Etter seks uker går min tid i Attac mot slutten – for denne gang, forhåpentligvis. Seks uker fri fra Blindern og ned på jorda har gjort godt for et aktivisthjerte.
Gjennom praksisperioden har jeg fått mulighet til å jobbe med nesten alle av Attacs områder, med et spesielt fokus på datainnsamling og digitalisering. Gjeldsslette, digitalisering av jordbruket og finansrettferdighet er ikke så forskjellige saker som man skulle tro – til syvende og sist handler det om konsentrering av makt på veldig få hender.
Det er ingen grunn til å tro at fremtiden blir annerledes. I stedet for statlige stormakter får vi teknologigiganter som opptrer som geopolitiske aktører med makt og mulighet til å tvinge sine egne interesser gjennom. Microsoft bidrar ikke til Ukrainas forsvar mot russiske dataangrep fordi de snille men fordi det beskytter Microsofts egne datasentre og lar dem ha en sentral rolle i landets cyberforsvar. Og fordi det er god PR.
Vi ser det samme innenfor digitaliseringen ellers. Google, Apple og Microsoft kjemper ikke om plassene i den norske digitaliseringen fordi de vil at nordmenn skal ha best mulig digitalt utstyr, men fordi de øyner profitt fra arenaer som tidligere var utilgjengelige. Profitten skjer heller ikke gjennom salg av utstyr. Det er ikke ipader og skole-pcer som skaper inntektene for teknologigigantene, men informasjonen som samles inn via utstyr og plattformer brukerne låses til.
Data er informasjon. Informasjon om mennesker og forhold mellom dem blir ikke plukket fra ingenting, men blir samlet inn uten informert samtykke[1], før den blir sortert og prissatt[2]. De innsamlede dataene kommer ikke nødvendigvis fra et produkt man har kjøpt, men fra at det blir brukt. En smarttelefon samler inn informasjon om hvordan du bruker den, når, hvor, hvor ofte og hvilke handlinger du utfører. Profitten for teknologigiantene ligger derfor ikke primært i antall solgte lisenser eller produkter til norske kommuner, men det at de blir brukt av ansatte og brukere i det offentlige til å produsere data.
Thus, rather than existing only as a commodity to be sold, a smart device becomes (perhaps primarily) a means of producing data.
Sadowski, 2019.
Datafisering er den kombinerte prosessen av innsamling, sortering, sporing og å tjene penger på menneskelig adferd. Først blir informasjon om menneskeliv og sosialisering samlet inn og gjort om til data gjennom kvantifisering. Disse dataene blir så overvåket, sporet, analysert og optimert slik at de kan produsere verdier gjennom sanntidssporing, prediktiv analyse og mer. Datafisering er sentralt innenfor dagens økonomiske og politiske system, og har ulike utslag på individ-, industri- og globalt nivå:
- På individnivå er datafiseringsprosessen basert på utnyttelse: informasjon om individer blir samlet inn uten reelt informert samtykke før den blir omgjort til en handelsvare. Selv om alle brukere utnyttes av teknologigigantenes datafisering, blir allerede marginaliserte grupper uproporsjonalt påvirket.
- På industrinivå er det enorme summer å hente. Industrien for å kjøpe og selge data genererer opp mot 200 milliarder dollar i årlige inntekter. Disse inntektene skapes gjennom utnyttelse og brukes til å skape enorme monopoler som skal samle inn enda mer data innenfor enda flere industrier. Selv finanstidsskriftet The Economist mener teknologigigantenes makt må innskrenkes for å redusere monopolmakten de akkumulerer seg.
- På globalt nivå er informasjon lik makt. Teknologigigantene har et informasjonsovertak og en økonomisk makt som gir dem tilgang til enorme mengder politisk makt. De har tidligere vist at de ikke forvalter denne makten på en god måte, og bruker den til å aktivt påvirke politiske prosesser utenfor demokratiske kanaler.
Attac er en av de få aktørene i norsk sivilsamfunn som tar datafisering og demokratisk digitalisering på alvor. Kompetansen og perspektivene i organisasjonen er unik, og den norske offentligheten ville vært langt fattigere uten Attac. Om jeg skal oppsummere de siste seks ukene i ett punkt så må det være hvor nødvendig organisasjoner som Attac er for å bevare demokratiet som vi kjenner det. Gjennom frivillige organisasjoner ivaretar demokratiet en sentral del av folkets kontroll med makten.
Vi må aldri ta dette arbeidet for gitt – en annen verden er mulig.
[1] (Sadowski, 2019, p. 7)
[2] (Sadowski, 2019, p. 2)
Fremhevet bilde av Javier Allegue Barros på Unsplash