Legendariske sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen døde denne onsdagen. Blaise Pascal har et fenomenalt sitat jeg synes omfavner Hylland Eriksens vesen:
“The greater intellect one has, the more originality one finds in men. Ordinary persons find no difference between men.”
(Pascal)
I spørsmål om hva det betyr å være menneske, og de utallige måtene man kan være det på, sluttet han aldri å la seg fascinere. Vi har alle noe å lære her. Vi var så heldige å ha Thomas Hylland Eriksen i samfunnsdebatten og livet i 62 år. Noe sånt som 60 bøker forlot Hylland Eriksen oss. Hvilken rikdom!
Jeg studerte selv sosialantropologi og kan med trygghet kalle Thomas en guru i faget. Personlig lærte han meg å sette spørsmålstegn ved det gitte. For å parafrasere en av hans mange poeng, så er en grunnleggende viktig innsikt å ta med seg fra studier av å sammenligne samfunn verden rundt, realiseringen at alt kunne vært annerledes. At sånn vi lever kun er én av utallige måter mennesker har blitt enige om at «sånn gjør vi det». Som alle antropologer er glade i å sitere:
“Man is an animal suspended in webs of significance he himself has spun.”
(Clifford Geertz)
Selv er jeg takknemlig for innsikten i kritikkverdigheten til «utvikling for utviklingens skyld», som understrekt i en av hans mest populære lærebøker. Vi legitimerer det merkeligste i utviklingens navn. Den mest konstruktive utviklingen kan derfor være langt fra unilineær, nettopp fordi den våger å ikke fortsette som før. Erkjennelsen av dette i kombinasjon med å vedkjenne at alle ressurser er knappe, satt meg personlig på sporet av degrowth.
I lys av ovennevnt tematikk, verdsatte jeg boka Storeulvsyndromet, Jakt på lykke i overflodssamfunnet (2008). Her satt Thomas nordmenn på spissen med sitatet til Ole Paus: «Vi har alt, men det er også alt vi har.» Thomas underbygde dette da han skrev: «Behov kan tilfredsstilles, men ønsker er umettelige» (2008, 115).
I forhold til fart, var akselerasjon og hastighet noe som opptok han de siste årene av livet hans. Mening synliggjøres ofte gjennom knapphet, som han skrev mer om i senere tid. Viktigheten av langsomhet, knapphet og å tillate seg selv tilstedeværelse, lærte kanskje nærheten til døden han. Jeg liker å tro at dette er innsikter vi alle kan bygge videre på.
«En grunn til at folk ikke klarer å forsone seg med døden i vår type kultur, det er at vi lever sånne liv som står stille i rasende fart, hvor du ikke har noen indre utvikling, hvor alt er ‘her og nå’ (…) – blikket er festet cirka et halvt minutt inn i fremtiden – du har ikke tid til å tenke en tanke som er lengre enn 10 centimeter.» (Kladden, 08:27)
Thomas Hylland Eriksen fikk en aggressiv kreftform som mange kun lever med i ett år. Likevel levde, skrev og tenkte han, i åtte år til. Det er vi alle takknemlige for. Likevel er han i likhet med antropolog, aktivist og anarkist David Graeber, en sosialantropolog som forlot oss for tidlig, og som vil bli savnet. Som han selv tenkte høyt i en av hans utallige samtaler og podcaster:
«Døden bekymrer ikke meg; For når jeg er her, så er ikke døden her – og når døden er her, er ikke jeg her lenger.»
(Thomas Hylland Eriksen)