Vedtatt av Attac Norges 24. ordinære landsmøte 22. mars 2026
Attac krever:
- En bred, tverrsektoriell mobilisering for demokratisk digital oppbygging rundt åpne teknologier
- At staten investerer i offentlige skyløsninger, åpne standarder, fri programvare og digital infrastruktur som behandles som fellesgoder – ikke markedsprodukter
- At staten oppretter et fond som gir økonomisk støtte til fri programvare-prosjekter etter forbilde av liknende fond i Europa
- At offentlige myndigheter prioriterer fri programvare i anskaffelsesprosesser for nye prosjekter
- Å fjerne forbudet mot å omgå tekniske beskyttelsessystemer der det står i veien for europeiske forbrukere og virksomheter for å ta kontroll over maskinvaren de eier.
Skal vi fortsette å forvalte en digital virkelighet bygget av og for utenlandske kommersielle monopolinteresser – eller skal vi bygge et reelt demokratisk alternativ?
I over ti år har sivilsamfunnet advart mot den økende maktkonsentrasjonen i den digitale økonomien. Vi har pekt på hvordan noen få globale teknologigiganter har fått kontroll over kritisk infrastruktur, data, plattformer og standarder – og hvordan dette undergraver demokrati, arbeidsliv, personvern, miljø og suverenitet. Den nyere geopolitiske utviklingen har blottlagt hvor problematisk disse avhengighetene er.
Til tross for økt bevissthet er det ikke tatt tydelige politisk grep. Dette kommer for eksempel frem i norsk datasenterpolitikk, der det er antatt at lokalisering av datasentre på norsk jord innebærer kontroll og myndighet. Det stemmer ikke. Når byggingen er ferdig forblir kontrollen hos selskapene som eier teknologien, plattformene og forretningsmodellene.
Regulering alene kommer ikke til å løse dagens utfordringer. Uten reelle nasjonale og lokale alternativer forblir vi fanget i de samme avhengighetsforholdene. Reell verdiskaping og sysselsetting oppstår først når vi utvikler og kontrollerer flere lag av den digitale verdikjeden selv. Frem til vi tar politisk grep, kommer Norge til å forbli umyndiggjort i fremtidens digitale samfunn.
En invitasjon
Dette er en invitasjon til handling – ikke bare protest.
Til å flytte energien fra ensidig kritikk til kollektiv oppbygging.
Til å ta tilbake det digitale rommet som et demokratisk rom.
Demokratisk digitalisering handler ikke om å gå bakover teknologisk.
Det handler om å gå videre politisk.
Tid for en felles front
Flere europeiske land har allerede tatt viktige skritt i en ny retning. I Tyskland, Frankrike, Sverige og Danmark ser vi investeringer i offentlige skyløsninger, åpne standarder, fri programvare og digital infrastruktur som behandles som fellesgoder – ikke markedsprodukter.
Norge må følge etter disse gode eksemplene. Vi trenger en bred, tverrsektoriell mobilisering for demokratisk digital oppbygging. En felles front mellom sivilsamfunn, fagbevegelse, kommuner, statlige virksomheter, akademia og progressive deler av privat sektor.
Det må utvikles en infrastruktur med digitale tjenester som svarer på morgendagens behov, uten de negative konsekvensene som følger av dagens avhengigheter.
Utvikling av nye digitale løsninger bør bygges rundt åpne teknologier og følge grunnleggende arkitekturprinsipper som interoperabilitet, og forvaltes i offentlig og felleseid regi. En slik infrastruktur kan legge til rette for:
- nasjonale og lokale arbeidsplasser innen programvareutvikling
- kompetansemiljøer innen dataforvaltning, kunstig intelligens og modellutvikling
- en selvstendig programvare- og skytjenestesektor
- langsiktig teknologisk kompetanse i offentlig forvaltning og privat sektor
Når vi kontrollerer mer av den digitale infrastrukturen selv, flyttes verdiskapingen fra globale monopoler til lokale samfunn. Slik kan digitalisering bidra til både demokrati, klimaansvar og arbeidsplasser.
Internasjonalt samarbeid og åpen programvare
Vi stiller ingen krav eller forventing til at alle de digitale tjenestene vi benytter oss av skal være bygget opp på norsk jord. For å ha en pålitelig infrastruktur, må vi støtte oss på kompetansen og teknologien som er opparbeidet på det internasjonale markedet. Men vi må samarbeide med aktører som følger de samme grunnprinsippene for åpen, rettferdig og interoperabel teknologisk utvikling. Det vil også innebære at vi kan utvikle egen programvare for å dekke samfunnets behov – enten fra bunnen av eller basert på eksisterende åpen kildekode.
Den tyske delstaten Schleswig-Holstein mener å ha kuttet 15 millioner euro i lisensutgifter årlig etter å ha migrert til åpen programvare. De har skiftet ut kontorstøtteprogrammer og e-posttjenester, og er i gang med å skifte skylagring, program for videokonferanse og operativsystem. Det er estimert at det offentlige Norge kommer til å bruke 24 mrd. kroner bare på skytjenester i 2026, og det er et voldsomt potensial for å spare på lisenskostnader innenfor alle tjenestene nevnt ovenfor. Erfaring så langt har vist at de monetære kostnadene ved å migrere vil være spart inn i løpet av et år. Alt som trengs, er initiativ.
For å tilrettelegge for dette samarbeidet burde staten opprette et fond som gir økonomisk støtte til fri programvare-prosjekter som samfunnet er avhengig av og/eller ønsker å se realisert (f.eks. etter modell av https://ngi.eu/about/ , https://nlnet.nl/ eller den tyske Sovereign Tech Agency som hadde et budsjett på ca. 29 millioner euro i 2025).
Videre burde det være lettere for offentlige virksomheter å bruke sosiale plattformer basert på åpne protokoller og gradvis trekke seg ut av plattformer som bryter norske lover. Fri programvare bør også prioriteres i anskaffelsesprosesser for nye prosjekter.
På tide å revurdere åndsverksloven
I mange tilfeller må programvare betraktes sammen med maskinvaren den kommer med. Leverandører er ivrige til å bygge inn tekniske beskyttelsessystemer for å hindre at andre enn dem, ikke en gang kunden som har betalt for et produkt, endrer på koden. Slik kan Apple tvinge app-utviklere til å betale høye satser for å kunne selge apper til iPhone-kjøpere. På den samme måten kan Tesla begrense gasspedalen frem til brukeren kjøper seg et abonnement, eller traktorselskapet John Deere forhindre at uavhengige verksteder kan gjennomføre reparasjoner. Alt dette er mulig på grunn av tekniske beskyttelsessystemer, som beskytter monopolene og står i veien for innovasjon.
Forbud mot å omgå tekniske beskyttelsessystemer er lovfestet i blant annet åndsverkslovens kapittel 7. Dette er videre forankret i, blant annet, WTOs TRIPS-avtale. Rundt 2000-tallet ga det kanskje mening for oss: hvis Norge ikke implementerte visse minstestandarder for å beskytte interessene til ofte amerikanske leverandører av maskin- og programvare, risikerte vi å bli møtt med handelssanksjoner.
Men nå befinner vi oss i tider hvor det jevnlig trues med både overtakelse av alliertes landområder og handelssanksjoner. Det er derfor på tide å revurdere denne lovgivningen som gagner amerikanske storselskapers interesser på bekostning av vår egen industri, landbruk og offentlige systemer.
Istedenfor lover som gir fremmede selskaper makten til å skru av våre traktorer, busser og biler, bør vi avkriminalisere og fjerne disse mekanismene. Det kunne vært en helt ny industri i seg selv: Den som lager det beste verktøyet for å frigjøre en bil eller buss fra leverandørens digitale tøyler og overvåkning kan i teorien selge det i hele verden og tjene gode penger. Den som utvikler det mest innovative operativsystemet for traktorer, kan skape kvalifiserte jobber ved å hjelpe norske bønder til å ta kontrollen tilbake over sine egne maskiner.
Uten en grundig reform av åndsverksloven, med fokus på å styrke rettighetene til europeiske forbrukere og bedrifter overfor monopolaktige tek-selskaper, vil vi ikke sikre digital suverenitet. Vi kan ikke lengre underkaste oss de tidligere globale spillereglene i blind lydighet, hvis de for USA ikke lenger er verdt papiret de er skrevet på.