«Jeg vil ikke spekulere i hva som er gjort og ikke gjort i Norges Bank eller Etikkrådet. Det skal de nå redegjøre og svare på, og så får vi vurdere de svarene de gir,» uttalte finansministeren på Dagsnytt 18, den 5. august 2025.
Vi får vurdere svarene de gir, altså. Hvem er vi, Stoltenberg?
Jeg lar det spørsmålet henge et øyeblikk. La oss flytte blikket vekk fra våre hjemlige trakter og over mot engelskspråklig internasjonal media, hvor mange ganske brått har endret mening om Israel og Palestina. One day, everyone will always have been against this er tittelen Omar El Akkad ga boka han utga tidligere i år. Det er også en profeti som er i ferd med å gå i oppfyllelse. Land i den internasjonale mellomvekterklassen – Frankrike, Storbritannia – er i ferd med å anerkjenne en palestinsk stat, mens amerikanske politikere modererer israelstøtten.
Det store, vage vi – vi de fornuftige, vi de voksne i rommet – vil snart alltid ha vært imot Israels folkerettsbrudd. Om noen år vil nok vi alltid ha vært imot Israels folkemord, jeg tror El Akkad har rett i det. Antagelig er nok Barth Eide, Støre og Stoltenberg allerede imot Israels folkemord, men det kan de ikke si høyt. Hvis Norges statsminister offisielt vedgår å vite at det som skjer, er et folkemord, vil det tvinge ham til handling.
Det store, vage vi – vi de fornuftige, vi de voksne i rommet – vil snart alltid ha vært imot Israels folkerettsbrudd.
Hvis finansministeren vet, eller vedgår å vite, at Oljefondet er investert i selskaper som bryter folkeretten, så må han instruere fondet om å trekke seg ut. Det er en etisk nødvendighet. Da er det ugreit for Stoltenberg at han hadde fått vite nettopp det. Det står i rapporten vi i Historikere for Palestina sendte inn den 30. juni, og det står i Fagforbundets reportasje 2. juli også. Etikkrådet mottok rapporten, det er det ingen som nekter for. Her er det de svarte:
«Førsteinntrykket at mye av det som påpekes, nok faller utenfor hva retningslinjene er ment å ramme. Vi skal likevel gjennom dette grundig og vurdere rapportens innhold nærmere.»
Etikkrådet mottok, leste raskt gjennom, og så – hvis jeg forstår rådets leder riktig – tok de seg sommerferie. Stoltenberg opplyser om at denne rapporten bare var en av flere Etikkrådet hadde å forholde seg til nå sommertids. Kanskje er det FNs spesialrapportør Francesca Albaneses rapport han har i tankene? Hun er ikke nådig i sin dom: Oljefondet bidrar til Israels folkemordsøkonomi, konkluderte hun.
Slik ender vi med at finansministeren kan si vi (Stoltenberg og det ganske norske folk, får vi gå ut ifra); et majestetisk vi som skal sitte og felle dom over dem (Norges Bank og Etikkrådet). Det er Etikkrådet som har fått i oppgave å offisielt vite om folkerettsbrudd, så slipper finansminister Stoltenberg og fondssjef Tangen å måtte gjøre det. Etikkrådet møtes månedlig og har slik begrenset vitekapasitet. Retningslinjer har de også å vise til, slik at de fint kan absorbere en rapport eller to uten at det får noen større konsekvenser. Tangen får ingen instrukser, så han har ryggen fri, og finansministeren kan fortelle enhver som spør at Norge har et strengt etisk regelverk og at han har tillit til at det blir fulgt.
Som ansvarsavledelse fungerte systemet fabelaktig, helt til to ting skjedde samtidig: Israels utsulting og utpining av palestinerne har skjerpet manges syn på det de gjør, og Aftenposten skrev om Oljefondets investeringer. Jeg kan forestille meg at finansministeren åpnet avisa og kontant satte frokostkaffen i halsen. Nå fikk jo vi vite altfor mye.