For å stoppe klimakrisen må vi tenke og handle internasjonalt. En ikke-spredningsavtale gir oss et grunnlag for å bygge allianser for utfasing av fossilt brensel over landegrensene.
I 1968 ble FNs ikkespredningsavtale for atomvåpen (Nuclear Non-Proliferation Treaty) signert. Dette historiske gjennombruddet kom etter over tjue år med diplomatisk arbeid mellom stater og innenfor FN, parallelt med folkemobiliseringer og aksjoner i sivilsamfunnet over hele verden. Over tjue år etter Hiroshima og Nagasaki, i en verden definert av kald krig og atomtrusselen, ble det endelig etablert en avtale for å forebygge spredning av atomvåpen. Per i dag er det kun fem land i verden som ikke har godkjent avtalen: India, Pakistan, Israel, Nord-Korea og Sør-Sudan. Til tross for sine mangler har ikkespredningsavtalen gitt verdenssamfunnet en mekanisme som kan brukes for å motarbeide og sanksjonere opprustning og spredning, og som har forankret tabuet mot atomvåpen i internasjonal politikk.
Ved siden av faren for atomkrig har vi over de siste tiårene blitt klar over nok en trussel mot verdenssamfunnet, nemlig klimakrisen. En rekke aktører, fra CIA til World Economic Forum til Bulletin of the Atomic Scientists, trekker i dag sammenligninger mellom atomkrig og klimakollaps som eksistensielle trusler mot menneskelig sivilisasjon. På samme vis som ikkespredning og nedrusting er nødvendige forutsetninger for å unngå atomkrig, er utfasing av fossil brensel nødvendig for å unngå katastrofalt klimasammenbrudd. Men til tross for økende bevissthet rundt klimakrisen er utfasing av fossile brennstoffer fortsatt vanskelig å gjennomføre på nasjonalt nivå. “Hvorfor skal vi slutte med olje, gass og kull, om ikke de andre også gjør det?” er det typiske argumentet som gjentas verden rundt. Problemet vi står overfor er altså hvordan utfasing av fossile brennstoffer skal koordineres mellom land for å sikre en rask, grundig og rettferdig overgang til en grønn økonomi. Hvordan kan vi sikre at alle land kommer med, og unngå at det ene landet utnytter det andres utslippskutt for å slippe å kutte selv?
Hva er den fossile ikkespredningsavtalen?
En foreslått løsning er den såkalte fossile ikke-spredningsavtalen (Fossil Fuel Non-Proliferation Treaty). Med inspirasjon fra den internasjonale kampanjen mot atomvåpen forsøker den fossile ikkespredningsavtalen å etablere et grunnlag for internasjonalt samarbeid for å avvikle produksjonen av fossilt brensel. Som den opprinnelige ikkespredningsavtalen gjorde med atomvåpen, har den fossile ikkespredningsavtalen mål om å gjøre fossil utvinning til et internasjonalt tabu. Avtalen forsøker rett og slett å gi oss verktøyene vi trenger for å organisere koordinert fossil utfasing på tvers av landegrensene.
I dag er fokuset i internasjonal klimapolitikk i stor grad på utslipp, og er dermed orientert mot forbruk (altså etterspørselssiden). Samtidig har fossile energiselskaper forpliktet seg til en massiv økning i utvinningen av fossile brennstoffer som, hvis den gjennomføres, vil torpedere Parisavtalens mål om å begrense global oppvarming til under 1,5 grader. Om produksjonen av kull, olje og gass fortsetter, vil forbruket naturligvis opprettholdes: For enhver selger finnes det en kjøper.
Den fossile ikkespredningsavtalen fokuserer derfor på produksjonen, eller tilbudssiden, til fossil energi. Som Tzeporah Berman, en av initiativtagerne bak avtalen, forklarer: “De siste tredve årene har vi satt mål om utslippsreduksjon samtidig som den fossile energiindustrien har fortsatt å øke produksjonen. Vi forsøker å kutte i etterspørselen for fossil energi uten å begrense tilbudet. Det blir som å prøve å klippe med en halv saks. I dag finnes det ingen internasjonal avtale for hvor og hvordan stater kan utvinne fossile brennstoffer. Uten en avtale vil vi ikke klare å kutte utslippene.”
Den foreslåtte avtalen vil fungere som en styrking og videreutvikling av Parisavtalen. Den bygger på tre prinsipper:
- Videre ekspansjon av fossil utvinning må stoppes umiddelbart;
- Utfasing av dagens produksjon må bygge på forpliktende internasjonalt samarbeid hvor landene med størst historisk ansvar for CO2-utslipp vil bære størst ansvar;
- Overgangen til grønn energi må bli et bindende mål for internasjonalt samarbeid, hvor alle land og folkegrupper får støtten de trenger for å klare skiftet.
Hvem er med på laget?
Kravet om et internasjonalt rammeverk for utfasing av fossil produksjon kom igang i 2015, ledet av stater og sivilsamfunn i øystatene i Stillehavet. To år senere, i 2017, gikk forbundet for de minst utviklede landene (Least Developed Countries group) sammen om et krav om felles internasjonal utfasing av fossil produksjon. Samme år kom Lofoten–erklæringen, hvor det ble erklært at verdens rikeste land har et særlig ansvar for å gå foran i arbeidet for utfasing. Basert på disse initiativene, og i en tid med økende klimabevissthet og aktivisme globalt, startet i 2019 arbeidet med å utforme den fossile ikkespredningsavtalen.
Per i dag har en lang rekke politikere, aktivister, organisasjoner og regjeringer markert støtte til kampanjen for en slik avtale. Listen inkluderer over 700 folkevalgte fra 85 ulike land, 101 byer og regioner, 156 internasjonale organisasjoner, 2,262 nasjonale organisasjoner, samt over en halv million enkeltpersoner fra over hele verden.
For å sikre en rettferdig, effektiv og rask overgang til den grønne økonomien kreves det globalt samarbeid og solidaritet. Kampanjen for en fossil ikkespredningsavtale er et viktig steg på veien til en bred, internasjonal bevegelse for utfasing av fossil energi.