Regjeringen lider av tunnelsyn når det gjelder digitaliseringspolitikken, og det bærer statsbudsjettet preg av.
Historiens største teknologiske omveltning – som endrer alt fra hvordan folk møter hverandre til hvordan staten fungerer – reduseres til et spørsmål om produktivitet og effektivisering. Det er et reduksjonistisk perspektiv som bygger på en ukritisk tro på det digitale markedet og på teknologien selv – en optimisme man kunne forstå på 1990-tallet, men som i dag fremstår som naiv og kunnskapsløs.
Dette gjør regjeringen blind for de store politiske og samfunnsmessige utfordringene vi står overfor. Dette er en farlig tilnærming, som har ført til en ensidig digitaliseringspolitikk der de dype makt- og demokratispørsmålene skyves til side.
I løpet av det siste året har vi sett økende desinformasjon, manipulasjon av demokratier, et nytt digitalt våpenkappløp og en stadig sterkere monopolisering av markedet. Gang på gang bekrefter både fagmiljøer, norske tilsynsmyndigheter og europeiske domstoler at de dominerende forretningsmodellene bygger på overvåking, ulovlig datainnsamling og avhengighet – og at de truer nasjonal suverenitet, personvern og menneskerettigheter.
Likevel er dette ikke et tema for regjeringen – verken i statsbudsjettet eller i Norges digitaliseringsstrategi.
To nødvendige politiske grep
Med vårt innspill ønsker vi å rette oppmerksomheten mot det vi mener er to av de viktigste politiske grepene Stortinget kan ta for å få Norge ut av dette tunnelsynet:
1. Digital suverenitet som overordnet mål
Stortinget bør be regjeringen starte en revisjon av digitaliseringsstrategien, med mål om å gjøre digital suverenitet til strategiens overordnede mål og premiss for samordningen av digitaliseringspolitikken.
Vi foreslår også å etablere et nasjonalt kompetanseorgan for digital suverenitet, etter modell av Tysklands Sovereign Tech Agency. Formålet er å styrke landets politiske og tekniske kompetanse, og legge til rette for utviklingen av nasjonale, åpne og uavhengige digitale løsninger.
2. En demokratisk og mangfoldig samfunnsdebatt
Bare gjennom demokratisk deltakelse fra sivilsamfunnet kan kritiske perspektiver på personvern, menneskerettigheter og bærekraft få plass i digitaliseringspolitikken.
Regjeringens tunnelsyn overser at teknologigigantene har et av verdens mest innflytelsesrike lobbyapparat, noe som skaper en alvorlig demokratisk ubalanse.
Derfor foreslår vi at Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet utarbeider en strategi for bedre inkludering av sivilsamfunnet, og at det opprettes en støtteordning for å styrke den offentlige debatten om Norges digitale fremtid.
Hele Attacs skriftlige innspill til statsbudsjettet:
Attac Norges innspill til statsbudsjett 2026, kapitler 1500,1540, 1541 og 1542.
I løpet av det siste året har vi sett hvordan utviklingen av digital teknologi og KI endrer grunnleggende maktforhold globalt. Vi har sett økende desinformasjon, manipulasjon av demokratier, et nytt digitalt våpenkappløp og en stadig sterkere konsentrasjon av økonomisk og politisk makt hos et fåtall teknologigiganter. Deres forretningsmodeller bygger på overvåking, datainnsamling og avhengighet – og truer nasjonal suverenitet, personvern og menneskerettigheter. Likevel drøftes ikke dette i det hele tatt i digitaliseringskapitlene i statsbudsjettet. Budsjettet viderefører – og til dels forsterker – et ensidig fokus på innføring av ny teknologi, uten å ta høyde for de mange utfordringene som følger med.
Vi står overfor en svært kompleks situasjon. Likevel velger regjeringen å se bort fra det helhetlige bildet. Regjeringens tunnelsyn måler utelukkende teknologiens verdi i produktivitet og effektivisering. Dette er ikke bare uttrykk for manglende forståelse – det er uansvarlig politikk som setter samfunnet i fare. Stortinget bør ta ansvar for å sikre en mer demokratisk styring av digitaliseringen.
1. Trygg styring betyr suverenitet
Norge risikerer i denne situasjonen å miste kontrollen over både data, infrastruktur og beslutningsprosesser. Digital suverenitet må derfor bli hovedmålet for Norges digitaliseringsstrategi. Det er det viktigste politiske grepet Stortinget kan ta for å endre kurs og trygge landet i en tid der digitale infrastrukturer er like strategiske som energi og forsvar.
Andre europeiske land, som vår nabo Danmark, har allerede reagert politisk med konkrete tiltak for å redusere landenes avhengighet av store teknologiselskaper. De tar i bruk alternative løsninger som også bidrar til utviklingen av lokal digital sektor. I Tyskland er det opprettet et eget direktorat for digital suverenitet som både gir faglige råd til regjeringen og tilbyr støtte til sivilsamfunnet og næringslivet.
I EU har både Europaparlamentet og Kommisjonen tydelig fastslått at digital suverenitet er et hovedmål for Europas digitale strategi. Dette prinsippet ligger som en rød tråd i EUs arbeid for mer regulering og demokratisk kontroll over teknologigigantene. Men til tross for at Norge i stor grad henter sin digitaliseringspolitikk fra EU, glimrer begrepet digital suverenitet med sitt fravær i den politiske redegjørelsen i statsbudsjettet.
At hovedmålet for norsk digitaliseringspolitikk er å bli verdens mest digitaliserte land innen 2030, og at 80 prosent av offentlig sektor skal bruke KI innen 2026, viser regjeringens manglende forståelse av landets politiske behov i møte med denne teknologiske utviklingen. Det er både meningsløst og uforsvarlig å sette et prosentmål for innføringen av en ny teknologi. KI kan, når det brukes riktig, være et nyttig verktøy, men brukt feil kan det gjøre stor skade.
Regjeringen må slutte å omtale digitalisering kun som et teknisk verktøy, og behandle det som et spørsmål om makt og demokratisk ansvar. Digital suverenitet bør derfor fastsettes som et overordnet mål i landets digitaliseringsstrategi.
Forslag til merknader:
- Stortinget ber regjeringen starte en revisjon av digitaliseringsstrategien, i dialog med relevante samfunnsaktører, med mål om å gjøre digital suverenitet til strategiens overordnede mål og premiss for samordning av digitaliseringspolitikken.
- Stortinget ber regjeringen utrede etableringen av et nasjonalt kompetanseorgan for digital suverenitet, etter modell av Tysklands “Sovereign Tech Agency”, med formål å styrke landets politiske og tekniske kompetanse, og legge til rette for utvikling av nasjonale, åpne og uavhengige digitale løsninger.
2. Digitaliseringspolitikken mangler et demokratisk kompass
Digitalisering påvirker alle deler av samfunnet – fra arbeidsliv og utdanning til ytringsfrihet og menneskerettigheter – og kan derfor ikke overlates til teknologer og teknologiselskaper alene. Når digital teknologi og kunstig intelligens styrer alt fra nyhetsstrømmer til arbeidsprosesser, handler dette ikke lenger om IT-politikk; det handler om samfunnets ryggrad.
Derfor forutsetter en trygg og bærekraftig digitaliseringspolitikk en bred, kunnskapsbasert og demokratisk samtale. I dag mangler vi en slik debatt, der samfunnsengasjerte aktører kan løfte spørsmål om folks rettigheter og fellesskapets interesser. Når regjeringen fortsatt reduserer digitalisering og KI til et rent produktivitetsverktøy, skyves de grunnleggende politiske spørsmålene om hvilket digitalt samfunn vi ønsker, ut av debatten.
Økt produktivitet og effektivisering er det ingen som motsetter seg, men en politikk drevet utelukkende av naiv teknologioptimisme og markedshype, mislykkes i møte med dagens geopolitiske realiteter. Kritiske perspektiver og folks reelle bekymringer blir oversett – eller drukner i hastverksforslag som ikke lar seg gjennomføre. Når digitaliseringspolitikk utvikles med sivilsamfunnet som tilskuere, overlates fremtiden vår til algoritmene – uten at noen stiller spørsmål ved hvem som skriver dem. Spørsmål om menneskerettigheter, bærekraft og demokrati får ikke plass i politikken.
Samtidig har teknologigigantene verdens mest innflytelsesrike lobbyapparat, noe som skaper en demokratisk ubalanse – også her i Norge. Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet burde ta ansvar for å motvirke denne ubalansen i utformingen av norsk digitaliseringspolitikk.
I stedet ser vi det motsatte: mens teknologigigantene er representert i nesten hvert eneste utvalg, får sivilsamfunnet sjelden plass. Det mangler møteplasser der alle stemmer kan høres, og det finnes ingen ordninger som styrker sivilsamfunnets demokratiske rolle på dette området.
Forslag til merknader:
- Stortinget ber regjeringen utarbeide en strategi for inkludering av sivilsamfunnet i utviklingen av digitaliseringspolitikken. Representanter fra relevante sivilsamfunnsaktører, bruker- og arbeidstakerorganisasjoner må få plass i de ulike organene som opprettes for utvikling av denne politikken. Gjennomføring av et norsk kapittel av Internet Governance Forum (IGF) bør vurderes som del av strategien.
- Stortinget ber regjeringen opprette en støtteordning under Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet for sivilsamfunnsorganisasjoner som arbeider med digitalisering, med formål å styrke offentlig debatt, øke digital kompetanse og sikre demokratisk deltakelse i utviklingen av digitaliseringspolitikken.
3. Oppfølgingssaker:
3.1. Forbud mot utvinning av kryptovaluta (jmf Vedtak nr. 718, 6. juni 2024)
Regjeringen legger til grunn at man kan begrense utvinning av kryptovaluta gjennom arealplaner for datasentre. Det er lite målrettet. En høy særavgift på utvinning av kryptovaluta vil være et mer effektivt og rettferdig virkemiddel. Den vil begrense omfanget av denne aktiviteten i Norge og sikre at eventuelle gevinster fra virksomheten kommer fellesskapet til gode.
Forslag til merknad:
Stortinget ber regjeringen vurdere å innføre en særavgift på utvinning av kryptovaluta, med formål å begrense omfanget av denne virksomheten i Norge og sikre at eventuelle inntekter tjener fellesskapet.
3.2. Konsekvenser ved norsk forbud mot atferdsbasert reklame (jmf Vedtak nr. 196, 12. desember 2022)
Med innføringen av DSA i Norge, samt en rekke rettsavgjørelser i EU-land de siste to årene, er det nå tydelig at lovverket setter klare begrensninger på atferdsbasert reklame. Likevel ser vi at særlig de største teknologiselskapene, som Meta og Google, ikke retter seg etter regelverket eller finner smutthull for å omgå det. Dette undergraver både rettssikkerhet og demokratisk kontroll. En tydeligere håndheving av eksisterende lover må derfor være første steg for å beskytte befolkningen mot manipulerende forretningsmodeller.
Forslag til merknad:
Stortinget ber regjeringen styrke Datatilsynets og Forbrukertilsynets arbeid med å håndheve eksisterende regelverk knyttet til atferdsbasert reklame.