Vil verden ta videre skritt mot en ny økonomisk verdensorden i 2024?
De fleste av oss går inn i 2024 mer neglebitende enn tidligere. Det er usikkert hvilken venstre hook verden skal smelle i trynet på oss. Verden er ikke på vei inn i noen som helst form for normaltilstand (hva enn det er). Snarere tvert imot ble krisene dypere og river oss i stykker. Men kanskje kan vi finne en kime til håp i fjoråret – i det vaklende multilaterale økonomiske samarbeidet. Et samarbeid designa for å fungere i en «perfekt» verden uten kriser.
2023 bøy på flere eksempler av at internasjonale avtaler, skrevet på teorier utviklet i en fjern verdenssituasjon, ikke lenger får blankofullmakt til å bestemme over verdenshandelen. Mest kjent er USAs Inflation Reduction Act (IRA) som la til side frihandelsregler som energinøytralitet og forbud mot krav til lokalt innhold. Selskaper fikk skattefradrag for å bytte over til solenergi og subsidier etter for eksempel hvor mye lokalt stål en brukte i industriprosjektet. Det for å trygge husholdninger og livsgrunnlag.
I stedet for å ta USA til retten, slik som USA nok ville ha gjort om andre gjorde det samme, endra heller EU på statsstøtteregelverket for å gi grønn industri bedre vilkår for å bli. Slik endres spillereglene, heller enn å bli håndhevet. På mandag slang EU en svær bunke penger i bordet for at Northvolt sin batterifabrikk skal bygges i Tyskland, heller enn at de rømmer over dammen for å dyppe sugerøret i IRA-kassa. Med gode krav knytta til rammene og subsidiene vil vi kunne skape næringer som kommer alle til gode – også miljøet.
I oktober så vi at teknologigigantenes smeltedigel (USA) brått bestemte seg for å droppe en del krav i WTO som ville vært monopolfremmende, til fordel for «muligheten til å regulere store teknologifirmaer». USA vil ikke lenger ha fri flyt av data, forbud mot krav til innsyn i kildekoder og lokasjonskrav til visse data. Gigantene lobba lenge for de krava USA nå dumper fordi det ville gitt dem mulighet til å ta eierskap til alle data de samler inn. Å kunne lage regelverk rundt data, programvare og selskapene som bruker disse tjenestene er noe av det viktigste vi gjør i møte med kunstig intelligens.
«Fjorårets stille opprør gir økt mulighet til å lage et handelsregelverk på askene av nyliberalismen»
Fjorårets sitt stille opprør gir økt mulighet for venstresida til å lage et internasjonalt handelsregelverk på askene av nyliberalismen. Så er det vel ingen som tør å ta på seg ansvaret med å spå hva et nytt år i vår tid vil bringe, men noen ting skal jo etter planen skje. To av dem er presidentvalget i USA og G20-toppmøtet i Brasil i høst.
Trump nekta i sin tid å utnevne en dommer til domstolen, og han innførte diverse straffetoller på blant annet stål fra Norge. Likeså utfordrer Biden nå grunnleggende WTO-regler. Begge kandidatene presses nå for å trygge miljø og arbeidsplasser, noe som frihandelsmekanismene i WTO på sin side har lagt negativt press på over flere tiår.
Til G20-møtet er det duket for å (nok en gang) «tenke nytt om verden». Brasil har invitert med Norge som gjesteland. Samlet representerer G20-landene 80 prosent av verdens BNP og CO₂-utslipp. Hva som kommer ut i andre enden, kan dermed ha særs mye å si for verden.
Skal vi tenke nytt om verden, må det helt nytt krutt til for det internasjonale samarbeidet. Det norske velferdssamfunnet ble for eksempel ikke skapt på markedsliberalismens grunn. Når norske forhandlere skal ta med seg nye mandater til årets runder med økonomiske forhandlinger, kan vi hente inspirasjon fra fjoråret, hvor det etablerte utfordres. Vi trenger mandater som gjør opprør, ikke opprettholder.
Vi trenger håp. Kanskje er det å gripe etter halmstrå å søke etter det i handelsregimet, men kanskje er det nettopp sprekkene her som lar lyset skinne inn. Tida må i alle fall være inne for et realt slag fra venstresida.
Teksten stod på trykk i Klassekampens Fokus-spalte 11. januar 2024.