Vil dette fostre digitale rettigheter eller gi oss enda lavere standarder, i tillegg til et konsentrert, tilsynelatende monopolisert marked som tjener på offentlig infrastruktur?
Handelsavtaler i det som betegnes som den usikre Trump-æraen vil gjøre at store handelsaktører kommer tilbake, slik som Verdens Handelsorganisasjon (WTO). Dette er en stabil aktør for å fremme multilaterale avtaler (avtaler mellom mange parter) på den globale handelsarenaen, spesielt siden frihandelsavtalemodellen (Free Trade Agreement – FTA) falt sammen etter at Trump ble president. Siden Trans-Pacific Partnership (TPP) er død, og Transatlantic Trade and Investment Partnership (TTIP) og Trade and Services Agreement (TISA) er på vent, vil det å vende tilbake til et multilateralt WTO tilby den beste sjansen for fremgang når det gjelder å sette regler for e-handel.
E-handel vil være en av de sentrale problemstillingene ved årets WTO ministermøte i Argentina (høyeste formelle del av WTO). Argentina huser MC11 i desember 2017 og G20-toppmøtet i 2018, og har gjennom sin utenriksminister beskrevet e-handel som «en essensiell del av fremtidens globale handel, som vil bygge bro over forskjeller i levestandard og øke likestillingen» i tillegg til «et bukkesprang inn i det tjueførste århundre». Den argentinske utenriksministeren har oppfordret medlemsstater til å fornye deres løfte og mandat for å jobbe for økt e-handel.
USA og andre store i-land har faktisk promotert e-handel siden juli 2016 gjennom å diktere vilkårene og å oppfordre WTO til å fjerne såkalte tollmurer på det globale e-handelsmarkedet. USA er fast bestemt på å sikre et mandat på e-handel i Argentina til tross for motstand fra mange land, inkludert afrikanske land og India.
Hvis de lykkes i Buenos Aires vil WTO sine 164 medlemmer forhandle frem en ny avtale om e-handel.
Man kan undre seg om dette vil være en mulighet for å dyrke frem digitale rettigheter eller om det vil levne oss enda lavere standarder og et konsentrert, tilsynelatende monopolisert marked som drar nytte av offentlig infrastruktur. Retorikken knyttet til muligheter for de som er ekskludert fra internett og e-handel høres flott ut – å koble til ytterligere en milliard mennesker – men bare hvis vi kobler oss løs fra de nåværende omstendighetene i den globale økonomien. Handelsavtalene er pådrivere for deregulering og for lavere standarder når det gjelder beskyttelse av personvernopplysninger og innbyggernes privatliv. Aggressiv beskyttelse av opphavsrett truer sikkerheten til mobiler og nettbrett, og i fordelingen av godene havner det meste hos store selskaper plassert i USA, såkalte teknologikjemper.
Utviklingsland og aktører fra sivile grupper og organisasjoner har ikke sin egen digitale agenda på plass enda, selv om de er imot forhandlingene ved MC11. E-handelsmarkedene i utviklingsland er uforberedte og henger etter når det gjelder ferdigheter og konkurransedyktighet. De som utvikler handelspolitikken i disse landene er ikke godt nok informert om digitale utfordringer ennå. Sivilsamfunnsorganisasjoner og digitale rettighets-aktivister er uforberedt på å møte utfordringene knyttet til meget tekniske forhandlinger om e-handel, med nyanser som direkte påvirker måten digitale rettigheter og sikkerhetstiltak blir iverksatt.
WTO sin e-handelsagenda er udiskutabelt kompleks: den inkluderer langtrekkende kapitler knyttet til internasjonal levering av tjenester som dreier seg om privatliv, beskyttelse av data, beskyttelse av forbrukeren, nettsikkerhet og nettnøytralitet, i tillegg til rettigheter knyttet til beskyttelse av IP-adresser i en digital kontekst. Dette betyr altså at det er tungtveiende bekymringer knyttet til internett sin globale struktur og myndigheters rettigheter til å utvikle egne lover til å bevare et fritt og åpent internett.
Det er mange ukjente faktorer knyttet til de teknologiske fremskrittene som vil skje i fremtiden, også innenfor den digitale økonomien. Gitt denne usikkerheten vil regler bestemt av WTO som setter kommersiell beskyttelse over digitale rettigheter være ødeleggende for global internettlovgiving og -regler. Dette vil gjøre at utviklingsland får ødelagt sine rettigheter og begrenset sin frihet knyttet til internett.
Aldri før har handelsforhandling hatt slikt et begrenset antall velgjørere. Samtidig som land fra det globale sør er uforberedte på disse utfordringene, vil WTO-forhandlingene ha påvirkning på ethvert anliggende fra myndigheter til helse, fra utvikling til innovasjon som går langt forbi bare handel. Informasjonsteknologi er den nye oljen – og vi må begynne å forberede oss på den fjerde industrielle revolusjon. Høvdingene av informasjonsteknologi, de som har dataferdighetene til å utvikle overlegne produkter og tjenester innen alt fra maskinell innlæring til kunstig intelligens, vil sørge for at det ikke finnes noen innenlands regulering, ingen konkurranselovgivning, beskyttelse av privatliv eller forbrukerbeskyttelse siden dette vil forstyrre planene deres.
Forkledd som støtte til tilgang til internett og e-handel til en gunstig pris, vil de at alle skal koble seg på så fort de kan. Under dekke av å tilby vekstmuligheter, så vil de sørge for at alle deres plattformer, systemer og innhold finnes overalt i verden. Tiltak vil settes i verk gjennom teknologi, grensene for datainnhenting vil være utydelige, evnen til å regulere og beskytte innbyggernes personopplysninger vil bli utfordret av overnasjonale domstoler. Lokal industri vil ikke kunne konkurrere mot dette, og lokale jobber være i fare. Hvis vi ikke passer på, vil vi raskt godkjenne denne digitale koloniseringen, et føydalt regime i moderne drakt, hvor alle regler blir diktert av teknologikjempene slik at resten av oss blir nødt til å følge dem.
