Første skoledag møter mange barn en skjerm som en del av undervisningen, og når de møter venner fra andre skoler kan de spørre hverandre: Er skolen din en Microsoft eller Google-skole?
Illustrasjonsfoto: Annie Spratt / Unsplash
De digitale klasserommene kommer nemlig ferdig med merkevaren fra selskapet som eier det klistret på. Digitaliseringen har gjort skolen avhengig av noen få gigantiske private selskaper. Penn og papir er erstattet med Microsoft Education, Chromebook og iPad. Dette er en større debatt enn skjerm eller ikke skjerm, det handler om hvem som skal ha kontroll over skolen i framtiden. Valgene vi tar nå vil sette rammene for pedagogiske prosesser, arbeidsvilkår og infrastruktur på skolen de neste tiårene.
Her har politikerne lenge abdisert fullstendig i møte med de store kommersielle aktørene. Teknologigigantene ser på skolen som et stort og viktig marked, og satser tungt på å sikre markedsdominansen de allerede har gjennom å ta kontrollen også på skolene. Med sine enorme økonomiske og teknologiske fortrinn tilbyr de ferdige løsninger som skolene med begrensede midler gjerne tar imot. Problemet er at det følger med en rekke skjulte kostnader.
Den viktigste er at skolene blir låst inn. Når skolene har etablert praksis og rutiner med noen digitale løsninger så blir kostnaden ved å bytte stor. Både tekniske og juridiske mekanismer brukes for å gjøre det vanskelig å bytte løsning, mens konkurrentene er få fordi de ofte blir kjøpt opp av teknologigigantene. Slik sikrer disse selskapene markedsdominans. Digitale læremidler, kommunikasjonsplattformer og skyløsninger er det digitale klasserommet, men i motsetning til det fysiske klasserommet er det ikke eid av skolen, men leies fra teknologigigantene. Slik blir både de organisatoriske og pedagogiske prosessene på skolen tatt som digitale gisler. Når løsningene som engang var de beste blir dårligere og dyrere, så er skolene bundet til masta uten kontroll over sin egen infrastruktur.
Den massive datainnsamlingen er en annen skjult kostnad. Omtrent alt som gjøres på en datamaskin kan registreres og samles inn som data, og det gjøres i stor grad i dag. Kunnskap om barns læring og interesser er verdifullt i markedsføring. Personvernkommisjonen viste at dette i dag aktivt samles inn i skolen på ulovlig vis. Risikoen for lovbrudd og misbruk er altså stor, et typisk eksempel er at elevene blir utsatt for uønsket reklame. Også lovlig datainnsamling er en massiv tapping av verdier som burde tilhøre fellesskapet, ikke teknologigigantene. Data om lærere, elever og skolen som helhet kan brukes til utvikling av kunstig intelligens og skaper enorme verdier som sikrer teknologigigantene enda større markedsmakt.
Selskapenes kontroll over digital infrastruktur og data er en snikprivatisering av skolen. Pedagogikk, ikke profitt må være avgjørende, og da må vi sørge for at de digitale løsningene utvikles på skolens premisser, ikke teknologigigantenes profittjakt. Det krever at det i skolen finnes egen digital kompetanse som kan jobbe sammen med de ansatte i skolen om en utvikling basert på lærernes og elevenes premisser og pedagogiske behov.
Digital kompetanse må handle om hele skolen, og om muligheten til å ta teknologiske valg. En iPad i hånda betyr ikke at førsteklassingene får digital kompetanse. At elevene blir verdens flinkeste til å bruke Microsofts eller Googles løsninger er heller ikke digital kompetanse, men digital avhengighet.
Det handler ikke om å utelukke private aktører, de har mye å bidra med i skolen, men om at fremtidens skole ikke skal være et underbruk av utenlandske teknologigiganter. Flere kvalifiserte lærere og gratis SFO er gode valgløfter, men minst like viktig i skolepolitikk er spørsmålet om hvordan sikrer at vi har demokratisk kontroll over den digitale skolen.
Les mer om kampanjen: