Tyven, tyven skal du hete

For du stjal min beste venn – tiden min. Hva er oppmerksomhetsøkonomien? Og hvorfor er den viktig?

Dystopi og nåtid 

Kjente dystopiske bøker handler om fremtidsscenarioer hvor overvåkningen har gått så langt at det er «tankepoliti» og straffedom for kritisk tenkning. Med korte intervaller mellom hvert bzzz i lommen, eller på nabobordet, blir vi eksponert for tanketom underholdning i et kjør. Digital overvåkning, påvirkning og kartlegging av komplekse brukerprofiler er baksidene til «Big Tech»-selskap. Big Tech refererer til de største IT-selskapene i verden: Facebook, Google, Amazon, Apple og Microsoft.  

Tiden vi bruker på å lese eller se på noe, avgir mer informasjon om oss enn man skulle tro: (u)vaner, preferanser, følelser og interesser. I sommer ble det medieoppstuss fordi Meta endret retningslinjene sine. Nå kan de fritt benytte all brukerdataen vår til opplæring av kunstig intelligens. Det betyr at dataen vi ubevisst har etterlatt oss, helt tilbake til da vi lagde profilene våre, vil benyttes for å påvirke oss.  

Tenke sjæl og mene  

Overvåkningskapitalisme er en form for informasjonsinnhenting som tjener kapitalismen. Informasjonen som innhentes utnyttes for å påvirke oss, forbrukerne, til å bruke mest mulig tid på plattformer. Komplekse brukerdata om oss utnyttes av Big Tech for å tjene mer og kontrollere markedet. Dette innebærer å utnytte informasjon til å skreddersy reklame, å eksponere oss for mer av det vi i utgangspunktet ser på, og er kort oppsummert ikke en oppskrift på noen konstruktiv utvikling. 

Oppmerksomhetsøkonomien refererer til markedsføring og merkevarestrategier som jobber på høygir for å kunne fange oppmerksomheten vår gjennom skreddersydde algoritmer, for å profittere. Algoritmene er utformet for at vi skal bruke appene lengst mulig tid.

«Politisk content» 

Hvordan ville sosiale medier vært utformet om de ble styrt etter sosiale- og miljøhensyn? Det er vanskelig å se for seg – litt som å forestille seg den moderne verden uten kapitalisme. Det som er skremmende er til hvilken grad vi normaliserer at “det bare er sånn”. Hva om algoritmene tilrettela for fellesskap, et mer bærekraftig økonomisk system, eller å ikke ha skremmende høy skjermtid?  

“Å skjerme seg”  

Jo mer jeg har lært om oppmerksomhetsøkonomien og overvåkningskapitalismen, jo mer ubekvem har det gjort meg. Selv lagde jeg profiler på Facebook i 2009 og Instagram i 2011. Vi snakker om fryktelig mye innsikt i meg, som jeg selv ikke har innblikk i. Selv om “jeg ikke har noe å skjule”, betyr ikke det at jeg vil blottlegge meg for anonyme aktører som tjener på innsikten i vanene mine. Til tross for alle mine timer på Instagram og fjesboka, har jeg valgt å gå “så langt» at jeg har valgt å slette begge deler. (Foreløpig ikke FB fordi jeg faktisk ikke får til å slette den.)  

«Men det er jo veldig radikalt?» har folk sagt til meg. Ja, i en viss forstand er det radikalt… Men det er viktig å huske på at ordet radikalt betyr å gå helt ned til rotårsaken til noe. Jeg gidder ikke “akseptere” utviklingen vi passivt innfinner oss i! Valget mitt er derfor radikalt, fordi jeg røsker tak i problemet. Jeg logger meg av for å koble meg på. Mer tilstedeværelse, flere tanke- og følelsesprosesser som ikke holder meg våken nattestid, men som tar sted underveis i løpet av dagen. Litt skummelt, og veldig digg. En revurdering av hva frihet er. Et like politisk, som personlig valg. 

Tid = en begrenset og verdifull ressurs  

Jeg har landet på denne beslutningen etter å ha brukt tid (som for øvrig er en verdifull ressurs) på å lese meg opp på temaet. Et sitat som satte en støkk i meg var:

«Vi kan bare løse klima- og miljøkrisen hvis vi kan løse oppmerksomhetskrisen» (Johann Hari).

La meg være tydelig: jeg skal ikke slutte å bruke fantastisk teknologi og møteplasser for likesinnede, men jeg har lyst til å bruke apper som ikke misbrukes for psykologisk og politisk påvirkning. Dette er et helt legitimt krav. Oppmerksomheten min, og vår, er – som alt annet – en begrenset ressurs.  

Oppmerksomhetsøkonomien er viktig å skjønne seg på, fordi hele dens vesen søker å forstå og påvirke oss. Den preger oss, hverdagen og samtiden vår, til en så stor grad at vi ikke kan ignorere det. Jeg gleder meg til fremtidige sosialt baserte plattformer, som fører oss sammen og som ikke tjener på at vi sitter isolerte hver for oss. Men for at alternativer skal kunne vokse frem, trenger vi at folk setter foten ned mot algoritmer som ikke tjener noen av oss.  

Hvordan vi bruker tiden vår har kanskje aldri vært en mer politisk handling enn i samtidens kontekst.

“You will be civilized on the day you can spend a long period doing nothing, learning nothing, and improving nothing, without feeling the slightest amount of guilt.” (Nassim Nicholas Taleb)

 

noen bøker på temaet: 

Stjålet fokus av Johann Hari (2023)

I starten likte jeg den ikke – sikkert fordi det var ubehagelig å bli konfrontert der jeg kan komme til kort. Har du også latterlig mange faner oppe på en gang? Hopper du mellom oppgaver som en kanin? Vel, på den positive siden, er du ikke alene. Hari viser til forskning på konsentrasjon, og skriver med skråblikk om sin egen sønn. En fin intro til tid og skjerm.

How to do nothing. Resisting the attention economy av Jenny Odell (2019)
Denne boken er flott fordi den tar for seg mye. Vakker, leken og bred. Forfatter Odell reflekterer rundt kunst, viktigheten av å stoppe opp og styrken av å være til stede. Anbefales til deg som trenger å lære deg å ikke gjøre noe, litt mer.

The age of surveillance capitalism. The fight for a human future at the new frontier of power av Shoshana Zuboff (2018)
Her er det mye å ta tak i. Anbefales til deg som vil lære mer om oppmerksomhetsøkonomien og de mange måtene den opererer på. Zuboff har blitt kritisert for å ikke være maktkritisk nok, men like fullt en lærerik bok som setter mange tatt-for-gitt-heter i perspektiv.

Hvordan knuse overvåkningskapitalismen av Cory Doctorow (2021)
Om privatliv, overvåkning og politikk – og om hvordan de overlapper. Doctorow går lengre enn Zuboff, han er mer maktkritisk og problematiserer big tech politisk. Attac var så heldige å ha en samtale og foredrag med Doctorow høsten 2024.

^{Denne artikkelen ble først publisert i det fysiske PUTSJ-magasinet om fremmedgjøring (2024)}