Attacs faggruppe for demokratisk digitalisering har lest partiprogrammene for å forstå hvor partiene vil i den digitale politikken.
Innledning
I denne analysen ser vi nærmere på Stortingspartienes digitaliseringspolitikk, inkludert kunstig intelligens (KI) og kvanteteknologi. Begreper som datapolitikk, digitaliseringspolitikk og IT-politikk brukes om hverandre, men peker i hovedsak på samme politiske felt. Digitalisering er et tema som berører mange forvaltninsområder, men det kan også betraktes som et selvstendig politisk felt. Alle partiene har gjort dette i sine programmer. Vi har gjennomgått partiprogrammene til åtte stortingspartier, i alfabetisk rekkefølge: Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Miljøpartiet De Grønne, Rødt, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, og Venstre.
Digitalisering er et komplekst og sektorovergripende politikkområde. I analysen har vi derfor tatt utgangspunkt i tre nøkkelbegreper: innramming, betingelser og prioriteringer. I stedet for å måle partiene mot hverandre basert på faste parametere, har vi valgt en induktiv tilnærming: Hva ønsker partiene å digitalisere, hvordan mener de utviklingen bør styres, og hvem skal ha ansvaret for styringen?
Med innramming prøver vi å fange hvordan partiene definerer hva digitalisering er, og hvilke formål teknologien kan tjene. Ser de på digitalisering som et verktøy for å effektivisere staten, som en del av et geopolitisk kappløp, eller som et verktøy som kapitalistiske krefter kan bruke til å utfordre demokratiske verdier? De fleste partiene benytter flere innramminger, men legger som regel størst vekt på en av dem.
Med betingelser viser vi til hvem partiene mener skal være drivkraften og premissleverandøren for digitaliseringen. Skal det offentlige ta større ansvar, skal norske eller europeiske leverandører prioriteres, eller skal dagens praksis videreføres? I dag er vår digitale infrastruktur i stor grad dominert av et fåtall amerikanske teknologiselskaper, som dermed setter premissene for utviklingen. Attac har lenge advart mot konsekvensene av en slik avhengighet. Tematikken har fått økt oppmerksomhet og blitt mer akseptert det siste halvåret, særlig i lys av den økte autoritære dreiningen i USA. Etter vårt syn vil fravær av en tydelig strategi for å redusere avhengigheten innebære å opprettholde dagens skjeve maktstruktur – med andre ord å akseptere status quo.
Politikk handler i stor grad om prioriteringer. I partiprogrammene finner vi imidlertid få tydelige prioriteringer – de lover i pose og sekk. Der det har vært mulig, har vi likevel forsøkt å identifisere prioriteringer. Vage og ukontroversielle formuleringer om mer samhandling eller «bedre» digitalisering er i stor grad utelatt dersom de ikke er knyttet til en konkret og tydelig politikk.
Analyse og vurdering
Arbeiderpartiet
Ap vil sørge for en sikker og fremtidsrettet digital infrastruktur i hele landet. Det meste av forvaltningen og offentlige tjenester skal digitaliseres, og de vil forsterke styringen og samordningen av digitaliseringspolitikken. KI skal rulles ut overalt, men teknologien skal reguleres blant annet for å unngå diskriminering. Formålet med digitaliseringen er å effektivisere og øke kvaliteten på offentlige tjenester. Det står at digitaliseringen skal komme alle til gode, og at offentlig sektor må «ha en hånd på rattet» i utviklingen. Videre kobles digitaliseringen til det grønne skiftet, samt at det skal fremme et innovativt næringsliv.
Ap sier at fellesskapet skal styre utviklingen når teknologien endrer samfunnet, men det er uklart hvem «fellesskapet» er i denne sammenheng. De problematiserer ikke på hvem sine betingelser utviklingen skal skje, eller hvem den tjener i sin nåværende form. De tar for gitt at teknologien skal endre samfunnet positivt og at de negative effektene skal møtes med reaktive tiltak. Det er en tydelig motsigelse mellom digitaliseringen som en driver i det grønne skiftet samtidig som teknologiutviklingen de fremmer vil gå på bekostning av klima og miljø. Ap viser at de er klare over noen av digitaliseringens utfordringer, men opprettholder en optimistisk tilnærming til effektivisering gjennom digitale verktøy. Generelt savner vi en tydeligere politikk for den digitale utviklingen med mye mer konkrete reguleringstiltak.
Totalt sett mener vi Ap er for svake i sin kritikk av dagens monopolistiske markedsstrukturer, og at de ikke fremmer mer mangfoldig innovasjon. Det er bra at de ønsker å styrke barns rettigheter i møte med teknologigantene, men det er dårlig at dette ikke inkluderer resten av befolkingen. Selv om det er noen gode pek mot mer demokratisk styring av digitaliseringen, er de for vage og vi anser derfor partiet som svake også på dette punktet.
Frp
Frp sitt partiprogram dekker henholdsvis digitalisering og KI, men har overlappende perspektiver på de to temaene. Når det kommer til førstnevnte er fokus på samordning gjennom en helhetlig plattform for offentlige tjenester. Videre skal digitalisering brukes for å åpne staten for borgerne gjennom innsyn og digitale medvirkningsplattformer for tilbakemeldinger og høringer. De ønsker videre å bygge en KI-satsing som skal effektivisere offentlig sektor.
Som driver for utvikling peker Frp på felles prosjekter mellom offentlig sektor og teknologibedrifter. Samtidig skal staten regulere teknologien gjennom internasjonalt samarbeid, blant annet gjennom et rammeverk for risikovurdering av KI-utviklinger. Dette er også grunnlaget i EUs KI forordning, men dette blir ikke nevnt. Myndighetene skal altså føre tilsyn med utviklingen og bruken av KI, og legge til rette for innovasjon og forskning på KI med fokus på etisk utvikling.
Alt i alt er det lite nytt i FRPs datapolitikk. Teknologien skal drives frem av partnerskap med privat sektor, mens staten på sin side skal lage noen reguleringer – ikke for å styre utviklingen, men sørge for at den er «trygg». Noen vage formuleringer om kompetanseprogrammer på skolen og for voksne gir heller ingen optimisme for å utfordre eksisterende maktubalanse. Det er videre knyttet en del usikkerhet til bygging av en felles offentlig plattform. Store offentlige digitaliseringsprosjekter, som har vært basert på offentlig-privat samarbeid, har en historikk med kostnadsoverskridelser og dårlige løsninger. Helseplattformen er et eksempel på at løsninger fra store konsulenthus kan passe dårlig inn i velferdsstaten.
Vår vurdering er at Frp mangler en kritikk av teknologimonopolene, og at de dermed implisitt støtter konkurransehemmende og lite innovative markedsstrukturer. Partiet er videre for vage i hvordan de vil sikre befolkningens rettigheter i møte med kommersiell overvåkning. Det er lite som peker mot mer demokratisk styring av digitaliseringen, selv om de foreskriver mer transperens i offentlig virksomhet.
Høyre
I Høyres partiprogram dukker digitalisering og KI opp i flere underkapitler som et verktøy for økt effektivisering. En dedikert underoverskrift til digitalisering er også lagt under «En effektiv og brukerorientert offentlig sektor». Her etterlyser de blant annet mer samordning av systemer og data på tvers av forvaltningen, samt sikring av tilgang til bredbånd og fibernett gjennom økt konkurranse. Videre etterlyser de en utredning for konsekvensene generativ KI har for opphavsrett, media, kultur, demokrati og ytringsfrihet. De foreslår å opprette et råd som blant annet skal vurdere etiske spørsmål knyttet til KI. Høyre har også en seksjon om data- og teknologidrevet næringsliv. Her er det fokus på bruk av data på tvers av offentlig- og privat sektor, større deltakelse på det europeiske marked samt at det skal fikses opp i lovverket der det er uklart i møte med ny teknologi. Ved et par anledninger blir digitaliserng knyttet til grønn omstilling, for eksempel støtter Høyre utviklingen av en bærekraftig datasenternæring.
Det er sant at digitalisering er avhengig av næringslivet, men her unnlater Høyre å diskutere de konkurransehemmende problemene med dagens teknologimonopoler. De nevner heller ikke monopolenes negative innvirkning på demokrati og suverenitet. Høyre peker mot mange av utfordringene digitalisering og KI fører med seg, men drenerer likevel aktiv politisk handling til fordel for mer kunnskap. Samordning og kunnskapsbasert politikkutforming er vel og bra, men vi savner tydelighet i prioriteringer og strategi. En bærekraftig satsing på datasentre lyder også hult når de unnlater å diskutere sentrenes strømbehov, deres nedbygging av naturarealer og vannforsyning.
Vi sitter igjen med en politikk hvor digitalisering er et verktøy for produktivitet og effektivisering, men som unngår å ta digitaliseringens store utfordringer alvorlig. Høyre mangler en kritikk av dagens markedsstrukturer og fremmer dermed ikke et mangfoldig og innovativt marked. Partiet er videre for dårlig når det kommer til å sikre demokratiske rettigheter, og det blir ikke lagt opp til en mer demokratisk styring av digitaliseringen.
Kristelig Folkeparti
KrF sin innramming av digitalisering er verdibasert og reguleringsorientert: føre-var for KI, utgangspunkt i etiske prinsipper, personvern og digital sikkerhet, samt klare vern for barn (forbud mot reklame på skoleenheter og krav mot avhengighetsskapende mekanismer). De vil motvirke manipulasjon av politiske prosesser, forby kommersiell ansiktsgjenkjenning/biometrisk fjernidentifisering i offentlig rom, styrke forvaltningens kompetanse og deltakelse i internasjonale KI-fora, samt etablere en global KI-ambassadør. KrF vil også ha internasjonale reguleringer mot handel med persondata, at globale teknologiselskaper betaler skatt og at monopoldannelser forhindres. Sosial inkludering vektlegges: rett til kontanter, lavere barrierer for ikke-digitale brukere og tiltak mot «digitale klasseskiller».
Selv om det finnes en del gode forslag, blir maktperspektivet for grunt. Programmet adresserer plattformmakt mest som et etikk/regelverk-problem, ikke som et spørsmål om produksjonsmidler, verdikjeder og eierskap. Partiet mangler en strategi for alternativer. «Demokratisk kontroll» over teknologiselskaper er lite konkret, og vi lurer på hvem, hvordan, og med hvilke virkemidler?
Til tross for at KrF støtter internasjonal skattlegging av teknologiselskaper og arbeid mot monopoldannelser, har partiet en for tynn tilnærming til dagens markedstrukturer og dermed også mangel på refleksjon rundt innovasjon og markedsmangfold. Når det kommer til retttigheter relatert til digitalisering og KI så har de flere gode forslag, særlig relatert til barn og oppvekst, men er også litt for vage. Dette gjelder også for demokratisk styring, hvor KrF er dårlige på å stake ut en vei videre vekk fra dagens digitale avhengigheter.
Miljøpartiet De Grønne
MDG er opptatt av at digitale teknologier skal gi mer transparens og forbedre de offentlige tjenestene. De har et stort fokus på individuelle rettigheter som personvern, med et eget underkapittel om Digitale Rettigheter. Rettighetene skal ivaretas gjennom regulering og styrking av tilsyn. Videre vil de jobbe for at datasentre som etableres i Norge sikres norsk eller europeisk eierskap, at strømforsyningen til disse baseres på fornybar energi og at overskuddsvarme gjenbrukes. MDG ønsker en streng oppfølging av produsenters ansvar i hele verdikjeden for å motvirke barnearbeid og moderne slavearbeid i ressurser brukt i norsk produksjon og teknologi.
Når det kommer til utvikling av digitaliseringen, vil de at offentlig finansiert programvare skal være åpent lisensiert og tilgjengelig. I all hovedsak vil de utøve demokratisk kontroll over økonomien og digitaliseringen gjennom regulering, og bruke føre-var-prinsipper for å sikre en sunn utvikling. MDG ser til reguleringer fra EU, slik som AI Act. Til slutt ønsker de mer demokratisk tilgang til kunstig intelligens gjennom å skape en offentlig infrastruktur og europeisk samarbeid.
Det er en del positivt å finne i MDG sitt program. Vi vil særlig peke på fremhevingen av digitaliseringens verdikjede som ofte blir glemt. Videre har MDG en tydeligere formulering av hvordan datasentre skal bygges ut, og det er bra at de peker mot åpen lisensiering. Det er videre fint at de viser en forståelse av ulike utfordringer med digitaliseringen og foreslår enkelte konkrete tiltak til reguleringer som peker i riktig retningen. Det skal sies at det er en motestning mellom deres føre-var-prinsipp for KI-utvikling og risiko tilnærmingen vi finner i EU’s AI Act. Vi savner også litt mer tyngde i deres maktanalyse av dagens teknologimonopoler. Det er med andre ord gode tendenser men en noe manglende helhet.
MDG har en veldig god markedsanalyse når det kommer til digitaliseringens verdikjeder, men er litt vage når det kommer til monopolistisk kontroll over digitale markeder. Støtte av åpen lisensiering er på den andre siden en god tilnærming til å sikre mangfold i innvajonen. MDG er gode når det kommer til rettigheter, men mangler en helhetlig strategi for å sikre demokratisk digitalisering.
Rødt
For Rødt er digital suverenitet et mål, som skal nåes ved blant annet å bringe de globale teknologigigantene inn under folkevalgt kontrol. De problematiserer dagens udemokratiske digitalisering og foreslår tiltak som statlig skytjeneste, åpen kildekode, avskaffelse av proprietær programvare i offentlig sektor, og skattlegging av de store teknologiselskapene. De vil også styrke nasjonal kompetanse gjennom faste ansettelser og en offentlig IT-konsulenttjeneste, samt bruke offentlige anbud for å bygge en norsk IT-industri. Om KI skriver de at de ønsker en mer restriktivt tilnærming for å holde strømforbruk under kontroll.
Rødt har et program som tydeliggjør at digitalisering er et politisk spørsmål og plasserer det i et maktperspektiv. Analysen blir litt begrenset til nasjonalt nivå, og det er utydelig hvordan Norge alene kan bygge reelle alternativ. En annen svakhet er forståelsen av digital suverenitet som først og fremst et spørsmål om fysisk plassering av data og tjenester i Norge — et grep som ikke hindrer dagens monopolistiske eierskap, kontroll og tilgang. Støtten til åpen kildekode og åpne standarder er positiv, men partiet nevner lite om hvordan digitale allmenninger, kooperativer og små og mellomstore aktører skal få en sterkere rolle. Summen er en politikk som er tydelig i sin maktkritikk, er offensiv nasjonalt, men mangler et tydeligere globalt og desentralisert perspektiv.
Blant alle partiene er Rødt sin digitalpolitikk tydeligste i sin kritikk av dagens markedsstrukturer og teknologimonopolenes innflytelse over norsk demokrati og næringsliv. De støtter også viktige reguleringer for å styrke befolkningens rettigheter. Til slutt har de den tydeligste erklæringen for digital suverenitet og har gode forslag for å sikre mer demokratisk styring.
Senterpartiet
For Sp faller digitalisering inn under samferdsel, og vever det inn i sin politikk for desentralisering. De mener blant annet at det er statlig ansvar å sikre at alle har tilgang til høyhastighetsbredbånd og lover å jobbe mot full gigatbitdekning iløpet av 2029. De øsnker en videre digitalisering av offentlige tjenester, samtidig som de vil sikre inkludering gjennom mer utvikling av hjelpetjenester og fortsettelse av analoge alternativer. Som et verktøy for desentralisering mener Sp digitalisering kan legge til rette for at flere tjenester kan utføres lokalt.
Partiet har en forsiktig tilnærming til KI: Trening på datasett krever samtykke fra dataens eier og de vil ha åpenhet rundt modeller, data og bruk av KI. På samme måte vil de hindre at sensitive data kan bli misbrukt gjennom å motarbeide bestemmelser i handelsavtaler om «fri flyt av data» over landegrensene.
For Sp blir betingelsene for digitaliseringen bare til dels diskutert. Selv om det er bra at de ønsker en mer offensiv patentpolitikk innad i offentlig sektor er det vanskelig å se hvordan de ønsker at digitaliseringen skal skje. Staten skal fylle kommersielle hull med leveringsplikt, sikre kritisk infrastruktur mot cyberangrep og styrke digitaliseringskompetansen i det norske samfunnet. Vi har likevel vanskelig med å se hvordan fortsettelsen av et «digitalt krafttak» skal endre kursen styrt av dagens teknologimonopoler.
Sp har en mangelfull kritikk av de digitale markedsstrukturene, og presenterer få forslag for å skape en mer mangfoldig innovasjon. De har noen fine forslag for å styrke rettigheter på nett, f.eks nettnøytralitet, men partiet har også store mangler. Når det kommer til demokratisk styring er det meste av fokuset på landets digitale beredskap. Beredskap er bra, men Sp har for dårlige tilnærminger til hvordan demokratiet kan styrkes i møte med teknologimonopolenes makt.
Sosialistisk Venstreparti
SV beskriver digitaliseringen som en prosess som har skjedd på næringslivets premisser og flyttet makt og verdier fra fellesskapet til noen få store selskaper. De kommer med forslag for regulering som konsesjonsordning for data, forbud mot kommersiell overvåkning, og krav til KI. I tillegg vil de styrke Datatilsynet, utvikle offentlige skyløsninger og prioritere åpen eller egenutviklet kildekode. De anerkjenner sivilsamfunnets rolle og vil styrke ikke-kommersielle aktører som jobber med demokratisk digitalisering.
Partiets styrke ligger i rettighets- og personvernperspektivet, og det er bra at de kommer med en tydelig kritikk av dagens udemokratiske digitale utvikling. Analysen av maktforholdene bak digitaliseringen kan dog utvikles enda mer, blant annet ved å problematisere geopolitiske avhengigheter. Tiltakene er primært regulerende og defensive, og det er få forslag til hvordan man aktivt kan bygge alternative modeller for produksjon og drift av digitale tjenester. Digital suverenitet fremstår primært som et spørsmål om å plassere data og tjenester i Norge, uten å utfordre teknologimonopolenes underliggende kontroll over verdikjeder og infrastruktur. Det er bra at SV tar utgangspunkt i en maktanalyse og tydelig kritiserer dagens digitalisering. De kommer med konkrete tiltak på viktige elementer. Likevel er det fortsatt noen hull i deres tilnærming til data og suverenitet, og vi savner mer tydelighet i miljøperspektivet utover forbud mot «mining» av kryptovaluta.
Oppsummert kan vi si at SV er veldig gode til å problematisere digitaliseringens markedsstruktur og promoterer mer mangfoldig innovasjon gjennom flere tiltak. Videre presenterer de veldig gode forslag for å styrke digitale rettigheter. Til slutt har SV mange gode tiltak for å styrke demokratisk styring, selv om vi mener deres forståelse av suverenitet og geografisk lokasjon av lagring er mangelfull.
Venstre
Venstre har en av de mer detaljrike diskusjon om digitalisering, hvor innrammingen er bygd rundt individets rettigheter, demokrati og geopolitikk. Samtidig som de søker internasjonalt samarbeid, hvor EU er en viktig partner, mener de at Norge kan gå enda lenger med reguleringer i noen tilfeller. De åpner blant annet døren for å forby overvåkningsbasert reklame samt regulere og eventuelt forby vanedannende og manipulerende algoritmer. Et algoritmetilsyn er også nødvendig mener Venstre. Videre foreskriver de at offentligheten skal ha mer igjen for sine investeringer. De krever blant annet mer deling av statlig finansiert forsknings- og teknologiinfrastruktur, samt at offentlige IT-prosjekter skal produsere åpen kildekode. Til slutt kan det nevnes at de vil øke investeringer til grunnforskning, bruk, kunnskapsoverføring og sivilt-militært samarbeid innenfor KI og kvanteteknologi.
I Venstres program finner vi en tydelig ansvarliggjøring av teknologiselskaper og deres negative påvirkning på individets frihet, samt at de kommer med alternativer til statlig utvikling av åpen kildekode. Dette er veldig bra. Vi stiller oss derimot kritiske til deres satsning på «dual-use» teknologi (forsvarsteknologi til bruk av sivilsamfunnet) og sivilt-militært samarbeid. Selv om dette ikke utelukkende trenger å være negativt, ser vi med skepsis på at stadig mer sivil teknologi er så tett knyttet opp til voldsapparater som fort kan rettes mot egen befolkning. Potensialet i «dual-use» teknologi bør derfor følges med argusøyne.
Vi konkluderer med at Venstre fortsatt har en manglende kritikk av dagens markedsstruktur og teknologimonopoler, selv om de insinuerer at de har for mye makt og innflytelse. På den andre siden ser vi positivt på deres politikk rundt åpne kildekoder som kan bidra til et mer mangfoldig marked. Venstre treffer også med sine tydelige forslag til reguleringer for å styrke folks rettigheter i møte med det digitale. Likevel kan dual-use fokuset utfordre innbyggernes rettigheter over tid. Det er også noen gode forslag til hvordan vi kan få mer demokratisk styring av digitaliseringen, samtidig som det er usikkerhet knyttet til hvordan demokratiske institusjoner kan ta mer innitiativ i den digitale utvikling.
Konklusjon
Etter å ha lest gjennom de forskjellige partiprogrammenes digitalpolitikk, sitter vi igjen med en følelse av skuffelse. Med noen unntak er det en total mangel på visjon, som står i sterk kontrast til den definerende perioden vi nå er inne i. På mange måter har mange partier så generiske standpunkter at det knapt kan kalles en digitalpolitikk. De tre største partiene, Ap, Høyre og Frp, kan for eksempel plasseres i denne kategorien. Vi står overfor store omveltninger – uavhengig av om KI faktisk lever opp til hypen, eller om vi får en ny finanskrise som følge av hodeløse investeringer. Datasentre med eiere som Google, OpenAI og TikTok bygger ned store naturarealer og gjør krav på kapital- og energiressurser. Dette reflekteres ikke i de største partienes programmer. De feiler i å adressere spørsmål om digital suverenitet, klima- og miljødimensjonen, eller markedstrukturene som overstyrer demokratiet.
På den positive siden synes vi at både MDG, Rødt, SV og Venstre har flere gode elementer. De har på ulike måter klart å påpeke problemene i dagens monopolistiske markedstrukturer. Av gode innspill kan vi trekke frem hvordan MDG retter et kritisk søkelys på digitaliseringens svært problematiske verdikjeder. Venstre har lagt betydelig arbeid i sin digitalpolitikk og gjør rett i å ansvarliggjøre teknologiselskaper som driver med markedsbasert overvåkning. SV har en bedre kritikk av dagens monopoler som drivere i digitaliseringen og peker mot mer demokratisering, blant annet gjennom styrking av det sivile samfunnet. Rødt, på sin side, er tydeligst i å sette digital suverenitet som et mål og foreslår flere initiativer som kan styrke offentlig innsats i digitaliseringen. Vi anerkjenner at et partiprogram gir begrenset plass til dype diskusjoner, men synes likevel at selv disse fremhevede partiene har en vei å gå. Mye vil skje i digitaliseringen fremover, og vi håper partiene kan gå sammen for å sette press på teknologimonopolene, styrke våre rettigheter, samt legge til rette for en mer demokratisk og desentralisert digital utvikling.