COP29 er nå inne i den andre uken. Mangelen på viljestyrke fra det globale nord for å finansiere nødvendig klimahandling globalt gjør at klimaforhandlinger går seigt.
Kravet til sivilsamfunnet og det globale sør er på 1.000 milliarder dollar i årlig klimafinansiering internasjonalt, og mye mer ambisiøse klimamål nasjonalt (eller NCQG, New Collective Quantified Goal). Det er viktig å understreke at dette ikke en tilfeldig valgt sum: Hundrevis av timer med forskning har gått ned for å tallfeste hva som vil være nødvendig.
Dette kan høres ut som mye penger, men sammenlignet med hvor mye fossilindustrien profitterer, eller øvrig kapitalflyt internasjonalt, er det faktisk ikke snakk om så mye. Heller ikke hvis vi tar innover oss hva fremtiden potensielt vil kreve økonomisk ved mangel på handlekraft nå. Bare «Hans» i Norge kostet eksempelvis 1,7 milliarder i ødeleggelser for å sette disse kostnadene i perspektiv.
Klimafinansiering er helt nødvendig og essensielt for bl.a. klimatilpasning, energiomstilling, avbøtende tiltak, tap og skade, med mye, mye mer. Det globale sør betaler allerede i dyre dommer for rikere lands utslipp. I klimaforhandlende stund, har det for eksempel herjet en tyfon på Fillippinene, som faktisk blir årets sjette. Som observatør her på COP er det dermed opprørende å observere rike «utviklede» lands fravær av viljestyrke til lederskap, og undergravelse av sosioøkonomiske ansvar.
Økonomisk er det essensielt at klimafinansiering utgjør en del av løsningen og ikke medvirker til enda større utfordinger. En undersøkelse fra 2022 viste at fattigere land betalte 5 ganger så mye i nedbetaling av lån enn de bruker på klimatiltak. På denne måten henger klima- og gjeldsrettferdighet tett sammen.
Klimafinansiering kan derfor ikke lede til noen form for gjeld og krav om tilbakebetaling, da dette gjør vondt verre. Klimafinans skal derfor helst være tilskudds/gavebasert og ikke spise fra allerede avgrensede bistandspenger. Kvantumet som blir bestemt her er definitivt viktig, men kvaliteten på klimafinansieringen er avgjørende for den videre utviklingen, og det står derfor mye på spill. Det er også vesentlig at den er basert på utviklingsland sine egne behov, og ikke hva rikere land kunne «tenke seg» å gi.
Da årets COP er en «penge-COP» hvor alt handler om finansering, så får finansbransjen være med å sette premissene. Det går på bekostning av av det vi som borgere får lov til å mene noe om.
Det gjør arbeidet vi i Attac gjør gjennom å rette søkelyset mot finansstrømmer i klimapolitikken enda viktigere. Finansbransjen vil bestemme over samfunnet uten demokratisk kontroll. Sammen med andre representanter fra sivilsamfunnet verden rundt, jobber Attac for å demokratisere økonomien.
Den massive tilstedeværelsen til fossilindustrien på dette klimatoppmøtet er å føle på. Men, som klokt understrekt av lederen til CAN (Climate Action Network) i panelsamtale på mandag, indikerer den tallrike tilstedeværelsen deres trusselen vi sammen utgjør. Vi, sivilsamfunnet, er grunnen til at det ble erklært at alle verdens land skal fase ut fossilt på fjorårets klimatoppmøte, og at det finnes et tap og skade-fond.
Hva angår definisjonen til klimafinansiering, er det er problem at ikke er klinkende klar for hvilke aktører som skal gå i bresjen. Fruktbarheten til «private investeringer utenom det offentlige», hentes til stadighet opp av land uten vilje til å betale stort. Problemet er bare det at privat kapital går dit profitten er; profitten finner de ikke i verdens utviklingsland som innstendig trenger penger, og det sporenstreks. En av de største bekymringene til sivilsamfunnet er at stillstanden i alle klimafinansforhandlingene også stikker kjepper i hjulene for alle andre pågående forhandlinger (som klimatilpasning, den grønne energiomstillingen, m.m.). Det er sånn sett en anspent stemning her.
Nå i uke to overtar politikerne, nærmere bestemt ministrene, klimaforhandlingene. Foreløpig er hovedfokuset til Norge kvotekjøp i Benin, Jordan, Senegal og Zambia. Mye kan sies om disse markedsbaserte løsningene, men vi i Attac er tydelige i vår kritikk av ansvarsfraskrivende praksis som dette. Norske representanter som trår inn er bl.a. vikarierende Tore O. Sandøy som klima- og miljøminister. Spørsmålet er om han, og den norske delegasjonen, trår til.
Vi er heldigvis flere norske organisasjoner som representerer sivilsamfunnet til stedet, og vi gjør alt vi kan for å pushe og påvirke. Vi krever større ambisjoner og lederskap fra et av verdens rikeste land, som nettopp har blitt dette på grunn av olje. For å parafrasere et av NUs mange klistremerker: «Hvis ikke vi, hvem? Hvis ikke nå, når?»
Det å være her og snakke med mennesker fra hele verden, som har fått handlingsrommene og livene sine innskrenket pga. klimaendringer, er sterkt. Jeg har heldigvis med innspillingsutstyr og intervjuer folk fra det globale sør om viktigheten av klimafinansiering og utviklingen videre. Hold øynene åpne for fremtidige podcaster og artikler om dette fra Attac i fremtiden!