Det haster å gi sivilsamfunnet en reell rolle i utformingen av Norges digitaliseringspolitikk. Vi trenger en felles digital horisont, der rettferdighet, verdiskaping, solidaritet og samfunnets beste går hånd i hånd.
Landets digitalisering er ikke et prosjekt for noen få. Det må oppfattes som en nasjonal dugnad. Digitalisering angår oss alle – og er blitt en del av samfunnets grunnmur. Det handler ikke lenger om valgfrie tjenester vi kan bruke eller la være. Digitale løsninger er nå en kritisk og strategisk infrastruktur, avgjørende for at samfunnet skal fungere – for demokratiet vårt, for nasjonal suverenitet og sikkerhet, og for folks hverdag og velferd. Sosiale medier kan brukes til å manipulere valg, økonomisk verdiskaping avhenger av hvordan vi lagrer og deler data, og alle offentlige tjenester – fra helsehjelp til skattemeldinger – baserer seg på digitale løsninger.
Til tross for dette, og selv om regjeringens digitaliseringsstrategi nevner behovet for samarbeid mellom sivilsamfunn, næringsliv og offentlig sektor, insisterer digitaliseringsministeren på en snever og markedsfokusert forståelse av digitalisering og kunstig intelligens – som om dette kun handler om produktivitet. Sivilsamfunnet holdes systematisk utenfor og det som kunne vært Norges viktigste bidrag til global digital utvikling – et demokratisk samarbeid mellom myndigheter og befolkning – glimrer med sitt fravær.
Naiv tilnærming
Digitaliseringsminister Karianne Tung har en naiv tilnærming til det digitale markedet, som hører til tider av historier om smågründere i garasjer. Ministerens politikk er å digitalisere alt fortest mulig. Hun handler som digitaliseringens markedssjef, ikke som en minister som skal lage politikk for samfunnets beste. 2030-målene og strategien regjeringen har lagt fram, handler om å innføre eksisterende teknologi under markedets premisser – maktkonsentrasjon hos noen få selskaper, uten tilstrekkelig regulering. Noe som står i strid med regjeringsplattformen.
Det er avgjørende at digitaliseringsministeren forstår at digitalisering er ikke bare et spørsmål om verdiskaping. Det handler om demokrati, rettferdighet og maktforhold i samfunnet. Derfor trengs en politikk som anerkjenner det. Men debatten i Norge er svært ubalansert, og kritiske stemmer finner sjelden plass ved samtalebordet. Risikoene ved digitaliseringen blir stadig tydeligere, og engasjementet for Norges digitale fremtid vokser – men regjeringen lytter ikke.
Et one night stand?
Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet tilbyr verken målrettede støtteordninger for sivilsamfunnsorganisasjoner, eller arenaer for reell medvirkning. I forkant av diskusjonen om statsbudsjett i fjor spurte vi i Attac departementet om hvordan sivilsamfunnet inkluderes i utformingen av en av landets viktigste politikkområder. Svaret vi fikk, var at alle hadde mulighet til å sende innspill under høringen av digitaliseringsstrategien – altså, et one night stand?
Da regjeringen nedsatte ekspertutvalget for kunstig intelligens i 2024, var igjen ingen representanter fra sivilsamfunnet inkludert. Regjeringens eget digitaliseringsforum skal bidra til å forankre digitaliseringspolitikken i bærekraftsmålene og i reelle behov i samfunnet – men har ikke representanter fra organisasjoner som faktisk jobber med bærekraft eller fra sivilsamfunnet. Det er ikke bare et paradoks. Det er meningsløst.
I juni arrangeres FNs største konferanse i Norge noensinne: Internet Governance Forum (IGF), som er FNs største arena for diskusjon om global utvikling av digital teknologi. I november i fjor sendte Attac en e-post til Utenriksdepartementet og spurte hvordan de ville involvere sivilsamfunnet i dette globale møtet. Svaret fra UD kom raskt, og vi ble høflig satt videre til «rett person» i Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet som er hovedansvarlig for IGF. Attac venter fortsatt på svar.
Demokratisk underskudd
Digital politikk uten sivilsamfunnet er en blindvei. Det er vanskelig å se for seg at EU-forordninger som GDPR, Digital Markets Act og Digital Services Act ville hatt samme kraft uten et sterkt og aktivt sivilsamfunn. Når EU ilegger Apple og Google milliardbøter, skjer det fordi man har forstått én ting: Markedet regulerer ikke seg selv. I India har organisasjoner som IT for Change bidratt aktivt i utviklingen av digital politikk, med særlig fokus på miljø, likestilling og demokrati. Denne typen perspektiver er fraværende når Norge staker ut kursen for å bli «verdens mest digitale samfunn innen 2030».
Digitalisering og kunstig intelligens trenger kritiske stemmer som kan balansere den økonomiske makten i debatten. Det er naivt å tro at store teknologiselskaper frivillig vil justere sine forretningsmodeller til fordel for fellesskapet. Erfaringene fra USA med Musk, Zuckerberg og Bezos viser nettopp hvor galt det kan gå. Tenk på klimakampen: Hadde vi latt oljeselskapene styre alene, ville ikke miljøbevegelsen hatt noen plass, og konsekvensene kunne blitt enda mer katastrofale for alle mennesker på jorda.
Derfor haster det å gi sivilsamfunnet en reell rolle i utformingen av Norges digitaliseringspolitikk. Vi trenger en felles digital horisont – der rettferdighet, verdiskaping, solidaritet og samfunnets beste går hånd i hånd. Barns rettigheter, kvinnerettigheter, mangfold, miljø og demokrati står på spill. Det er derfor uforståelig at sivilsamfunnets rolle, som verdsettes i andre politiske områder, fortsatt holdes utenfor når den digitale fremtiden formes.
Norges digitaliseringsstrategi har ikke bare en naiv og utdatert tilnærming til det digitale markedet – den har et stort demokratisk underskudd. Det er på tide å rette det opp.
Innlegget ble opprinnelige publisert på Altinget.no 28. april 2025 der Diego Marin Rios er fast spaltist.