin kunnskap, uten kompensasjon. På denne måten bruker både teknologigigantene og landbruksindustrien de digitale teknologiene til å tilrane seg bønders data og kollektive kunnskap og gjøre de til sin private eiendom.

Gjennom digitaliseringen gjør konsernene bøndene avhengighe av deres løsninger, og de bruker innlåsingsmekanismer og overvåkning for å sikre kontrollen. Slik blir bøndene digitale leilendinger for selskapene. Teknologigigantenes eierskap over bøndenes og jordbrukets data gir dem et ubestridelig konkurransefortrinn som de bruker til å ta kontroll over hele matsektoren – på alle nivåer. Samvirkemodeller har sikret bønders selvbestemmelse og autonomi i over hundre år, men digitaliseringen blir en brekkstang for et konsernstyrt landbruk.

Klimafiendtlig maktkonsentrasjon

Mat- og jordbrukssektoren har i flere tiår vært dominert av noen få kjempeselskaper innen landbruksindustrien og av de globale supermarkedkjedene, på bekostning av de tradisjonelle landsbrukssamvirkene. Med de siste årenes megafusjoner og storoppkjøp, deriblant Bayers oppkjøp av Monsanto, har maktkonsentrasjonen løpt løpsk.

Som om ikke sektoren var monopolisert nok fra før, ser vi nå en økende integrasjon mellom teknologigigantene og landbruksindustrien. Selskaper som selger kjemikalier, traktorer, droner og andre produkter til bøndene slår seg sammen med teknologiselskapene som kontrollerer mesteparten av verdens data og digital tilgang til forbrukere. Yara og IBM har for eksempel inngått et samarbeid om å utvikle en global digital jordbruksplattform som skal gi bønder råd om når og hvordan de skal gjødsle – med Yaras kunstgjødsel, selvsagt. Denne maktkonsentrasjonen i jordbruket og matsystemet er på et nivå vi aldri har sett maken til, og låser bønder og forbrukere inn i et system som de ikke har noen forutsetninger for å kunne forlate.

Den konsernstyrte digitaliseringen av jordbruket blir ukritisk fremmet som en klimaløsning, men selskapenes jordbruksplattformer favoriserer den samme gamle industrielle jordbruksmodellen som står for over en tredjedel av globale klimagassutslipp; som forurenser jord, luft og vann; og som er den sektoren som i størst grad bidrar til masseutryddelsen av verdens dyre- og plantearter. Digitalisering på teknologigigantenes og de store landbruksselskapenes premisser er derfor alt annet enn klimavennlig og bærekraftig.

For selskapene som investerer i presisjonsjordbruk, er målet å integrere millioner av småbønder i et enormt, sentralt kontrollert digitalt nettverk. Når bøndene blir del av dette nettverket, blir de bundet til å kjøpe selskapenes produkter, som kunstgjødsel, kjemiske plantevernmidler, hybridfrø, maskiner og finanstjenester. De forpliktes også til å selge sine jordbruksprodukter til selskaper som er koblet til plattformene – som oftest globale storselskaper og supermarkedkjeder. Bøndene kan ikke lenger velge hvem de vil selge til, men blir gjort avhengige av storselskapene i et asymmetrisk maktforhold der de sistnevnte dikterer priser og setter standarder og betingelser for levering.

Den konsernstyrte digitaliseringen av jordbruket undergraver på denne måten bønders menneskerettigheter, nedfelt i FNs erklæring om småbønder og landarbeideres rettigheter (UNDROP), inkludert retten til selvbestemmelse og retten til matsuverenitet, det vil si rett til å bestemme over egne mat- og jordbrukssystemer, og til å delta i beslutningsprosesser om mat- og jordbrukspolitikk.

Hva kan vi gjøre?

Skal vi stoppe teknologigigantenes og de store landbruksselskapenes overtakelse av jordbruket og matproduksjonen og sikre bønders menneskerettigheter, trenger vi både datasuverenitet og matsuverenitet. Det trengs politiske virkemidler for en demokratisk digitalisering og en rettferdig og bærekraftig landbrukspolitikk:

• Data må eies og forvaltes av fellesskapet og underlegges demokratisk kontroll gjennom konsesjonsordninger. Data fra jordbruket må komme bøndene og samfunnet til gode, ikke bli privatisert og gjort til Microsoft, Amazon, Bayer og Yaras private eiendom.

• Den digitale infrastrukturen må ivaretas og reguleres som nettopp infrastruktur. Hverken bønder, eller resten av samfunnet, må gjøre seg avhengige av å bruke infrastruktur som eies og kontrolleres av en håndfull gigantselskaper. Derfor trenger vi et mangfold av alternativer til teknologigigantenes plattformer, også innen jordbruket.

• Sist, men ikke minst, komplekse samfunnsproblemer som sult og klima- og naturkrisen må først og fremst løses politisk. Vi trenger politiske virkemidler som tar grep mot den konsernstyrte og miljøskadelige industrielle jordbruksmodellen, og vi må sikre bønders og urfolks rettigheter, inkludert retten til matsuverenitet.