Karbon­offsetting: En dyr illusjon

En klimapolitisk skandale viser at troen på privat initiativ, grønn finans og markedstenking i klimapolitikken er et luftslott.

Året 2023 begynte med en klimapolitisk skandale. Etter ni måneder med gravejournalistisk arbeid kunne The Guardian, Die Zeit og SourceMaterial avsløre at mer enn 90% av såkalte karbonoffsets sertifisert av organisasjonen Verra i praksis er klimamessig verdiløse. Etter flere måneder med forsøk på skadekontroll trakk styrelederen for Verra, David Antonioli, seg fra stillingen sin i mai.

Verra, som ble grunnlagt i 2007, er et ikke-kommersielt selskap som administrerer Verified Carbon Standard (VCS), verdens største system for kvalitetssikring av frivillige karbonoffsets. En karbonoffset er en form for karbonkreditt som dokumenterer at eieren har kompensert for  utslipp av en viss mengde karbon til atmosfæren, enten fordi eieren har betalt for karbonfangst (for eksempel gjennom skogplanting) eller fordi eieren har betalt for å unngå utslipp til atmosfæren (for eksempel ved å bidra til å bygge et vindkraftanlegg som erstatter et kullkraftverk).

Selskaper som ønsker å kompensere for karbonutslippene sine og slik oppnå «netto nullutslipp» har i de siste årene investert stort i offsets, og det har vokst frem et omfattende privat marked for slike kreditter. Verra har med sine karbonoffsets dermed ikke bare legitimert klimautslipp fra private selskaper som Disney, Shell eller Gucci. De har også legitimert ideen om at klimakrisen kan avverges gjennom privat organiserte og regulerte karbonmarkeder – ingen politisk regulering nødvendig! Slik sett er karbonoffsets en sentral del av den privatiserte klimapolitikken som lover å bruke markedet og private selskapers opplyste egeninteresse som virkemidler for å møte klimakrisen. Verra-skandalen har avslørt at en omfattende del av de siste årenes klimatiltak har vært oppskrytt, men er på ingen måte et unikt tilfelle. Den viser at troen på privat initiativ, grønn finans og markedstenking i klimapolitikken er et luftslott som legger opp til grønnvasking og tåkelegging av realitetene i dagens klimakrise og klimapolitikk.

Hva er offsets?

Offsets som miljøpolitisk virkemiddel har eksistert i ulike former siden 1970-tallet, men røttene til dagens karbonmarkeder går tilbake til Kyoto-avtalens Clean Development Mechanism, som siden har blitt videreført under Parisavtalen. Denne utgjør ett av flere rammeverk for utstedelse av karbonkreditter basert på utslippsreduserende prosjekter, som så kjøpes og regnes som gyldige utslippsreduksjoner av andre aktører. I kontrast til de ovennevnte private markedene Verra har opererer i er det her snakk om obligatoriske markeder, hvor selskaper pålegges av politiske myndigheter å kjøpe karbonkreditter for å kompensere utslippene sine. De mest kjente er FNs ovennevnte Clean Development Mechanism og EUs Emissions Trading System.

Ved siden av disse obligatoriske markedene finnes det altså frivillige offsetmarkeder, hvor selskaper på eget initiativ velger å betale for å kompensere utslippene sine, for å kunne bruke dette i markedsføring eller klimarapportering. Disse er også underlagt egne sertifiseringer og standarder som utformes av private organisasjoner, gjerne som et samarbeid mellom representanter fra miljøorganisasjoner og private selskaper. Blant de større sertifiseringsordninger finnes Verified Carbon Standard drevet av ovennevnte Verra, i tillegg til Gold Standard, American Carbon Registry og Climate Action Reserve. Den store overvekten av offsets som utstedes på det frivillige markedet er basert på reduksjon eller forhindring av utslipp gjennom utbygging av fornybar energi og naturvern. Samtidig er det størst etterspørsel etter offsets som bygger på fjerning av utslipp, siden det er lettere for kjøperne å argumentere for at disse faktisk fører til reduserte utslipp.

Offsets gir altså eieren rett til å slippe ut en gitt mengde karbon, basert på mengden karbon som angivelig er blitt redusert, forhindret eller fjernet av det underliggende offset-prosjektet. Ideelt sett skal offsets slik motivere til klimatiltak gjennom å knytte økonomisk vinning til karbonkutt og grønne investering, hvor kostnaden av å kutte i utslipp eller kompensere for dem måles opp mot inntektene fra salg av karbonkreditter. Målet er ikke bare at miljøvern skal bli profitabelt, men at det skal bli enda mer profitabelt enn forurensning.

 Problemene med offsets

Av de mange problemene med offsets er kanskje det største problemet retten til bruk av naturarealer. Offsetprosjekter med mål om å binde karbon, da gjerne gjennom planting av monokulturer av hurtigvoksende skog, er svært arealkrevende i en tid hvor naturarealer er en mangelvare. Oxfam har beregnet at planene for fjerning av CO² som hadde blitt lagt fram av kun fire større oljeselskaper ville nødvendiggjøre beslaglegging av et område dobbelt så stort som Storbritannia. Hvis alle oljeselskaper skulle satt tilsvarende mål ville dette krevd et landområde så stort som halve USA, noe som er langt mer enn landområdene som i dag er anslått å kunne brukes til karbonbinding uten at man kommer i konflikt med landbruk.

Videre er arealene der det startes offsettingsprosjekter nesten alltid allerede benyttet av urfolk og annen lokalbefolkning. Det er mange tilfeller hvor brukerne eller innbyggerne av områder som anvendes for offsetprosjekter har blitt fordrevet fra jorda si, inkludert av brutale private sikkerhetsstyrker. Også norske selskaper, med støtte fra det statlige investeringsfondet Norfund, har også vært involvert i tvilsomme offsetprosjekter basert på skogplanting.

Slike tilfeller, som gjerne omtales som «grønn kolonialisme», beror på global ulikhet, hvor arealutvikling og naturtap i det globale nord speiles av båndlegging av naturarealer i det globale sør. Områder rike på biodiversitet i det globale sør, som gjerne er bebodd av urfolk, blir kjøpt opp og utnyttet som grønt plaster for det globale nord.

Det er også et åpent spørsmål hvor solid klimaeffekten av offsetprosjekter er. I mange av prosjektene er det stor usikkerhet knyttet til om karbonen vil forbli bundet eller ikke – spesielt i en verden som blir varmere. Trær kan bli rammet av skadedyr og sykdom, mangrover kan bli oversvømmet av et stigende havnivå, skoger og myrområder kan brenne opp. Politiske forhold kan endre seg, slik at skogområder som tidligere har blitt vernet blir hugget. Offsetprosjekter basert på skogplanting eller naturvern regner likevel den usikre langsiktige klimaeffekten av karbonfangst som om den allerede var reell, og forskutterer slik gevinsten. Dette til tross for at naturprosessene involvert gjerne krever mange tiår eller mer for å gi den ønskede klimaeffekten, og er sårbare for fremtidige naturinngrep og klimaendringer.

Det er også verdt å se på hvordan klimaeffekten av offsets beregnes. Kjernen i Verra-skandalen var bruken av kontrafaktiske scenarier i vurderingen av klimaeffekten av offsetprosjekter. Enkelt sagt sammenligner aktører som Verra prosjektene de vurderer med et forestilt – kontrafaktisk – normalscenario, dvs. hvordan ting antas å ville gå om ikke prosjektet gjennomføres. Det er dermed lett gjort å konstruere et svært negativt kontrafaktisk scenario som får prosjektet til å se desto mer verdifullt i sammenligning. I tilfellet Verra har etterprøving av de konstruerte kontrafaktiske scenariene vist at trusselen for avskoging, som offsetprosjektene var ment å motkjempe, i gjennomsnitt var overvurdert med 406%. Avskogingen som prosjektene hevdet å hindre var altså i stor grad fiktiv. Utslippene som disse offsettene angivelig kompenserte for er derimot helt reelle. Her er det verdt å merke seg at alle aktørene involvert i offsetmarkedet, fra prosjektutviklerne til offsetkjøperne til verifiseringsinstanser som Verra, har sterke insentiver for å overvurdere klimaeffekten av prosjektene involvert. Denne typen overvurdering er vanskelig å oppdage – Verras praksis med å overvurdere offsetsprosjekters klimaeffekt hadde pågått i mange år før den ble avslørt.

I tillegg til denne typen fiktive klimakutt pleier offsetprosjekter som regel å plukke lavthengende frukt, ved å finansiere tiltak som sannsynligvis ville blitt gjennomført uansett. Fornybar-offsets basert på utvikling av sol- og vindkraft ble introdusert da disse teknologiene i en del land allerede var blitt rimeligere enn investeringer i fossile kraftverk. Utbygging av fornybar energi som allerede er økonomisk lønnsom genererer gjennom offsetprosjekter karbonkreditter som tillater utslipp; utbygging av fornybar energi blir slik grunnlag for økt bruk av fossil energi. Alt i alt viser offsetmarkedets korte historie oss et system hvor overvurderte eller til og med fiktive klimatiltak brukes for å rettferdiggjøre økning i faktiske karbonutslipp.

Hva må gjøres?

Karbonoffsets er designet for at virksomheter skal kunne bli klimanøytrale, for at de skal gå i null. Dette er ikke lenger tilstrekkelig. Effektiv klimapolitikk krever reelle utslippsreduksjoner i virksomhetenes verdikjeder. Men dette er både vanskelig og dyrt, og prisen for å kjøpe karbonoffsets er gjerne langt lavere enn hva det koster å kutte utslipp i egen virksomhet. Dermed gjør offsets det mulig for virksomheter å fortsette forurensingen som før, og å utsette eller unngå faktiske klimatiltak de ikke vil ta seg råd til, samtidig som de kan smykke seg med å være klimabevisste. De opprettholder illusjonen om at klimakrisen kan løses uten substansiell endring av økonomisk praksis. De fungerer som bremseklosser for effektiv klimapolitikk til fordel for  markedsdrevet grønnvasking. De skaper profitt for en oppblåst “grønn” finanssektor samtidig som sårbare og marginaliserte grupper fordrives fra landområder de har skjøttet i årevis. Karbonoffsets er en dyr og formålsløs klimaillusjon, og har ingen plass i en rettferdig, effektiv og sosialt ansvarlig klimapolitikk. De må forbys.

Anbefalt Videre lesning

• Bragg, J., Jackson, R. R. & Lahiri, S. (2021). The Big Con: How Big Polluters are advancing a “net zero” climate agenda to delay, deceive, and deny. Friends of the Earth International, et al. https://www.foei.org/publication/net-zero-big-con-climate-report/
• Cabello, J. & Kill, J. (Red.). (2022). 15 Years of REDD: A Mechanism Rotten at the Core | World Rainforest Movement. World Rainforest Movement. https://www.wrm.org.uy/publications/15-years-of-redd
• Childs, M. & de Zylva, P. (2021). A dangerous distraction – the offsetting con, Friends of the Earth International. https://policy.friendsoftheearth.uk/insight/dangerous-distraction-offsetting-con
• Lang, C. (2020). Interview with Larry Lohmann, The Corner House: “Carbon markets do not need to be ‘fixed’. They need to be eliminated”. REDD-Monitor, 22.10.2020. https://reddmonitor.substack.com/p/interview-with-larry-lohmann-the
• SourceMaterial (2023). The Carbon Con. SourceMaterial, 18.01.2023. https://www.source-material.org/vercompanies-carbon-offsetting-claims-inflated-methodologies-flawed/