Ifølge klima- og miljøvernministeren trenger vi en helhetlig naturpolitikk, men når Bjelland mener at dagens oljeleting og gruvedrift på havbunnen ikke strider med avtalen, er det vanskelig å ikke se på regjeringens strategi som annet enn et grønnvaskingsskjold som heller verner om økonomiske interesser framfor naturen.
Det har gått ett år siden den globale naturavtalen ble vedtatt under konvensjonen om biologisk mangfold (CBD) – noe vi har all grunn til å feire. Avtalens mål om å verne og restaurere 30 % av den globale naturen er et viktig sted på veien for å bevare naturmangfoldet. 196 land har nå begynt arbeidet for et globalt rammeverk, og Norge er i gang med å legge fram en ny “nasjonal plan for natur.”
Verdens naturfond (WWF) er en av pådriverne for at avtalens mål skal følges opp på en bærekraftig, ansvarlig og rettferdig måte. Torsdag 14. desember inviterte de til kulturhuset for å feire ettårsmarkeringen til Naturavtalen. Det var ikke til å komme utenom at rommet var preget av nyheten om at regjeringen hadde sikret flertall for å starte gruvedrift på havbunnen kun et par dager tidligere. Da planen først ble annonsert i juni kalte WWF det “en svart dag for naturen”. Så – hva skjer nå? Klarer Norge å jobbe for å bevare natur mens de samtidig raserer den?
Arealkonflikter og lokalstyre
Regjeringen mener vi ikke kommer utenom å utvinne på havbunnen for at vi skal klare å dekke behovet for de nødvendige mineralene som kreves for å produsere batterier, vindmøller og andre fornybare energikilder.
Selv om denne kontroversen ble anerkjent av statssekretær Ragnhild Sjoner Syrstad (Ap) fra Klima- og miljødepartementet, var hovedfokuset hvordan ansvaret for naturavtalen skal fordeles mellom regjeringen og distriktene.
Kommuner mener som regel at de har den rette kompetansen for å følge opp naturavtalens mål på egne premisser, og for kommunens beste. Samtidig holder det ikke at hver enkelt kommune har sine egne planer når disse kommer i konflikt med overordnede mål. Det ser vi spesielt når det kommer til hyttebygging som ble trukket fram som en “versting” av alle på møtet.
Dette blir også en demokratisk konflikt, der distriktskommuner oppfatter sentraliserte løsninger som for inngripende i lokalpolitikken. Kommunenes Sentralforbund (KS) ønsker derfor en kompensasjonsordning i tilfeller der kommunene ikke får bestemme over forvaltningen av egne landområder.
Skal vi bare grønnvaske?
Paneldeltakerne på lanseringen var enige om at vi må diskutere og koordinere arbeidet mer på tvers av sektorer. Som regel pleier det å oppstå konflikt mellom økonomiske interesser og miljøhensyn. Derfor var det godt å høre Ivar Kreutzer, direktør og medlem av direktørgruppa i NHO, anerkjenne sammenhengen mellom økonomisk aktivitet, klimaendringer og tap av natur. NHO ønsker at økonomisk aktivitet skal “frakobles” naturtap, altså at vi får økonomisk vekst uten at det går utover naturen, men er dette egentlig mulig?
For at dette skal la seg gjøre, etterspør NHO 1) gode lover, regler og rammevilkår, 2) positive (subsidier) og negative (skatter og avgifter) insentiver og 3) velfungerende markeder.
Selv om tankegangen er god, er det et par ting som er verdt å merke seg:
- Vi må selvfølgelig ha lover og regler. Dessverre er det tilfeller der lover ikke har blitt håndhevet, blitt feiltolket og brukt som smutthull for økonomiske gevinster. Et eksempel på dette er da Høyesterett konkluderte med at byggingen av vindmølleparkene på Fosen var et menneskerettighetsbrudd, men det tok 800 dager etter at dommen falt før det skjedde noe som helst. Under COP så vi også at oljelobbyen har hatt stor innflytelse på den globale klimapolitikken. Derfor må vi sikre at lovene og reglene som skal sikre naturavtalen, ikke bare er gunstige for næringslivet, men sikrer alle deler av samfunnet.
- Subsidier må (når de brukes) kunne stimulere til en positiv natureffekt og gi kommunene et insentiv for å bevare naturen rundt seg. Skatter og avgifter kan bidra til “det grønne skiftet” for næringslivet, men må også sikre at inntekter fra f.eks. vindkraftutbygginger kommer tilbake til de som mister arealer. Skatter og avgifter bør også innrettes for bedre ressursbruk som for eksempel ved at merverdiavgift på reparasjoner reduseres eller fjernes. Globale skatteordninger vil også kunne sikre en rettferdig fordelingspolitikk i enden av de nye aktivitetene.
- Markeder følger tilbud og etterspørsel av et produkt eller en tjeneste. Blir det ikke lønnsomt å kompensere for tapt natur, vil næringslivet engasjere seg mindre. Blir det lønnsomt, vil vi se flere tiltak av typen “offsets” der man heller betaler andre for å forbedre naturkvaliteten enn å gjøre noe selv. Dette kalles ofte “naturbaserte løsninger”, men det innebærer et finansielt verdensmarked for natur. Dette er noe vi mener fremmer utilstrekkelige løsninger som åpner for mer landran og privatisering av den globale naturen. Dette kan slå sprekker i den helhetlige tilnærmingen til det grønne skiftet.
Les mer om hva vi har skrevet om slike kompensasjonstiltak her.
Slike “økologiske kompensasjoner” vil si at selskaper kan ødelegge ett sted, så lenge det kompenseres et annet sted. Dermed blir det en kamp i markedet om å skaffe seg tillatelse til å ødelegge. For eksempel kan gruvedriften på havbunnen forsvares med at Norge bidrar med å finansiere bevaring av havbunn i et annet land.
Vi må ikke glemme at den mest bærekraftige formen for naturvern, er å la naturen ligge som den er. Det er litt sent å snakke om den positive effekten av solceller på taket når et naturområde allerede har blitt rasert.
CICERO trakk fram en såkalt sirkulær tilnærming til naturavtalen. Det vil si at vi kan motvirke ressursknapphet ved å 1) først og fremst unngå eller begrense en aktivitet, 2) flytte og endre gjennomføringen av aktiviteten, og 3) forbedre teknologien og ressursbruken.
- Den beste løsningen. Ved å unngå inngrep som unødvendig riving, bygging og reising, vil dette ha best utslag for å bevare arealer og redusere karbonavtrykket.
- Å flytte aktiviteten til et mindre sårbart område vil ikke kompensere for skaden som allerede har skjedd, men sørge for at det ikke gjentas. Dette må kombineres med restaureringstiltak av naturen.
- Dagens økonomiske system legger opp til et stort ressursforbruk og naturtap. Løsningen går ikke langt nok ved å kun endre teknologien og ressursbruken så lenge utslippene langs de globale verdikjedene holder seg konstant. Derfor er dette kanskje det letteste trinnet å gjennomføre for regjeringen og næringslivet, men heller ikke tilstrekkelig nok for å sikre at naturinngrepene går tilstrekkelig ned. Nordmenn er tross alt blant Europas største forbrukere per innbygger, så her må vanene våre endres og regjeringen må stimulere alternative løsninger med lavere miljø- og naturbelastning.
Aller viktigst er det at Naturavtalen ikke blir et skjold som gjør det lett å finne smutthull i lovverket og grønnvaske naturinngrep for å fremme egne økonomiske interesser. Hvordan vi forvalter arealer må være tydelig og konsekvensutredes nøye. Ikke minst må beslutninger tas i etterkant av en konsekvensutredning – ikke i forkant.