Vedtatt av Attac Norges 24. ordinære landsmøte 22. mars 2026
For å hindre de verste klimaendringene er det nødvendig å fase ut fossil energi. Da er det ikke nok at enkeltland går foran – det trengs en koordinert prosess på internasjonalt nivå.
De siste årene har det vokst fram en global bevegelse rundt kravet om en internasjonal Ikkespredningsavtale for fossil energi (Fossil Fuel Nonproliferation Treaty): en bindende utfasingsavtale som forplikter verdens land til å stoppe utbygging av kull, olje og gass, og deretter gradvis fase ut produksjon og bruk av fossil energi på en rettferdig måte som tar hensyn til arbeidsplasser og landenes ulike endringskapasitet. Kampanjen har så langt fått tilslutning fra 18 stater, 145 byer og regionale myndigheter, samt 4211 organisasjoner, institusjoner og bedrifter over hele verden.
På slutten av fjorårets klimaforhandlinger i Brasil tok 25 land på tvers av det globale nord og sør et viktig steg mot en slik utfasingsavtale, ved å samle seg rundt den såkalte Belémerklæringen for overgangen vekk fra fossile brensler.
Som oppfølging av dette har myndighetene i Colombia og Nederland tatt initiativ til en mellomstatlig konferanse i Santa Marta, Colombia, der målet er å utforme et veikart for fossil utfasing. Konferansen bygger på prinsipper om klimarettferdighet og legger opp til en koordinert og omfattende prosess som bryter med økonomiske avhengighetsstrukturer i den globale økonomien, transformerer tilbud og etterspørsel i energimarkedene, og fremmer internasjonalt samarbeid og multilateralisme. Konferansen vil adressere sentrale institusjonelle hindringer som står i veien for en rettferdig internasjonal utfasing, slik som investor-stat-tvisteløsningsmekanismer (ISDS) der selskaper kan saksøke stater som innfører ambisiøs klimapolitikk for milliardbeløp.
Nøkkelen til fossil nedrustning
Santa Marta-prosessen kan bli et vendepunkt for en ellers fastlåst internasjonal klimapolitikk, men Norge har hittil tatt en passiv og avventende holdning til initiativet. Dette må endres.
Som i andre nedrustingsprosesser må det skapes gjensidig tillit for å kunne oppnå en samordnet fossil utfasing. Tillit skapes ved å ta et første skritt og slik vise vilje til nedrustning. Det å stoppe oljeleting og utbygging kan være slike tillitsskapende skritt, men forutsetter at andre land gjør det samme. Det viktigste innledende skrittet Norge kan ta for å skape en utfasingsdynamikk internasjonalt handler heller om skattlegging av karbon.
For å fase ut fossil energi er det avgjørende at det blir dyrt å slippe ut CO2. Samtidig er fossil energi fortsatt tett integrert i store deler av økonomien, og enhver prisøkning vil merkes uforholdsmessig hardere jo lavere man er på inntektshierarkiet. Hvordan kan man øke prisene på en sosialt rettferdig måte? Nøkkelen er Karbonavgift til fordeling (KAF). Staten krever inn en avgift på bensin fra importøren og deler ut avgiften med et likt beløp til alle. De rike, med sitt enorme materielle forbruk, slipper ut mye mer CO2 enn vanlige folk Denne klimaulikheten er enorm på globalt nivå, men også tydelig innenfor enkeltland som Norge1 Derfor vil de fleste innbyggere få økt realinntekt med innføringen av KAF. De med lave inntekter (og dermed lavt karbonforbruk) får størst realinntektsøkning. Slik får vanlige folk en direkte interesse av å øke karbonprisen.
Innføringen av en høy KAF vil sende et ekstremt sterkt politisk signal til resten av verden når det kommer fra oljestaten Norge. Hvis det også kombineres med karbontoll på varer fra land som ikke har karbonavgift på samme nivå, kan man presse andre stater til å innføre det samme og dermed bidra til en internasjonal utfasingsdynamikk.
Utviklingen mot en internasjonal karbonskatt
EU beveger seg nå i denne retningen: Når unionen utvidet sitt kvotesystem til også å omfatte bensin og fyringsolje, så opprettet de samtidig et EU Social Fund for å kompensere de fattigste husholdningene. Uten dette hadde Europas gater raskt vært fylt av demonstranter, noe som skjedde da Macron høsten 2018 forsøkte å heve bensinprisen uten omfordeling fra rike (med høye utslipp) til fattige (med lave).
Etter å ha ligget symbolpolitisk lav mellom 5-10 euro pr. tonn CO2 siden EUs kvotesystem ble innført i 2008, steg prisen til 100 euro høsten 2021 for så å stabilisere seg mellom 60 og 80 euro2. Dette er fortsatt for lite til å redusere utslippene merkbart, men det er mer enn helt symbolsk. For å forhindre at EUs stål- og sementindustri ble utkonkurrert av importerte varer fra land uten CO2-avgift, ble det nødvendig å innføre toll etter karboninnholdet i karbontunge varer – den såkalte Carbon Border Adjustment Mechanism (CBAM). CBAM ble innført i januar 2026, og omfatter i dag bare stål, sement, aluminium, kunstgjødsel, strøm og hydrogen. Men det ligger i kortene at ordningen vil utvides.
For land som eksporterer CBAM-varer til EU vil det nå lønne seg å innføre en karbonavgift tilsvarende EUs. Det mest avgjørende er hva Kina gjør: Prisen for klimakvoter i Kina ligger per januar 2026 på ca 12. euro pr. tonn, noe som fortsatt er på nivå med det lave nivået som EU hadde fram til 2021. For å unngå å bli utsatt for karbontoll må Kina heve prisen betraktelig, men hvor mye og hvor raskt vil avhenge av mange faktorer.
Konkurranseevne, karbonavgift og karbontoll
For norsk industri er en høy karbonavgift og CBAM i flest mulig land et viktig og langvarig konkurransefortrinn, siden Norge har veldig mye vannkraft. Derfor har industri og miljøbevegelse i Norge felles interesse av å arbeide for skattlegging av karbon i alle land. Da må man feie for egen dør først og innføre KAF i Norge med en CO2-pris som virkelig reduserer utslipp. Transportetatene (Vegvesenet, Avinor, med flere) antydet at bensinprisen må opp i 50 kroner for at klimamålene i 2030 skulle bli nådd i transportsektoren. Dette forslaget ble avvist kontant av regjeringen og av høyresida. I det siste statsbudsjettet ble all økning i CO2 avgiften nullet ut av en tilsvarende reduksjon i vegbruksavgiften, slik at pumpeprisen forble den samme. Slik må det bli når man ikke vil innføre KAF.
Iran-krigen har medført angrep mot fossil infrastruktur og blokkering av Hormuz-stredet, noe som har slått ut store deler av olje- og gasseksporten fra Midtøsten. Uansett hvor lenge krigen varer er det utsikter til en betydelig og vedvarende økning i den internasjonale prisen på olje og gass, som igjen slår spesielt hardt ut for verdens fattige. I slike situasjoner kan det være aktuelt å lempe på karbonavgiften for å dempe prissjokket, og heller finansiere de direkte utbetalingene på andre måter. Det avgjørende er at karbonprisen gradvis øker år for år, samtidig som folk blir kompensert.
Veien til en global karbonpris som kutter etterspørselen etter olje og gass starter med å innføre KAF på et nivå som gir månedlige utbetalinger folk virkelig merker i hverdagen. Fortsettelsen må være offensive norske forslag opp mot EU, på de internasjonale klimatoppmøtene og andre prosesser som peker fram mot en koordinert global utfasing.
En rettferdig utfasingsplan for olje- og gassproduksjonen må derfor inneholde:
I Norge:
- At Norge som stat signaliserer sin vilje til en samordnet global utfasing av olje og gass ved å slutte seg til Belém-erklæringen for fossil utfasing, Fossil Fuel Non-profileration Treaty-kampanjen, og prosessen rundt Santa Marta-konferansen for overgangen fra fossile brensler.
- Innføring av en provenynøytral karbonavgift til fordeling (KAF) på et nivå som gir alle myndige innbyggere en månedlig utbetaling på 1000 kroner. Avgiften må økes med et betydelig og forutsigbart beløp hvert år fram til bruken av fossil energi i praksis er faset ut.
- Avvikle investor-stat-tvisteløsning: Norge må fase ut ISDS ved reforhandling av eksisterende handelsavtaler og åpent erklære at mekanismen ikke skal brukes i fremtidige avtaler.
I EU:
Norge går primært inn for at EUs kvotesystem (EU ETS) blir erstattet med et KAF-system. Sekundært går Norge inn for følgende reformer i EU ETS:
- ETS må omfatte hele økonomien – ikke bare halvparten som i dag.
- Det må ikke deles ut gratiskvoter.
- Karbontoll (Carbon Border Adjustment Mechanism, CBAM) må omfatte all import.
- Det må innføres et prisgulv som starter på 80 euro pr. tonn og øker med minst 50 euro i året.
- Alle inntektene fra kvotesalg som tilsvarer kvoteprisen til prisgulvet deles ut til alle EU-borgere hver måned.
På klimatoppmøtene (COP) og andre internasjonale fora:
- Skattlegging av utslipp fra internasjonal skips- og flytrafikk. Avgiften bør starte på 50 dollar pr. tonn og øker med 50 dollar hvert år. Inntektene fordeles til alle innbyggere i verden gjennom FN.
- Norge går inn for at alle land innfører KAF med et avgiftsnivå på minimum 10 dollar pr. tonn, som så fordobles hvert år.
- Se f.eks. Gustavsen, H. (2023) Klimaulikhet i Norge. Framtiden i våre hender. Hentet fra https://www.framtiden.no/filer/dokumenter/Rapporter/2023/Rapport_Klimaulikhet_Digital_v1-3.pdf ↩︎
- Dette er på nivå med den norske CO2-avgiften. Norge har ulike CO2-avgifter i ulike sektorer. ↩︎