I 2023 vokste verdensøkonomien med tre prosent (IMF), i tråd med vekstøkonomiens iboende krav. Med tre prosent årlig vekst vil den globale økonomien doble seg i løpet av 23 år (2047). Så vil denne doble seg igjen i løpet av 23 år (2070). Og så videre. Denne stadig økende veksten innebærer at forbruket av naturressurser og naturareal stadig øker.
Begrepet «naturrisiko» er villedende. «Bedriftsrisiko» er mer presist
«Oppsynsmannen» på NRK og mange andre saker de senere årene har gitt folk en økende bevissthet rundt det pågende naturtapet. Økende bevissthet kan føre til nye reguleringer av naturforbruket. Nye reguleringer gir risiko for at næringslivets kostnader vil øke. Finansnæringen har innsett at næringen selv og kapitalbrukere generelt, ikke kan unngå å bli påvirket. Finansnæringen har derfor bygget strategi for å håndtere dette, internasjonalt, nasjonalt og helt lokalt:
I slutten av 2021 besøkte Finans Norges daværende direktør Idar Kreutzer «BIO-konferansen». Finansnæringens interesse for folk med litt sære interesser som mose, lav og oldenborre, overrasket mange. Forsamlingen av biologer og artsjegere fikk høre at næringslivet både er en del av problemet, og av løsningen. Næringslivet hadde vært preget av silotenkning, men var nå åpen for dialog om naturtapet, og ja faktisk- reguleringer.
Finansnæringens åpenhjertighet bygget på noen forutsetninger: Kunnskap om natur måtte uttrykkes i finansnæringens begreper og modeller for å kunne inngå i bedrifters og investorers beslutningsgrunnlag. Et sentralt begrep var «naturrisiko». Naturrisiko er ikke risikoen for tap av natur i seg selv, og hvordan dette påvirker natur og mennesker. Nei, naturrisiko er den finansielle risikoen som finans og næring pådrar seg ved naturtap, enten ved at naturkreftene rammer dem direkte, eller ved at foretakene blir rammet av miljøreguleringer. Det er bedriftene som er i fokus, ikke naturen. Begrepet «naturrisiko» er derfor villedende. «Bedriftsrisiko» er mer presist.
Hos finansnæringen ledsages naturrisikobegrepet av rammeverket «TNFD» (Taskforce on Nature-related Financial Disclosures). TNFD definerer språk og fremgangsmåte som investorer, bedrifter og myndigheter, inklusive biologene, skal bruke når de fatter beslutninger som påvirker naturen.
Så spoler vi drøye to år frem i tid. Da ser vi at finansnæringens strategi har resultert i en offentlig utredning, NOU2024:2 om naturrisiko. Et kjapt søk på «TNFD» i dokumentet gir over 100 treff. Finansnæringens bekymringer for økonomiske tap som følge av naturødeleggelser, kan nå bli offisiell politikk i AS Norge. Finansnæringens strategi for «if you cant beat them join them», kombinert med store lobbyressurser, kan formelt nedfelle markedsstyring som prinsipp i norsk miljøpolitikk.
Men er det ikke nødvendig å få kontroll på naturødeleggelsene og arealtapet? For at markedsstyringen av naturarealene skal fungere effektivt, så må det settes konkrete pengeverdier på naturen. Dette jobber Miljødirektoratet med, og det kalles «naturregnskap». Først når naturgodene, eller «økosystemtjenestene» som de kalles på økonomispråket, får en kroneverdi kan de sømløst inngå i bedrifters og investorers beslutningsgrunnlag.
Kroneverdien på natur kan feks hentes i markedet for karbonkvoter, slik at myras kroneverdi begrunnes i egenskapene som karbonlager. Eller man kan finne kroneverdien ved innføring av en avgift på naturnedbygging. For eksempel vil Miljødirektatet innføre et generelt forbud mot nedbygging av myr. Dette tilsvarer at prisen på myr settes så høy at myr ikke forbrukes, tilsvarende en naturavgift satt så høy at ingen vil betale.
Karbonrik natur blir da mer verd enn karbonfattig natur, som ikke har fått noe nedbyggingsforbud. Fordi naturareal er en avgjørende innsatsfaktor i vekstøkonomien, blir resultatet at naturforbruket flyttes fra myr til naturtyper med lavere pris, eller lavere naturavgift. Når man karbonpriser myra, så karbonpriser man indirekte også andre typer natur.
NOU2024:2 om naturrisiko legger til rette for at finansnæring og kapitalmektige industrikonsortium som Norsif tar regien i naturforvaltningen. Ved å ta kontroll på begrepsapparat og metodikk reduserer de egen risiko for ufrivillige kostnadsdrivende reguleringer. I stedet vil de at reguleringer skal fremme bruk av ny teknologi, slik det allerede er i dag. Naturregnskap, naturavgift og naturprising åpner for naturmarkeder som flytter naturforbruket dit prisen er passende. Hele poenget med naturprisingen er at prisen på natur ikke må bli høyere enn at natur faktisk omsettes.
Begrepet naturrisiko (les bedriftsrisiko) er nær beslektet med begreper som «naturpositiv», «netto null», «arealnøytralitet», «naturkompensasjon», «økologisk kompensasjon», «naturbaserte løsninger» osv. Går man prosjekter basert på disse frasene etter i sømmene, ser man at naturen nærmest uten unntak taper. NOU2024:2 om naturrisiko bygger på en rekke av disse begrepene, som alle sammen er designet for at vekstøkonomien skal kunne forsette å spise naturarealer.
Dersom vi vil sette en stopper for naturforbruket må vi legge reelle begrensninger på vekstøkonomien. Vi må unngå å etablere naturmarkeder, og vi må unngå markedstilpassede naturavgifter. Vi må innføre streng regulering og lovgivning som ikke bare flytter på naturforbruket, men stopper det.
Opprinnelig publisert i Klassekampen 20. april 2024
Foto Kristin Bøhle / NDLA
