Hvem har makta uten sjefer og kontrakter?

Big Tech-verden står i kontrast til et landskap av frie digitale prosjekter.

I Big Tech-verden er forholdene klare: YouTube og Google-søkemotoren tilhører Alphabet-konsernet. Windows er et Microsoft-produkt. Whatsapp, Instagram og Facebook er en del av selskapet Meta. Selskapene bestemmer hvem som får lov til å bruke programmene, operativsystemene og tjenestene og på hvilke vilkår. De ansatte i selskapene bidrar på grunnlag av ansettelseskontrakter. Eierskap står i sentrum for den økonomiske aktiviteten: domener, varemerker, kildekode og innhold.

Denne produktverden står i kontrast til et landskap av frie digitale prosjekter. Det kan være innholdsportaler som Wikipedia eller Open Street Map, fri programvare som Firefox eller Libreoffice eller frie plattformer som Signal eller Mastodon. Tusenvis av større og mindre prosjekter danner noe som kan beskrives som en digital motverden.

Alle disse prosjektene har én ting til felles: Det de skaper blir ikke privat eiendom, men fellesgoder under frie lisenser. Regelverk som Creative Commons og open source-lisenser med eller uten «Copyleft» sikrer at de respektive godene fritt kan brukes og videreutvikles. Det som skapes, tilhører alle og ingen.

Hvordan fungerer en verden der eierskap ikke står i sentrum? Hvordan kan digitale goder vokse frem utenfor den klassiske konsernlogikken, goder som skaper noe helt nytt eller konkurrerer på høyt nivå med IT-selskapenes produkter? Selv om prosjektene er svært forskjellige, finnes det typiske konstellasjoner. Den digitale motverden har en felles anatomi.

Fellesskapets kraft

Enten det dreier seg om Wikipedia, Open Street Map eller Tor, gjøres det virkelige arbeidet av frivillige. På Wikipedia er det å skrive artikler, på Open Street Map er det å redigere geodata, og på Tor er det å drive mellomstasjoner.

Fellesskapet er den viktigste bærebjelken i den digitale motverden: en gruppe mennesker som holdes løst sammen av felles interesser og verdier. Noen er drevet av gleden ved teknologi. De elsker å skrive programvare, analysere kildekode og – om nødvendig – å hacke. Andre har først og fremst samfunnspolitiske motiver. De mener at informasjon bør være fritt tilgjengelig, at teknologien bør respektere personvernet og at digital makt bør distribueres i stedet for å sentraliseres.

Noen av disse digitale kollektivene er bittesmå, mens andre er små massebevegelser: Wikipedia-samfunnet består av mer enn 300 språkfelleskap, hvorav noen har tusenvis av aktive bidragsytere. I 21 tyske byer finnes det faste møter for Open Street Map-kartprosjektet, og WiFi-for-alle-nettverket «Freifunk» er en sammenslutning av 400 lokale initiativer i tyskspråklige land.

Skriverettigheter og andre mekanismer

Det har utviklet seg typiske mekanismer for å koordinere samarbeidet. Det skilles nesten alltid mellom brukere med og uten skriverettigheter som en minste struktur.

Hvem som helst kan foreslå bidrag. Et bidrag kan for eksempel være en forbedring av en Wikipedia-artikkel eller retting av en programvarefeil. Forslaget blir imidlertid først en del av prosjektet når det innlemmes i prosjektet. Det gjøres av et medlem av fellesskapet som har vært involvert en stund, eller som, spesielt i programvareprosjekter, har blitt valgt til en vedlikeholdsrolle.

Maktposisjoner i fellesskapet fordeles ofte gjennom åpne valg, og det gjennomføres tematiske avstemninger om kontroversielle temaer. I tillegg er det ofte arbeidsgrupper som strukturerer samarbeidet. På Wikipedia kan du for eksempel bli med i en av flere tematiske redaksjonsgrupper. Her diskuteres det mangler i innholdet, relevanskriterier eller autoriserte kilder.

Lukkede maktstrukturer

Det er ikke alle prosjekter som er basert på åpen medvirkning. I noen av dem bestemmer de nåværende medlemmene av en overordnet komité hvem som skal bli med eller kastes ut. Komiteen rekrutterer og kontrollerer seg selv. I en slik modell kan man anerkjenne at en gruppe pålitelige aktivister sikrer prosjektets integritet. På den annen side kan man kritisere at en liten gruppe er i stand til å fordele makten mellom seg og ikke er ansvarlig overfor andre enn seg selv.

Alle disse miljøene utgjør et mangfoldig sivilsamfunn på nettet. De er det digitale motstykket til Greenpeace, frivillige matsentraler  og Fridays for Future.

Organisasjoner: bindende strukturer

Som i det analoge sivilsamfunnet har digitale felleskaper ofte en formell organisasjon. Som juridisk enhet kan denne organisasjonen inneha varemerke- og domenerettigheter, samle inn donasjoner og sende inn søknader om finansiering, sørge for teknisk infrastruktur og ansette folk på permanent basis.

Noen organisasjoner er digital-samfunnets ydmyke tjenere. Wikimedia Foundation, for eksempel, drifter nettstedet wikipedia.org og de nødvendige datasentrene og utvikler wiki-programvaren Mediawiki som brukes av fellesskapet. Tor Project utvikler teknologien for drift av mellomstasjoner.

I andre tilfeller er det organisasjonene som er de egentlige aktørene. Mozilla Foundation og Signal Foundation utvikler henholdsvis nettleseren Firefox og Signal-meldingstjenesten uten nevneverdig involvering av et digitalt samfunn. Strengt tatt gjør de dette gjennom heleide datterselskaper, henholdsvis Mozilla Corporation og Signal Messenger, LLC.

Også her er det store forskjeller i størrelse. Den britiske Open Street Map Foundation er en bitteliten organisasjon. Wikimedia Foundation har derimot hundrevis av ansatte, og det samme gjelder Mozilla Corporation.

Meritokrati vs. selvrekruttering

Akkurat som digitale felleskaper er også organisasjonene forskjellige når det gjelder åpenhet og deltakelse. Document Foundation – en tysk stiftelse som koordinerer utviklingen av officeprogramvaren Libreoffice – satser på meritokrati: De som deltar, har noe å si. Stiftelsens styre velges av et tillitsmannsråd. Ifølge vedtektene er rådet åpent for alle som har gitt «verifiserbare eller medlemsbekreftede, ikke trivielle eller åpenbart ubetydelige bidrag» over en periode på mer enn tre måneder. Hvis felleskapet er misfornøyd med stiftelsens arbeid, kan det regelmessig avsette ledelsen gjennom valg.

Slik er det ikke med Tor Project og Mozilla Foundation: Styrene på ni og tolv medlemmer er selvrekrutterte, de kontrollerer og velger seg selv.

Makt i selskaper med åpen kildekode

Og så har vi selskapene. Ved første øyekast virker de som fremmedlegemer i den digitale motverdens kosmos: Går profittorientering og fellesskapets beste i det hele tatt hånd i hånd?

I noen tilfeller fungerer dette overraskende godt. Bedrifter deltar i leveringen av fellesgoder som de ikke får noen eksklusiv eiendomsrett til. Forretningsmodeller med åpen kildekode gjør det likevel mulig å tjene penger – i form av skyløsninger, support- og konsulenttjenester, ikke-frie tilleggsprodukter eller spesialtilpassede bedriftsversjoner.

Uten selskapenes medvirkning ville den alternative digitale verden vært mye fattigere. Det mest utbredte Linux-operativsystemet for PC-er, Ubuntu, er et produkt av Canonical Limited, et selskap basert i skatteparadiset Isle of Man. Mer enn 40 prosent av alle nettsteder er basert på programvaren WordPress fra det amerikanske selskapet Automattic Inc. Stuttgart-baserte Nextcloud GmbH og Nürnberg-baserte Owncloud GmbH gjør det mulig å lage sine egne dataskyer. Og uten det newzealandske selskapet Innocraft og programvaren Matomo ville det ikke vært noe sterkt svar på dataslukeren Google Analytics.

Disse frie produktene skapes ofte i tett samarbeid mellom selskapet og et fellesskap som er villig til å samarbeide, fordi resultatet er fri programvare av høy kvalitet.

Guruene i den digitale motverden

Felleskaper, organisasjoner og selskaper med en forretningsmodell basert på åpen kildekode er de typiske aktørene i den digitale motverden.

Fremtredende personer spiller også en viktig rolle. Disse guruene fra den uavhengige IT-scenen har grunnlagt de respektive prosjektene. Guruene, nesten alltid middelaldrende menn fra middelklassen, har såkalt «myk makt»: De holder anerkjente foredrag på hackerkonferanser. Deres ord veier tungt når de deltar i diskusjoner på mailinglister eller i chattesystemer.

De har ofte også formelle maktposisjoner i prosjektet. Wikipedias grunnlegger Jimmy Wales har en fast plass i styret i henhold til Wikimedia Foundations vedtekter. Canonical-grunnlegger Mark Shuttleworth beskriver seg selv ironisk som en velvillig diktator, en «Self Appointed Benevolent Dictator For Life» (SABDFL).

I et styringskart svever han over alle prosjektkomiteer og -grupper. Han sitter alltid i Community Council og Technical Board, de to øverste komiteene i Ubuntu-prosjektet.

Spin-offs som et korrektiv

Uansett hvordan strukturene i et fritt prosjekt ser ut, er maktstrukturen alltid sårbar. De frie lisensene som brukes, muliggjør «forks», altså digitale opprør.

Hvis deler av fellesskapet er misfornøyd, kan de klone programvaren eller innholdet og videreutvikle det under et nytt navn og en ny struktur. Libreoffice ble skapt via en slik fork som et alternativ til det kommersielle Openoffice. Og da det tyske Wikitravel-fellesskapet ikke lenger følte seg representert av selskapet bak den frie reiseguiden, kopierte de innholdet og skapte Wikivoyage.

Det gamle prosjektet eksisterer fortsatt etter avknoppingen. Det sitter imidlertid igjen med et sterkt desimert fellesskap, eller til og med ikke noe fellesskap i det hele tatt. Forks er fellesskapets skarpeste våpen.

Friheten ved en ny begynnelse

Dette er kanskje den største likheten blant den digitale motverden i motsetning til det ikke-frie Big Tech-kosmos. Å bare klone Whatsapp, Windows eller Tiktok er utenkelig. Friheten i et fritt prosjekt innebærer derimot alltid muligheten til å rive seg løs, prøve noe annet og kanskje gjøre det bedre.