Det har skjedd store omveltninger i internasjonal handelspolitikk siden Trump ble president for andre gang. Trump fører handelskriger og bruker åpent toll som våpen, samtidig som USA har snudd ryggen til Verdens handelsorganisasjon (WTO). Men Trumps handelspolitikk tjener fortsatt storselskapenes interesser.

Faktisk gjør den det i enda større grad, fordi den amerikanske staten og de største amerikanske selskapene, særlig teknologigigantene, sine interesser har smeltet sammen. I likhet med sine forgjengere fortsetter Trump å forhandle fram nyliberale handelsavtaler – bare at han foretrekker å forhandle om tosidige avtaler der han kan legge større press på enkeltland til å gå med på avtaler som er enda mer udemokratiske, urettferdige og åpenlyst nykolonialistiske.

De fleste europeiske regjeringer, både på den tradisjonelle høyresiden og sosialdemokratiske regjeringer vil opprettholde status quo i handelspolitikken. De vil berge og styrke det rådende handelssystemet. Men problemet er at det er dette systemet som har brakt oss dit vi er i dag og det har vært i krise lenge.

• I forrige nyhetsbrev så vi på hvordan Trumps toll og kaotiske handelspolitikk tjener amerikanske storselskaper og USAs geopolitiske interesser.

Når alt blir handel

Handel kan være et av flere virkemidler for å redusere fattigdom, øke velferd og utvikling og til å bidra til miljøvennlig teknologi og produksjon. Men handel kan også bidra til det motsatte: økt fattigdom, større ulikhet, rasering av arbeidsplasser, mer forurensning og økte klimagassutslipp.

Om internasjonal handel skal komme land og lokalsamfunn og folk flest til gode, eller bare tjene en liten elite, kommer an på hvilke regler som setter rammene for handelen og hvem som skriver reglene.

Dagens handelssystem er dypt urettferdig og har vært det lenge. Det er fordi det er de rike landenes regjeringer som lager reglene, basert på ønskelistene til de største selskapene i disse landene. Når regjeringene forhandler fram handelsavtaler, forhandler de på vegne av sine respektive lands eksportindustrier med mål om å «erobre» nye markeder og hindre at andre land og lokalsamfunn innfører plagsomme reguleringer og skatter som begrenser selskapenes mulighet til å vokse og profittere.

Mens handelsavtaler før i tiden handlet om hvor mye toll man kunne legge på varer, griper dagens avtaler dypt inn i samfunn og politikk og omfatter samfunnsområder og aspekter av menneskelivet som aldri før har blitt ansett som handel. Da WTO ble opprettet i 1995 omfattet den en lang rekke nye handelsavtaler om alt fra jordbruk, velferdstjenester som helse, utdanning, drikkevann, kultur, media og finanstjenester, standarder for arbeid, miljø og matvarer og patenter på medisiner, frø og planter.

Det handler om å gjøre alt til handel, ved å åpne stadig nye markeder for store multinasjonale selskaper og ved å fjerne eller svekke regulering og politikk som legger begrensinger på selskapenes virksomhet. Avtalene gir selskaper rettigheter til å handle, samtidig som de krymper land og lokalsamfunns demokratiske handlingsrom til å innføre politikk som prioriterer mennesker og miljø foran hensyn til handel. Siden 1990-tallet har de fleste land i tillegg forhandlet fram et mylder av frihandelsavtaler med ett eller flere andre land, og disse går ofte lenger enn WTO.

Denne dypt urettferdige handelsmodellen har tiår tjent storselskapenes interesser på bekostning av mennesker og miljø. Den har rasert hele økonomiske sektorer, særlig i det globale sør. Den har skapt ekstrem ulikhet og et globalt oligarki der de åtte rikeste menneskene i verden nå eier mer enn halvparten av menneskeheten. Og den er basert på et utdatert paradigme om ubegrenset økonomisk vekst som har ledet til katastrofal natur- og klimakrise.

Musk og Zuckerberg er barn av det nyliberale handelsregimet

Samtidig mister folk troen på demokratiet og stemmer på ytre høyre-politikere som kommer med enkle løsninger. Men mistroen til demokratiet er malplassert, for det er nettopp mangelen på demokrati som skaper urettferdigheten og maktesløsheten mange opplever. Det rådende systemet har konsentrert antidemokratisk makt hos noen få gigantselskaper og milliardærer. Denne styrtrike eliten allierer seg nå med Trump og med høyreradikale partier og bevegelser i store deler av verden. Elon Musk, Mark Zuckerberg, Jeff Bezos og de andre tekoligarkene som flokker seg om Trump er barn av den nyliberale frihandelsmodellen.

De største av de største selskapene i dag er hovedsakelig amerikanske og et par kinesiske teknologiselskaper. Disse gigantene har tilnærmet monopolmakt i sektorene de opererer i og de besitter en formue som er større enn mange staters bruttonasjonalprodukt.

Teknologigantene har vokst seg så store og mektige fordi de har utvunnet og tatt kontroll over data, som er oljen, eller råstoffet, i den digitale økonomien. Kunstig intelligens er avhengig av enorme datamengder for å lære opp maskinene til å ta beslutninger. Når selskapene samler inn data, tar de eierskap på dataene og privatiserer dem. Med andre ord: selskapene tilraner seg data fra oss, våre relasjoner og våre samfunn, Bare tre selskaper, Amazon, Microsoft og Google, kontrollerer over 60 prosent av det globale markedet for skytjenester. Den som eier data, kontrollerer den digitale infrastrukturen og teknologiutviklingen, og har dermed makt til å legge premissene for framtidens samfunn.

De store multinasjonale selskapene har i mange år brukt sine enorme ressurser til å påvirke regjeringer og handelsbyråkrater til å forhandle fram handelsavtaler som beskytter selskapenes rettigheter. De begrenser staters, og lokalsamfunns, demokratiske handlingsrom til å føre politikk som setter mennesker og miljø foran kommersielle hensyn. I dag er det teknologiselskapene som er størst og dominerer den globale økonomien. Teknologigigantene er også de som bruker mest penger på lobbyvirksomhet for å påvirke prosessene rundt handelsforhandlinger og hvilke regler som havner på forhandlingsbordet.

Hva vil tek-gigantene ha i handelsavtaler?

Teknologiselskapene vil at handelsavtaler skal gi dem adgang på globale markeder og hindre framtidig regulering av den digitale infrastrukturen og selskapenes virksomhet. De vil ha tilgang på billig arbeidskraft verden over, frie tøyler til å øke sin monopolmakt og de vil slippe å betale skatt. Sist, men ikke minst, vil de ha rett til å utvinne personlige, sosiale og kommersielle data over hele kloden.

Tek-gigantene vil ha bindende regler i handelsavtaler om såkalt «elektronisk» eller «digital» handel. Dette er regler som de selv har skrevet og som tjener deres interesser. Her er tre av reglene som går lengst i å gi kontroll over data og digital teknologi til teknologigigantene, og som legger størst begrensninger på demokrati og folks rettigheter:

Dataflyt over landegrensene

Teknologiselskapene kaller det ofte «fri flyt av informasjon», men informasjonen og dataene er ikke frie. De blir i realiteten privatisert. Det er selskapene som samler inn dataene som eier dataene, ikke menneskene og samfunnene som dataene stammer fra. Regler om dataflyt i handelsavtaler gir selskapene som utvinner data rett til å selge, sende og behandle data, inkludert personlige data, hvor de vil.

Forbud mot lokaliseringskrav

Regler som forbyr offentlige myndigheter å kreve at utenlandske selskaper som opererer i landet skal lagre eller behandle dataene nasjonalt. Når data lagres i et annet land, er det dette landets lovverk som gjelder. Selskapene kan for eksempel lagre persondata i land med mye svakere personvernregulering enn landet der dataene ble utvunnet. Forbud mot lokaliseringskrav gjør det også vanskeligere å håndheve lover, oppdage og etterforske lovbrudd og skatteunndragelse. En viktig grunn til at teknologigigantene vil ha forbud mot lokaliseringskrav, er at selskapene trenger å eksportere persondata for å outsource jobber som for eksempel kundesentre og telemedisin til land med lave lønninger og svake arbeidsstandarder.

Hemmelige kildekoder og algoritmer

Tek-gigantene vil også ha bestemmelser som gir dem rett til å holde sine kildekoder og algoritmer hemmelige og forbyr offentlige myndigheter i landene de opererer i å kreve overføring av, eller tilgang til, kildekoden til programvare. Slike handelsregler hindrer myndigheter å undersøke hvordan selskapers programvare og KI-systemer virker, som er nødvendig å kontrollere at lovverk for blant annet personvern, konkurranse, arbeidsstandarder og miljø følges og å oppdage lovbrudd og skatteunndragelse. Hemmelige kildekoder og algoritmer gjør det også vanskelig å stille arbeidsgivere til ansvar for programvare og KI-systemer som overvåker arbeidere og som diskriminerer jobbsøkere på bakgrunn av kjønn, hudfarge, legning og funksjonsevne.

Regjeringer i vestlige land, den norske inkludert, lytter til tek-gigantene og etterkommer deres krav – både fordi de fortsatt er forankret i nyliberal ideologi, en ideologi som ser alle områder av samfunnet og menneskelivet som markeder, ser alt som kommersielle transaksjoner og som anser monopoler som effektive – og fordi de prioriterer geopolitikk og det å styrke relasjonen til USA foran digital suverenitet, digitale rettigheter og demokratisk kontroll. De har kjøpt Trumps og tekoligarkenes argument om at Vesten må vinne det globale tek-kappløpet mot Kina og at det derfor er om å gjøre å ta i bruk KI og ny teknologi så raskt som mulig mens politiske, etiske, sosiale og miljømessige hensyn kommer i annen rekke.

En konsekvens av denne kombinasjonen av nyliberalisme, geopolitikk og naiv teknologioptimisme er at de fleste europeiske og vestlige regjeringer lukker øynene for den farlige alliansen mellom tek-oligarkene som eier verdens største og mektigste teknologiselskaper og de høyreradikale kreftene som er på frammarsj verden over.