Personvern og ytringsfrihet er tett forbundet, men en privatisert digital offentlighet truer begge. Den nye kulturministeren Lubna Jaffery må derfor være målrettet mot teknologigigantene der Trettebergstuen fomlet.
Facebook-brukere i Canada får denne uka ikke lenger opp nyheter på Facebook. Det er fordi kanadiske myndigheter mener at «plattformene» skal betale redaksjonene for å publisere innholdet deres, noe Facebook ikke vil. Det følger en tråd som både Danmark og Australia har prøvd før, med en fullstendig misforstått inngang til å regulere teknologigigantene.
Reguleringene må handle om å begrense monopoltendensene i dagens digitale markeder, ikke om å be selskapene være litt snillere med de aktørene myndighetene liker best. Reguleringer av typen Canada innfører vil bare befeste plattformenes rolle som forvaltere av den digitale offentligheten. Å lage regler for at denne privatiserte offentligheten skal behandle enkelte bedre enn andre, endrer ikke hovedproblemet, nemlig at offentligheten er underlagt private aktører.
I Norge har vi ennå ikke fått en lov som i Canada, selv om Trettebergstuen flørtet med ideen. Norsk presse sliter hvertfall med det samme snevre blikket som den canadiske. I en felles uttalelse med «Seks krav til teknologigigantene» krever pressens organisasjoner at noen store private bedrifter skal ta mer hensyn til dem, og først og fremst dem. Kravet om særbehandling for seg selv er en underlig inngangsvinkel for regulering av den offentlige samtalen, men kanskje ikke overraskende fra de som er vant til å være den offentlige debattens portvoktere.
Den rollen hadde redaksjonelle media tidligere, men den er i stor grad erstattet av teknologigigantenes digitale portvokterrolle. For å nå leserne må media konkurrere med alle «innholdsprodusenter» i sosiale media, på betingelsene satt av andre selskaper. Det er ikke lenger redaktører som bestemmer, men algoritmer og underbetalte moderatorer.
Annonsekroner og overvåkning
Den digitale medievirkeligheten krever reguleringer, men at teknologigigantene burde være litt snillere med redaktørstyrte medier, eller som i Canada betale dem direkte, er et feilskjær. Hovedproblemet er at annonseinntektene går til teknologigigantene på bekostning av de som skaper innholdet. Her må Lubna Jaffery lene seg på Personvernkommisjonen, heller enn Ytringsfrihetskommisjonen, for å sikre ytringsfriheten. Et mindretall i Personvernkommisjonen, mot Schibsteds stemmer, gikk inn for et forbud mot overvåkningsbasert reklame. Et forbud vil både innskrenke teknologigigantenes makt og styrke redaksjonelle media.
Et slik grep vil gjøre at det ikke lenger er gigantenes databaserte personprofiler som legger grunnlaget for hvilke annonser som vises. Et eksempel på hvordan dette virker er er at det er langt billigere å annonsere for dyre klokker på Instagram, mot en målgruppe av menn med høy inntekt og ønske om statussymboler, enn det er å annonsere for det samme i Dagens Næringslivs bilag D2. Med datainnsamling som avgjørende faktor for hvilke annonser som vises, så vil Metas kunnskap om at du følger @dagensnaeringsliv på Instagram, og liker poster om klokker der, være en viktig del av annonseprofilen. D2s redaksjonelle omtale av klokkesamlere gir dermed flere annonsekroner til Meta, på direkte bekostning av Dagens Næringsliv.
Et forbud mot reklame basert på slik overvåkning, såkalt persontilpasset reklame, vil gjøre at annonsene må følge innhold. Da vil redaksjonelt innhold bli mer verdifullt for annonsører, noe som vil styrke redaksjonelle media, på bekostning av teknologigigantenes plattformer. Det vil også ramme annonseinntektene for useriøse aktører som i dag får inntekter fra persontilpasset reklame frakoblet fra innholdet. Personvern ligger under kommunalministerens ansvar, mens ytringsfrihet ligger hos kulturministeren, men her kan de altså begge to komme godt ut.
Monopol eller mangfold?
Den digitale offentligheten har endt der den er i dag fordi mange, som presseorganisasjonene, ikke har klart å se lenger enn nesetippen. Imens har noen få private selskaper, gjennom fiendtlige oppkjøp, store mengder spekulativ finanskapital, masseovervåkning og misbruk av markedsmakt privatisert infrastrukturen for den offentlige debatten.
Hvis offentligheten er underlagt hva Meta, eller TikTok-eier ByteDance, velger å vise fram gjennom algoritmer og retningslinjer har ytringsfriheten dårlige kår. De private selskapene velger først og fremst ut innhold de tjener penger på, men også andre forhold får påvirke. ByteDance må forholde seg til kinesisk statssensur, mens Meta har latt hensyn til Tyrkia og Israel få bestemme over hva nordmenn får legge ut om Kurdistan og Palestina.
Det trenger ikke å være sånn at det er disse private selskapene som bestemmer. At vi trenger et mediemangfold for å ha reell ytringsfrihet er det bred enighet om i Norge, men vi trenger også et tilsvarende digitalt mangfold. Kulturministeren, og resten av regjeringen, må skape en sunn digital offentlighet, og dermed digitale markeder, som ikke er underlagt noen få amerikanske og kinesiske private selskaper.
Et sted å starte er å se på EU-forordningen «Digital Markets Act» som krever at meldingstjenester har «interoperabilitet». Dette kravet betyr at de må åpne seg opp og la folk kommunisere på tvers av ulike meldingstjenester. Å utvide dette kravet til å også gjelde sosiale medier og tilsvarende digitale plattformer vil gjøre det ulovlig for teknologigigantene å låse folk inne i på sine plattformer.
Hvis vi ikke lenger «må være på Facebook», men kan velge andre plattformer å kommunisere på, selv med vennene våre som fortsatt er på Facebook, mister Meta en viktig del av monopolmakten sin. Da kan vi selv bestemme på hvilke vilkår vi vil delta i den offentlige debatten. Sammen med at annonsørene må kjøpe annonser av de som lager innholdet, ikke av de som driver med overvåkning, får vi demokratiske rammer også for den digitale offentligheten.
Kronikk publisert hos Dagsavisen 29. juni og i Rogalands avis 1.juli 2023
