Når debatten om digitalisering blir redusert til en debatt om «for eller mot skjerm» mister vi muligheten til å faktisk ta kontroll over det digitale samfunnet. Spørsmålet må være hvem som skal bestemme, teknologiselskapene eller demokratiet.
Torgeir Waterhouse advarer mot skjermpopulismen, og vil komme med en motvekt i sin nye bok. En slik motvekt er bra, men at det trengs peker på et større problem, nemlig fraværet av reell debatt om det digitale samfunnet vi lever i. Både på høyre og venstre side i politikken skifter man mellom festtaler og alarmisme når det kommer til digitalisering, mens de reelle problemene skyves under teppet.
Foto: Trond A. Isaksen / regjeringen.no
Forslaget om aldersgrenser for «skjerm» og sosiale medier er det mest tydelige eksemplet, og det framstår som lite annet enn korttenkt symbolpolitikk. I debatten så later regjeringen som de er «handlekraftige» når de krever møter med Meta, men ingen stiller helt åpenbare spørsmål rundt forslagene. Hva er definisjonen av «sosiale medier» som ligger til grunn for å innføre en aldersgrense? Hvilke digitale tjenester vil bli omfattet av aldersgrensen og hvilke er ikke «sosiale» nok til å bli omfattet? Hva slags kriterier ligger til grunn for å sette en aldersgrense? Og når man skal kreve digital legitimasjon for å få lov til å være med i våre digitale fellesskap og den digitale offentligheten, hva med alle de vanlige, men voksne, menneskene som ikke har gyldig digital legitimasjon av ulike årsaker?
Hovedproblemet er likevel at man istedenfor å regulere hva som er lov og ikke lov for noen av verdens største selskaper, så vil staten inn og regulere i hver enkelt familie. Skjermpopulismen gjør ikke noe med de massive problemene som følger av de digitale selskapenes forretningsmodeller. Hovedkravet fra et omtrent samlet europeisk sivilsamfunn er å skjerpe inn mot den kommersielle overvåkningen som foregår på nettet, men det har vi aldri hørt Karianne Tung si noe som helst om. Istedenfor må vi vente på at europeiske organisasjoner som NOYB og Irish Council for Civil Liberties går til rettsak mot teknologigigantene for at personvernlovene våre i det hele tatt skal håndheves.
Også algoritmene og modellene som er laget for å suge barna fast til skjermen kan man gjøre noe med. Det går an å begrense «autoplay» så det ikke alltid kommer en ny video med en gang man er ferdig med den forrige. Det går an å lage regler for anbefalingsalgoritmene, og bestemme at de ikke skal brukes mot barn i det hele tatt. Det er litt mer kunnskapsbasert enn ett generelt «nei til skjerm», og ikke minst, det legger ansvaret hos selskapene. Istedenfor å regulere tek-selskapene slik, skal vi nå altså løse problemet med skjermavhengige barn, i fritiden, med mindre skjerm på skolen. Det blir jo komisk når Tung har som uttalt mål å gjøre Norge til «verdens mest digitaliserte land», men samtidig vil fjerne skjermene for skoleelever.
At elevenes personvern blir undergravd hver dag er grundig dokumentert, men verken Karianne Tung eller Kari Nessa Nordtun nevner det når de snakker om skjerm i skolen. Hvorfor er digitaliseringen av skolen så fullstendig avhengig av kommersielle selskaper? Kanskje vi burde snakke litt mer om det heller enn å detaljstyre hvordan lærerne skal bruke digitale verktøy?
Fagforeningene i Norge er opptatt av å sikre kontroll over verktøyene som brukes i offentlig sektor, inkludert i skolen. Til tross for de store personvernutfordringene, eller for eksempel muligheten Microsoft og Google har til å endre programvaren sin uten forvarsel (som innføringen av CoPilot over alt), så er ikke dette tema for diskusjonen om «skjerm i skolen» eller i offentlig sektor for øvrig. Her ligger de største problemene i digitaliseringen, ikke i skjermen i seg selv. Som påpekt på lederplass i Klassekampen 17. juni trenger vi en digital infrastruktur som ikke kan stenges av med noen tastetrykk fra USA. Den må være underlagt demokratisk kontroll.
I dag er det politiske målet for digitaliseringen slått fast i Digitaliseringsstrategien som at «Norge skal bli mest digitalisert i verden». Det er kanskje bare i digitaliseringsministerens LinkedIn-boble, der ingen spør «hvorfor?», at et slik mål gir mening. Det vi trenger er politikere som klarer å forstå at digitalisering er mer enn økonomisk vekst og effektivisering, og politiske mål for å sikre demokratiet i den digitale omstillingen.
Å diskutere aldersgrenser er nok lettere enn å snakke om hvordan vi får demokratisk digitalisering og tar tilbake kontrollen over det digitale rommet fra noen få gigantiske selskaper. Likevel er det dette som er den faktiske utfordringen politikerne og resten av samfunnet må ta tak i framover.
Opprinnelig publisert i Klassekampen 26. juni