Uttalelse vedtatt av Attac Norges 22. ordinære landsmøte 17. mars 2024
Sammendrag
Vår digitalpolitisk uttalelse er delt inn i fire deler. For det første introduserer vi et utvidet infrastrukturbegrep som gjenspeiler de ulike abstrakte, juridiske, tekniske og fysiske strukturene som ligger til grunn for våre digitale systemer. Til nå har vi vært veldig fokusert på enkelte infrastrukturkomponenter som data eller datasentre. Vårt helhetlige infrastrukturbegrep gir nå også plass til våre krav om interoperabilitet gjennom åpne standarder. Grunnleggende fysisk infrastruktur som kabler og ikke minst energi er også en del av den digitale infrastrukturen.
For det andre må vi snakke om kunstig intelligens. Vi er glade for at kunstig intelligens har ført til en politisering av diskursen om teknologisk utvikling, men vi må passe på å styre diskursen i riktig retning. For tiden gir apokalyptiske dommedagsscenarier næring til KI-selskapenes aksjekurser, mens viktige spørsmål om energiforbruk, maktkonsentrasjon og diskriminering, havner i skyggen. Spesielt viktig er «makten over data» i denne sammenhengen, både personlige og ikke-personlige data, som vi allerede har diskutert i detalj tidligere. Vi må også gjøre oss opp en mening om opphavsrett.
For det tredje innfører vi et nytt koordinatsystem basert på debattene rundt den såkalte Barcelona-modellen. Hittil har vi fokusert på kampen mot teknologigigantene, ofte uten å nevne direkte hvilken retning vi faktisk ønsker å flytte makten. Vårt nye koordinatsystem har to dimensjoner: En dimensjon for offentlig og privat, og en for sentralisering og desentralisering. Her er det plass til store myndigheter som EU, men også til små og mellomstore bedrifter. Vi vil spesielt fremheve ett konsept: Den «digitale allmenningen», som befinner seg i det «desentraliserte og offentlige» feltet. Her blir samfunnet selv en aktør i den digitale utviklingen. Vi understreker at alle maktforskyvningsretningene bort fra teknologigigantene kan være berettiget i hver sin kontekst.
Til slutt forsøker vi å skape en ny fortelling om digital politikk. Det er viktig at vi forankrer spørsmål om digital infrastruktur som et dypt politisk tema. Konsentrasjonen av makt hos digitale selskaper påvirker oss alle på ulike måter. Vi kan la oss inspirere av arbeidet til dataforskere som Kristen Nygaard, som jobbet tett med fagforeninger på 1970-tallet og kjempet for digital opplysning og kompetanseutvikling slik at digitaliseringen skulle komme arbeiderbevegelsen til gode. Vi må nemlig ikke utvikle teknofobi, men presentere en alternativ teknologisk utvikling som inviterer til konstruktivt samarbeid og som kommer allmennheten til gode.
Mer detaljerte forklaringer følger på de neste sidene.
Et helhetlig begrep om digital infrastruktur
Samfunnet blir stadig mer digitalisert, som betyr at stadig flere praksiser foregår ved bruk av eller gjennom digitale systemer. Dette gjelder i statlig praksis, i privat sektor, samt at vi også er vitne til en digitalisering av menneskers privatliv. Selv om digitaliseringen på alle disse områdene kommer med ulike konsekvenser som fortjener sine egne analyser, er det også flere fellesnevnere. Den viktigste er at digitaliseringen er med på å endre samfunnsrelasjoner. Den endrer relasjonene mellom borger og staten, mellom sjef og arbeider, og det mellommenneskelige. Digitalisering er ikke en prosess som dominerer alle andre samfunnsprosesser, og må før øvrig heller sees i sammenheng med samfunnsendringer. Likevel er det å forstå digitalisering helt nødvendig for å kunne forstå dagens samfunnsutvikling.
Det å forstå hva det digitale faktisk er, kan være vanskelig. Her introduserer vi infrastrukturbegrepet som en innramming av digitalisering og som et rammeverk for å se sammenhengen mellom alle de forskjellige elementene det digitale består av. Det inkluderer datamaskiner og datasentre, ledninger og kabler, og energien som går med til å holde det digitale gående. Videre bør også ulike aktører som produserer, bruker og er koblet sammen gjennom teknologiske deler, forstås som en del av infrastrukturen. Mennesker og mobiltelefonene sine, biler og de «smarte produktene» de kjøper er produsenter av data, som i dagens digitale økonomi gjøres om til kunnskap og profitt for gigantselskapene. Lover og forskrifter, standardiseringer og «protokoller» er også helt avgjørende for hvilken form infrastrukturen tar. Aktører som stater, ikke-nasjonale standardiseringsorganisasjoner og store multinasjonale selskaper, skaper og understøtter de normative «korrekte» metodene for hvordan en infrastruktur bør operere. For samhandling mellom samfunnsaktører, er det nødvendig for dem å snakke et felles språk. Infrastrukturer består altså av både materielle og mer abstrakte elementer, og de må settes i sammenheng med hverandre for å forstå de ulike prosessene som finner sted og for å forstå hva det digitale er, hvordan det fungerer og hvorfor det fungerer som det gjør.
To eksempler, som den elektroniske pasientjournalen Helseplattformen og Elon Musks Starlink, viser hvor problematisk det kan være å miste demokratisk kontroll over denne infrastrukturen, eller bare deler av den. For Helseplattformen, kunne man valgt å etablere en fleksibel, sikker og åpen kjerneplattform som kan utvides og tilpasses lokale behov, og av forskjellige aktører. I stedet valgte man en fullført kjempeløsning som er kontrollert av et amerikansk selskap – et selskap som gjorde det vanskelig for Danmark å oversette medisinske begreper på en korrekt måte.
Starlink er et annet eksempel på tapt kontroll over livsviktig infrastruktur. I stedet for å lage et system der alle som følger tekniske standarder kan koble seg til, kan du kun ta i bruk Starlink når du abonnere r på et produkt, det vil si at du skriver under på en kontrakt med Musk. I Ukraina ser vi hvor ille det kan bli, der militærkommunikasjon er avhengig av en milliardærs humør svingninger og politikernes forhandlingsevne på X.
Kunstig intelligens og viktigheten av den riktige debatten
Kunstig intelligens har den siste tiden lykkes i å politisere debatten om digital teknologi og infrastruktur som ingen annen teknologi de siste 20 årene. Spesielt siden ChatGPT har vi tydelig merket at etterspørselen etter politiske svar på kunstig intelligens er enorm, samtidig som en presis definisjon av begrepet har vært uklar i flere tiår og stadig er i utvikling. Politiseringen av begrepet kan noen ganger ses på som en vellykket markedsføringskampanje: For eksempel tar diskusjonen om «singularitet» (som særlig har fått vind i seilene i Silicon Valley) ofte utgangspunkt i en antakelse om at kunstig intelligens vil fungere «for godt» i fremtiden. Hvordan kan vi forhindre at kunstig intelligens blir mektigere enn oss mennesker og om det forårsaker stor skade på menneskeheten, bevisst eller ubevisst? Det er interessant å merke seg at disse teknologientusiastiske, men samtidig apokalyptiske advarslene ofte gjenspeiler problemer og strukturer som kapitalismen allerede har forårsaket i flere tiår. Toppledere i kapitalsterke KI-selskaper liker å spille rollen som mulige frelsere. Dette skuespillet får aksjekursene til KI-selskapene til å stige.
De fleste problemene som kunstig intelligens forårsaker, er imidlertid av en mindre apokalyptisk karakter. Eksisterende problemer, som vi allerede har kritisert i forbindelse med digitalisering, blir ofte forverret av den entusiastiske bruken av produkter som markedsføres som såkalt «kunstig Intelligens». I arbeidet vårt ønsker vi å sette søkelys på disse problemene, som ikke fremheves av selskapenes direktører.
Kunstig intelligens-teknologi er utrolig kapital- og energikrevende. Utformingen og forskningen er derfor forbeholdt noen få store aktører. Spørsmålet om demokratisk fordeling av klimanøytral energi må derfor også omfatte datasentre og fornuftig bruk av dem. Samtidig fører effektivitetsøkninger ofte til paradoksale «rebound-effekter» som krever enda flere ressurser.
Dagens kunstig intelligens-teknologi er bare anvendt statistikk. Slik forsterkes det eksisterende diskriminering og skaper nye, ofte usynlige typer forskjellsbehandling og feil. Den store faren er at kunstig intelligens kan imitere mennesker godt i demo-situasjoner. Det kan gi bedriftsledere inntrykk av at kunstig intelligens kan erstatte arbeidskraft. Avhengig av brukskonteksten må kunstig intelligens imidlertid overvåkes, kontrolleres og korrigeres av mennesker. Det er viktig å unngå ansvarsdiffusjon, særlig når det gjelder medisinske anvendelser, rettslige avgjørelser eller autonom kjøring.
Kunstig intelligens krever store mengder data. Her må det differensieres: Ikke-personlige datasett bør gjøres tilgjengelige som «commons» for allmennheten og alle markedsdeltakere for å unngå favorisering av store selskaper og for å fremme innovasjon. Personopplysninger må derimot beskyttes enda bedre enn i dag. Kunstig intelligens øker presset for å overvåke folks atferd og omsette personopplysningene deres til profitt. Her må spesielt Datatilsynet styrkes, og eksisterende personvernlovgivning må håndheves på en effektiv måte. Til slutt spiller opphavsretten en viktig rolle. Er det lov at kunstig intelligens trenes opp på beskyttet innhold? Skal kunstig intelligens erstatte kreative yrkesutøvere eller bare være et nyttig verktøy til dem? Vi må forhindre at teknologigigantene blir leverandører av slike verktøy uten alternativer. Uansett er det nødvendig å tenke nytt om hvilken rolle opphavsretten spiller i maktforholdet mellom forfattere, kunstnere og andre innholdsskapere på den ene siden, og storselskapene på den andre.
Et nytt koordinatsystem i kamp mot teknologigigantene
Hittil har vi kritisert maktkonsentrasjonen til store digitale selskaper som Google, Meta og Microsoft under mottoet «Ta makta fra teknologigigantene». Denne kritikken er fortsatt relevant, men vi må være tydeligere på at dette ikke handler om en kamp mellom private og offentlige kjempeorganisasjoner. Sentralisert makt må kunne kontrolleres på en demokratisk måte, og det er ofte nettopp her offentlige institusjoner ikke fungerer godt nok. Det er derfor verdt å legge til enda en dimensjon til todelingen mellom «offentlig» og «privat»: Det er dimensjonen «sentralisert» mot «desentralisert». Vi ser nå at teknologigigantenes makt kan flyttes i tre ulike retninger:
- Til sentraliserte, offentlige institusjoner som EU
- Til uavhengige, såkalte små og mellomstore bedrifter (SMB)
- Til allmennheten.
Den tredje gruppen får ofte lite oppmerksomhet, men det finnes noen fyrtårnprosjekter i denne kategorien: Wikipedia er et eksempel på vellykket selvorganisering. Her har en slags «digital dugnad» lyktes i å skape en fritt tilgjengelig «digitalallmenning» uten en hovedsakelig sentralisert arkitektur. Andre samfunnsgrupper, som lærer, sivilsamfunnsorganisasjoner eller til og med nabolag må og skal også involveres i digitaliseringsprosesser. Det gjelder ikke bare å involvere dem i utformingen av ny programvare, vi må formidle at menneskene selv kan eie, drifte eller bidra med nytt innhold til digitale systemer. Det er også allmenheten som skal dra nytte av dem.
Vi mener at alle disse tre retningene for maktforskyvning bort fra teknologigigantene kan være berettiget, i hver sin kontekst. Selv om plattformene som tilbys av små og mellomstore bedrifter drives privat, kan bruken av dem representere et partnerskap på lik fot mellom brukeren og leverandøren. Dette gjelder imidlertid kun hvis det ikke tas i bruk innlåsingsmekanismer, det vil si at det skal være enkelt å bytte leverandør. Et eksempel er hosting av et WordPress-nettsted som tilbys av mange små leverandør. Sentraliserte, offentlige institusjoner må også spille en viktig rolle. De skal være demokratisk styrt og må vedta regulering, men også definere standarder og referansearkitekturer som SMB, og at sivilsamfunnet senere kan bygge på og utvikle interoperable løsninger som har et godt samspill. Eksempler på dette er Digdirs Rammeverk for digital samhandling, eller franske og tyske initiativer for å etablere Matrix-kommunikasjonsstandarden i offentlig forvaltning for å kommunisere med innbyggerne gjennom en moderne, selvstendig og ikke-kommersiell kommunikasjonsstandard.
Det viser seg at de mest vellykkede digitale prosjektene ofte er hybrider av disse sektorene. Mange åpne kildekodeprosjekter får en stor del av sin finansiering fra privat sektor eller offentlige institusjoner og støtteprogrammer, mens engasjerte enkeltpersoner eller SMB bidrar med kode, tilpasser løsninger til brukernes behov, drifter dem lokalt og tar imot tilbakemeldinger. Vi ønsker en styrkning av tilsvarende offentlige programmer, med det tyske Prototype Fund eller den selvstendige digitale arbeidsplassen OpenDesk som eksempler. Samtidig er vi for en regulering som også gir mindre selskaper en sjanse til å etablere nye ideer og forhindrer monopoler. EUs nye Digital Markets Act er en god start, men konkurranselovgivning må styrkes ytterligere og tilpasses den digitale økonomien.
Digital infrastruktur er et politisk spørsmål
Et trekk ved dagens digitale infrastruktur er at den er dominert av noen store multinasjonale selskaper, oftest fra USA eller Kina. Gjennom sin materielle posisjon har teknologigiganter som Google, Meta og Microsoft sikret seg enorme datamengder som de igjen bruker for å dominere markedet. Gjennom å blokkere interoperabilitet, misbruker selskapene sin dominerende posisjon ved å holde folk og institusjoner gisler på sine systemer og plattformer. Videre bruker kapitalen sin til å påvirke reguleringer gjennom lobbyvirksomhet og til å utforme standardiseringer gjennom deltakelse i internasjonale standardiseringsorganisasjoner som The Internet Engineering Task Force (IETF). Det foregår med andre ord en bekymringsverdig og stadig økende maktkonsentrasjon, en nedadgående spiral som må brytes opp.
En viktig jobb for Attac og våre allierte, er å understreke at digital infrastruktur er et politisk spørsmål. Videre er det viktig å ta mer plass i hvilken type politiske spørsmål det handler om. EU er i dag en aktør som er med på å tydeliggjøre det politiske ved det digitale. Likevel har EU et tydelig liberalt perspektiv. Forordninger som skal beskytte persondata (GDPR) og bryte opp makten til store digitale selskaper (Digital Markets Act) er viktige, men ikke nok. Det kreves mer for å sikre frie og demokratiske digitale infrastrukturer som kan bidra til å skape politiske handlingsrom.
Et satsningsområde bør være å jobbe gjennom eksisterende strukturer. I et land som Norge hvor fagforeninger har stor innflytelse, er det gode muligheter for dette. Et historisk eksempel vi kan ta inspirasjon fra er samarbeidet mellom datavitenskapelige miljøer og fagforeninger på 1970-tallet. Informatikere som Kristen Nygaard gjorde analyser sammen med fagforeningsklubber, underviste, og skrev fagbøker rettet mot tillitsvalgte rundt omkring i landet. Målet var tydelig: styrke fagforeningenes forståelse av datasystemer og sikre at tillitsvalgte var med å påvirke utviklingen i bedriftene sine. Dette var et systematisk arbeid for å sørge for at den teknologiske utviklingen kom arbeiderbevegelsen til gode. En gjenlevning fra denne tiden er dataavtalen som i dag er en del av tariffavtalen. Dataavtalen sikrer representanter fra fagforeninger en plass ved bordet når nye datasystemer skal implementeres. Selv om denne finnes, er det usikkert hvor mye den blir brukt. Ved å styrke kunnskapen i fagforeninger kan man påvirke utformingen av digitaliseringen i det offentlige og private næringslivet. Digital alfabetisering er frigjørende!
Til tross for at det er store problemer med dagens digitalisering og maktkonsentrasjonen den fører med seg, er det nødvendig at vi ikke svarer med teknofobi, men med teknologiske alternativ. Tenkere som Evgeny Mororozov og teknofilosofen Yuk Hui er interessante eksempler som går foran i denne diskusjonen. Blant argumentene deres, finner vi oppfordringer til å bygge digitale alternativer som legger til rette for sosial samhandling, men som er åpne og demokratiske i motsetning til dagens infrastruktur som er eid av de store teknologiselskapene. Ved å skape digitale infrastrukturer som oppfordrer til kreativ utforming, kan man skape rammer for en teknologiutvikling som kommer flere mennesker og samfunnet til gode. Videre er det nødvendig å bygge en administrasjonsteknologi som kan håndtere kompleksiteten i verden og som representerer et alternativ til en samfunnsorganisering basert på markeder. Dette er store utfordringer som bør sees på som langsiktige mål vi kan sikte vårt arbeid mot. Det er også et budskap som kan spres som et alternativ til dagens nyliberale utvikling.