Skal vi løse de store samfunnsproblemene, er ikke løsningen mer frihandel og å holde på troen om at dagens økonomiske system fungerer. I årets handelspolitiske redegjørelse viser regjeringen derimot at de ønsker å fortsette som før, med få endringer i handelspolitikken som vil monne nok til å faktisk gjøre en forskjell for det grønne skiftet.
Når næringsministeren sier at “ansvarlighet” skal bli et konkurransefortrinn for å oppfylle FNs bærekraftsmål 8 for “fremme varig, inkluderende og bærekraftig økonomisk vekst”, sier han samtidig at internasjonal handel ikke skal gå på bekostning av mennesker, samfunn og miljø. Kan vi forvente at han holder ord?
Når regjeringen rett etter budsjettforliket fikk flertall for at Norge skal begynne gruvedrift på havbunnen, er det stor grunn til bekymring, særlig når regjeringens egne eksperter sterkt frarådet det.
Handelspolitisk redegjørelse
Hvert år publiserer regjeringen sin utenrikspolitiske redegjørelse, som er en oppsummering av årets viktigste utenrikspolitiske saker, Norges posisjoner og hvor veien går videre. Handelspolitikken har vært utelatt fra denne, og dermed har ikke Stortinget hatt noen måte drive demokratisk kontroll med Norges handelspolitikk på. Attac og våre allierte i Handelskampanjen har jobbet systematisk for å en slik offisiell redegjørelse på Stortinget. I 2021 lagde Handelskampanjen sin egen versjon, men nå har regjeringen altså endelig laget sin egen. Den 23. november var dagen endelig kommet, og næringsminister Jan Christian Vestre introduserte redegjørelsen foran Stortinget.
Selv om vi er fornøyde med å se en slik redegjørelse på plass, går det ikke langt nok i å adressere noen av handels viktigste kjernesaker. De manglende temaene er blant annet digitaliseringens rolle i samfunnsutviklingen, mer demokratiske forhold i WTO og utfasingen av investor-stat-tvisteløsninger (ISDS).
En ny æra av proteksjonisme?
Redegjørelsen lite konstruktiv i å diskutere svakhetene i dagens internasjonale handelssystem. Vi behøver en gjennomgang av hvordan Norge skal navigere problemene vi står overfor og hvilke virkemidler Norge kommer til å bruke.
Regjeringens tillit til Verdens handelsorganisasjon (WTO) er bygget på idéen om forutsigbare og stabile rammeverk som vil gjøre det enklere for Norge å inngå avtaler med andre land som også er med i WTO.
Det siste året har USAs Inflation Reduction Act (IRA) og EUs motsvar, Green Deal Industrial Plan, vært store snakkiser for energibedrifter verden over. IRA er bygget på prinsippet om det skal lønne seg å produsere og etablere seg lokalt, og vil subsidiere slike næringer.
Næringsministeren har vært tydelig på at Norge ikke skal gå i samme fotspor, og uttrykker her også bekymringen over “tydelige tendenser av proteksjonisme og en økning i antall handelshindre”. Å snakke om “proteksjonisme” og “frihandel” som ideologiske veivalg har alltid vært mest en retorisk øvelse, virkeligheten har alltid vært ulike handelspolitiske virkemidler for å best sikre eget næringsliv. Å klamre seg til en utopisk tanke om “frihandel” i en ustabil verden er ingen tjent med.
Ikke uforventet retter Vestre heller ikke et kritisk søkelys mot de strukturelle ujevnhetene i det globale handelssystemet som vi mener må tas tak i før vi snakker om “mer handel” som løsning på alle verdensproblemer.
Ujevne maktbalanser
At ikke verden er like globalisert som før, vil ikke nødvendigvis skape en “fragmentert verdensøkonomi”. Tvert imot er det blant annet regjeringens støtte til plurilaterale avtaler (for land som ikke alltid får viljen sin i WTO og velger å forhandle utenfor) et standpunkt som går imot grunnleggende handelsrettferdighet. Dette bryter med prinsippet om at alle beslutninger må tas i fellesskap under WTOs konsensusprinsippet (som i multilaterale avtaler).
Det finnes nemlig gode grunner for at et land velger å bryte med forhandlingene i en WTO-avtale. For eksempel opplever land i det globale sør at WTO opererer på en måte der de mindre, rike og innflytelsesrike gruppene presser andre land til å akseptere dårlige utviklingsvilkår. Konsekvensen er en ujevn maktbalanse blant medlemslandene og åpner for et smutthull som forsterker de allerede store forskjellene mellom land.
Regjeringen må jobbe for en global handelspolitikk som er for de mange, ikke for de få. Da må regelverket i WTO styrkes, ikke avdemokratiseres.
Vi savner også et tydeligere standpunkt om Norges posisjoner på investor-stat-tvisteløsningsmekanismer (ISDS). Disse ligger i svært mange handels- og investeringsavtaler og blir av FNs Klimapanel omtalt som en hindring for å gjennomføre klimapolitikk. De er også svært udemokratiske.
Norge har per i dag trukket seg ut av flesteparten av avtalene med ISDS, men senest i mai saksøkte den statlige bistandsaktøren Norfund regjeringen i Honduras for å ville ta tilbake eierskapet over den nasjonale kraftbransjen deres.
Selv om det er lovende at næringsministeren har sagt at de er på vei med å trekke seg ut av alle slike ISDS-avtaler, kan det fortsatt bli gjort mye skade på veien.
Det digitale hullet
Vi savner også en tydeligere posisjon på handel med data og digitale tjenester. Det er stort gap mellom det som det forhandles om i WTO og norsk (og europeisk) personvernpolitikk. Regjeringen må utvikle nye strategier for at ikke norsk data blir brukt til kommersielle formål som ikke samsvarer med personvernpolitikk og vår demokratiske kontroll over den digitale verden.
Teknologigigantene bruker enorme summer på å påvirke handelsforhandlingene for å sette premissene for hvordan den digitale verdenshandelen skal se ut. De vil ha “fri flyt av data” over landegrensene som lar seg vanskelig kombinere med personvern. Data er en sentral ressurs i det digitale skiftet, spesielt med utviklingen av kunstig intelligens, og det er nødvendig med demokratisk kontroll over denne ressursen. Åpenhet er bra, men fri flyt på selskapenes premisser vil bare føre til privatisering.
Regjeringen trenger en handlingsplan for digitaliseringens rolle i norsk handelspolitikk, men dette blir dessverre ikke tatt opp i den handelspolitiske redegjørelsen.