En traktat for flernasjonale selskapers ansvarlighet trenger ikke bety en svekkelse av andre initiativer.
Jeløyaplattformen omfatter ingen tiltak for å fremme ansvarlige selskaper, med unntak av at Statens pensjonsfond – Utland skal følge en ansvarlig investeringspraksis. Dette til tross for at eksempelvis rederier som ikke er med i Norsk Rederiforbund har liten kunnskap og bevissthet om det ulovlige i å frakte ressurser ut av Vest-Sahara, mot det saharawiske folkets rettigheter, interesser og uttrykte ønsker; se rapporten Lastet med risiko av Støttekomiteen for Vest-Sahara.
[plsc_pullquote align=»left»]Sammenlignet med reguleringen av selskapers samfunnsansvar for 20 år siden har det faktisk skjedd en god del i arbeidet med å ansvarliggjøre selskaper.[/plsc_pullquote]Viktige lovendringer har skjedd i land som Nederland og Storbritannia – for å bekjempe moderne slaveri – og i Frankrike – om å kreve aktsomhetsplikt (duty of care / devoir de vigilance) av selskaper og deres underleverandører. En folkeavstemming om det samme vil komme i Sveits.
Sammenlignet med reguleringen av selskapers samfunnsansvar for 20 år siden har det faktisk skjedd en god del i arbeidet med å ansvarliggjøre selskaper.
For 20 år siden prøvde en del av aktørene i Kompakt, regjeringens konsultasjonsorgan for næringslivets samfunnsansvar å fremme en forståelse av at et selskap sine samlede innvirkning på lokalsamfunnet (det såkalte mesonivået) var viktig, ikke bare selskapets forhold til arbeidstakerne (mikronivået), og om selskap skal investere eller ikke i gitte land (makronivået). Vi fikk forståelse innad i Kompakt, men fikk ikke denne forståelsen inn i 1999-stortingsmeldingen om menneskerettigheter, Menneskeverd i sentrum.
For 20 år siden var FNs Global Compact for å fremme ansvarlige selskaper bare en idé hos Kofi Annan; initiativet ble lansert tidlig i 1999. Menneskerettigheter, arbeidstakerrettigheter og miljø var fokusområdene, og senere ble anti-korrupsjon lagt til. Det eneste formelle kravet for medlemmene er en årlig «rapport om framgang» fra selskapet. Eksklusjon skjer nå imidlertid oftere enn for noen år siden.
Gjennombruddet for FNs arbeid kom i 2011 med de såkalte «veiledende prinsipper for selskaper og menneskerettigheter» (FN-prinsippene), basert på tre pilarer: staters plikt til å beskytte mot menneskerettighetsbrudd, selskapers ansvar for å respektere menneskerettighetene; og gjenoppretting, gjennom rettslige og ikke-rettslige mekanismer. Konkretisering av gode rettslige mekanismer finnes (A/HRC/32/19, 2016), og gode ikke-rettslige mekanismer vil spesifiseres i en kommende rapport.
En aktiv Arbeidsgruppe fremmer FN-prinsippene, et eget FN-forum møtes årlig og en del stater, deriblant Norge, har vedtatt handlingsplaner for gjennomføring av FN-prinsippene.
Det mest konkrete i Norges Handlingsplan fra 2015 var løftet om etableringen av et veiledningssenter for selskapers samfunnsansvar, og dette ble konkretisert i Stortingsmelding 35 (2014-2015) om næringsutvikling innenfor utviklingssamarbeidet. Regjeringen avlyste etableringen sommeren 2017, men vil bidra til en ny nettportal. I desember 2017 vedtok Stortinget å fjerne årsberetningskravet for såkalte små foretak (færre enn 50 ansatte eller mindre enn 70 millioner NOK i salgsinntekt). Mindre rapportering betyr mindre bevissthet innad og informasjon utad.
Problemet med store selskaper som opererer i flere land og med komplekse selskapsstrukturer er å finne «rett» domsmyndighet for saker om påstått ulovlig praksis. Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) har retningslinjer for flernasjonale selskaper, med universell anvendelse. Det vil si man kan reise sak mot en bank i en stat som praktiserer OECD-retningslinjene dersom denne banken låner penger til en bedrift som fordriver og trakasserer lokalbefolkningen i et hvilket som helst land.
De såkalte «nasjonale kontaktpunkt» for OECD-retningslinjene avsier ikke dommer og fungerer ulikt. Oftest makter kontaktpunktet å fremme en mekling mellom klageren og selskapet. Det kanskje mest effektive kontaktpunktet er det nederlandske. En sak mot bryggeriet Heineken for sin praksis i DR Kongo (Bukavu) i perioden 1993-2003, der Heineken avskjediget sine arbeidere og samarbeidet med opprørsbevegelsen, resulterte i september 2017 i et forlik. Heineken ble enig med saksøkerne om en kompensasjon på rundt 10 millioner NOK til de 150 arbeiderne. De færreste saker får imidlertid et slikt utfall.
En arbeidsgruppe i FN-systemet har som ambisjon å vedta en traktat («internasjonalt rettslig bindende instrument»). Det tredje møtet i oktober 2017 hadde bred deltakelse av stater, men mange av statene, deriblant Norge, er negative til prosessen. Disse mener at denne prosessen vil bety mindre vekt på gjennomføring av FN-prinsippene. Det kan argumenteres for det motsatte.
Fortalen til både Verdenserklæringen om menneskerettigheter fra 1948 og de to sentrale FN-konvensjonen vedtatt i 1966 løfter fram individers og samfunnsorganers plikt til å fremme menneskerettighetene. Selskapene har allerede akseptert at en aktsomhetsvurdering («due diligence») er en del av ansvaret for å respektere. Viktige er tolkningskommentarer fra FNs Barnekomite (nr 16, 2013) og FNs komite for økonomiske sosiale og økonomiske rettigheter (nr 24, 2017), og anbefaling CM/Rec(2016)3 fra Ministerkomiteen i Europarådet.
OECD-retningslinjene fastslår at en aktsomhetsvurdering omfatter fire tiltak: Identifisere, forhindre, redusere og ta ansvar for eventuelle skader som kan knyttes til selskapets handlinger eller andre selskaper i verdikjeden, gitt at selskapet burde kjenne til slik skadelig virksomhet.
Det på tide å tydeliggjøre innholdet i en aktsomhetsvurdering på globalt nivå, og å hindre at mangelen på «rett» domsmyndighet gjør at selskaper går fri. Forslaget til innhold i en mulig traktat understreker samarbeid om undersøkelser, koordinering av rettsprosesser og juridisk bistand. For at arbeidet skal få fortgang og resultatet bli godt må traktat-bestemmelsene knytte seg mot FN-prinsippene og konkretisere disse.
Opprinnelig trykket som kronikk i Dagen 2. februar