Vedtatt av Attac Norges 24. ordinære landsmøte 22. mars 2026
Attac vil:
- Drive informasjonsarbeid og delta i debatter for å heve kunnskapsnivået om Oljefondet, samt imøtegå sterkt forenklende eller misvisende fremstillinger av dette.
- Arbeide for at norske beslutningstakere innlemmer alle som faktisk blir berørt av fondet og dets virksomhet i det intergenerasjonelle perspektivet som fordrer at fondet skal komme fremtidige generasjoner til gode.
- Kreve at Norge oppfyller sine folkerettslige forpliktelser også i forvaltningen av Oljefondet, og at NBIM etterfølger reglene for fondsforvaltning i UNGP og OECD.
- Følge Gjedrem-utvalgets arbeid og arbeide for at fondets etiske retningslinjer styrkes heller enn svekkes
Merdemokratisering av økonomisk politikk og av finanssektoren er en av Attacs kjernesaker. Derfor er Oljefondet, et av verdens største fond og vårt felleseie, viktig for oss.
Oljefondet har blitt fremstilt som en selvsagthet i norsk politikk. Fondet skal bli størst mulig der ute, og brukes minst mulig her hjemme. Dette er våre penger, får vi høre, en slags felles pensjonssparekonto vi egentlig burde la være helt i fred, i forvalternes trygge hender. Vi har en etisk forpliktelse til å la fondet komme fremtidige generasjoner til gode, og den forpliktelsen skjøtter vi best ved å få fondet til å vokse mest mulig.
Denne fremstillingen stemmer dårlig med virkeligheten. Statens Pensjonsfond Utland er ikke et pensjonsfond. Det er et investeringsfond som nå eier rundt 1,5% av de børsnoterte selskapene i verden, uten at et eneste menneske får utbetalt pensjonen sin derfra. Det norske eierskapet er et krav på utenlandske ressurser. Det ligger en makt i et slikt eierskap, men også en mulig sårbarhet. Dette er faktisk våre penger. Våre penger, og dermed vår makt og vårt ansvar.
Når Oljefondet blir diskutert i norsk offentlighet, handler det ofte om alt vi ikke kan gjøre med det. Fondet skal ikke politiseres, det skal brukes så lite som mulig; det er nesten så det helst ikke skal diskuteres. Da er det ingen overraskelse at forståelsen av rollen fondet spiller i norsk og internasjonal økonomi ofte halter i det offentlige ordskiftet, både når politikere tar ordet og når borgere gjør det. Siden det faktisk er snakk om norske borgeres felleseie, og siden norske borgere skal og må ha en god forståelse av sitt eget land og dets rolle i verden, er det demokratisk nødvendig å utvikle en bedre fellesforståelse av hva Statens Pensjonsfond Utland egentlig er, og hvilket faktisk handlingsrom Norge opererer med i skjøtselen av fondet.
Diskusjoner om Oljefondet har også en tendens til å trekke et skille mellom økonomi på den ene siden og etikk på den andre, eller mellom økonomi og politikk. Få vil være så kortsynte, i 2026, at de tar det for gitt at et slikt skille kan opprettholdes. Russland anså det neppe som apolitisk da Norge trakk Oljefondet ut av landet etter invasjonen av Ukraina; vi må nå ta høyde for at USAs syn på norsk eierskap eller forvaltningspraksis kan være i endring. Den delen av verden som er troende til å dele Norges Banks syn på hva som er og ikke er «politisk», har krympet drastisk.
Det finnes mange land i verden som, i sterk kontrast til Norge, har lidd mer skade av klimaendringene enn de har nytt godt av industrialiseringen og fossiløkonomien. Skal vi be dem akseptere et etisk resonnement hvor Oljefondet ikke kan brukes til for eksempel å investere i grønn teknologi, begrense klimaødeleggelser eller bidra til nødhjelp i dag, fordi vi nordmenn har en plikt til å sikre at våre etterkommere opprettholder et størst mulig eierskap over ressurser og verdier i andre land? Resonnementet faller på sin egen urimelighet.
I flere tiår nå har vi kunnet la være å ta stilling til disse spørsmålene. Nå er verdensøkonomien i endring. Hvordan skal Norge reagere? Det nytter ikke å stikke hodet i sanden og håpe at ingen vil legge merke til oss. Norges investeringspolitikk må forankres i internasjonale regler, slik som de vi finner i OECD og UNGP-regelverket. I møte med stormakter nytter det lite å vise til særnorske ordninger. Forvaltningen av fondet må også ha støtte blant den norske befolkningen. Da kreves det at norske borgere får både innsikt i og innflytelsesevne over fondets forvaltningspraksis.
I tillegg til geopolitiske risikofaktorer må fondet også i størst mulig grad sikres mot økonomisk og klimarelatert risiko. Selv ut ifra en rent økonomisk tilnærming spiller det en rolle om vi eier 1,5% av en produktiv og robust verdensøkonomi eller av en utarmet og ustabil en. Vi bør vurdere om fondets investeringspraksis i større grad bør ta hensyn til hvordan fondet selv påvirker den verdensøkonomien det er en del av, av økonomiske så vel som av etiske og solidariske hensyn.
Finansminister Stoltenberg har uttalt at Oljefondet «ikke kan bli et utenrikspolitisk verktøy.» Gitt situasjonen Norge og Europa befinner seg i, bør vi vurdere om ikke et utenrikspolitisk verktøy er akkurat det vi trenger. Verden trenger bedre klimaløsninger, både i form av grønn energi og tiltak som kan stagge klimaødeleggelsene. Europa må bli økonomisk og teknologisk uavhengig USA. Utfordringene er mange og utviklingen går raskt. Norge må forstå hvilket handlingsrom vi har, og ta en demokratisk avgjørelse over hva vi ønsker å gjøre med det.
Signalene fra finansministeren peker kanskje heller i motsatt retning. Et nytt utvalg, Gjedrem-utvalget, skal utvikle nye retningslinjer for Etikkrådet. Det er forespeilet at det i større grad skal bli mulig å reagere raskt i forbindelse med krigssituasjoner, men også at det skal bli mulig å investere i selskaper og sektorer som per i dag er utelukket av etiske årsaker. Attac vil følge utvalgets arbeid og forsøke å sikre at Norges folkerettslige forpliktelser og tilknytning til internasjonalt regelverk for investering styrkes heller enn svekkes.
Oljefondet er vårt felleseie. Vi har rett til å forstå det, og til å felles beslutte hvilken rolle vi vil at fondet skal spille i verden.