De rikeste landene vil holde utviklingslandene utenfor den digitale økonomien. Norge er villig med. Vår egen industripolitikk blir også rammet.
Vi ser en digital transformasjon av den globale økonomien. De digitale tjenestene kjenner vi godt, vi bruker dem hver dag. Tingenes internett blir større og større. Produksjonen har sin digitale side gjennom automatisering og såkalt kunstig intelligens.
Det digitale skillet er et begrep som vanligvis er brukt til å beskrive det gapet mellom dem som er koblet på internett og de som ikke har tilgang.
Men det digitale skillet er mer enn internettilgang. Sånn som den globale økonomien utvikler seg, gjelder det å utvide dette begrepet for å forstå hva som skjer.
Data er råmaterialet i utviklingen av kunstig intelligens. Mengden data avgjør maskinenes kapasitet til å forstå, analysere og forutsi verden de beveger seg i. Derfor er det bedre å snakke om maskinlæring enn å snakke om mystiske konsepter som får oss til å tenke på Sci-Fi-filmer som Matrix eller Blade Runner.
Google har samlet inn enorme mengder informasjon om infrastruktur biler beveger seg i, slik at de førerløse bilene deres er i stand til å skille mellom mennesker, skilt, trafikklys og veier.
Her kommer vi til neste steg av utviklingen. Google sitter nå på en unik base for en glimrende transporttjeneste. Om ikke lenge vil offentlig transport være drevet av førerløse biler og busser. Men hvor offentlig blir den, hvis ikke det er stat eller kommune som eier teknologien? Mens de største teknologiselskapene er ventet å investere om lag 500 milliarder kroner i maskinlæring de neste fire årene, er ikke den offentlige oppmerksomheten i nærheten.
Google er én av flere giganter som har fått tilnærmet monopol på sine deler av den digitale økonomien. Vi har sett at markedene har blitt monopolisert på oppsiktsvekkende kort tid. På grunn av hvordan disse markedene fungerer vil de store aktørene ha fordeler over mindre konkurrenter og konsentrasjonen av markedsmakt vil etter alle solemerker fortsette, med mindre vi får på plass lovverk eller andre reguleringer for å begrense dette.
Monopoliseringen er en urovekkende tendens, ikke bare fordi det forsterker den økonomiske ulikheten og at noen få aktører kan utøve en enorm økonomisk og politisk makt, men også fordi private profittmaksimerende aktører sitter med kontrollen over kolossale mengder persondata. Deres økonomiske interesser samsvarer ikke med personvernrettighetene til befolkningen.
USA, Kina og EU har kommet lengst på å utvikle en digital industripolitikk. USA har er monopoldrevet bransje grunnlagt på statlig finansiert innovasjon.
Også det offentlige kan bli fullstendig prisgitt teknologigigantene. Prøv å tenk på flere offentlige tjenester dette vil ramme. Post? Søppelhenting? Det britiske helsevesenet NHS har nettopp inngått en avtale med Google om analyse av helsedata. Norske skoler har begynt å binde seg til Google. Teknologiselskapene omfavner flere og flere sektorer.
I dag finnes det tre store statlige aktører i den globale økonomien: USA, EU og Kina. Styrken til Kina er at selskapene er nasjonale. Her er EU sjanseløse, fordi de i stor grad har gjort seg avhengig av amerikanske teknologiselskap, men har kommet langt på reguleringen av privatliv og sørget for noen investeringer i infrastruktur.
Digital industripolitikk skiller seg ikke i særlig stor grad fra annen industripolitikk. Noen lærdommer fra tidligere kan være:
- Ikke eksporter råmaterialet ut av landet. Mens det før gjaldt naturressurser, gjelder det nå data.
- Offentlig innkjøp, gi fordeler til nasjonale tilbydere
- Teknologioverføring
- Deling av immateriell kunnskap, som offentlig tilgjengelige kildekoder
- Hjemfallsrett
- Krav om samarbeid med lokale bedrifter
- Krav om lokale investeringer
- Krav om kommunikasjonsnettverk i rurale strøk
Før WTO-toppmøte i Buenos Aires fremmet USA, Japan, EU og Storbritannia forslag som hindrer industripolitikken som er skissert over. I handelsspråket faller dette regelverket inn under overskriften «elektronisk handel», fordi det baserer seg på data som er samlet inn på nettplattformer.
Verden står overfor en dyp, vedvarende og voksende digitalt skille. Hvis dette ikke blir adressert, kommer det til å føre til større skiller innenfor teknologi, inntekt og infrastruktur.
Derfor konkluderer Den Afrikanske Gruppen med at et handelsregelverk som begrenser politisk handlingsrom ikke er veien å gå. Med Sør-Afrika i spissen fikk de blokken av utviklingsland til å stanse framstøtet fra teknologinasjonene.
Men dessverre gikk Norge, TISA-landene og et fåtall andre land sammen om en uttalelse om «elektronisk handel». Her lovet de hverandre å starte «samtaler» om digitaløkonomi i løpet av våren og sommeren 2018. Målet deres er å utvikle et internasjonalt regelverk for digital industripolitikk.
Heldigvis finnes det et politisk prosjekt her for de som ikke vil bli leilendinger av Google, Facebook, Amazon og Apple.
En politikk for teknologisk suverenitet må være en sentral del av den digitale industripolitikken. Ikke bare gir det økonomiske gevinster og bedrer sikkerheten og privatlivet. Det sørger for demokratisk kontroll over samfunnet. En offentlig og demokratisk forvaltning av stordata er en nødvendig del av en industriell og offentlig digital politikk.
Aktivt eierskap av data gjør også at teknologiselskapene ikke kan tjene seg rike på data vi produserer for dem. Når du skriver en Facebook-post eller gjør et søk på Google gir du ikke bare bort data om deg selv, du sørger også for at databasene som mater maskinlæringen er populære og virksomme. Offentlig eierskap til data kan også gjøre at selskapene må betale for råmateriale de bruker for å utvikle produktene sine. Data blir sammenlignet med olje – teknologiselskapene kan ikke overleve uten «oljen» som kun kan komme fra mennesker.
Dampmaskinen, elektrisitet, fossilt brennstoff og datamaskiner har drevet den første, andre og tredje industrielle revolusjonen. Nå skal industripolitikken for den fjerde industrielle revolusjonen utformes. La oss ikke være haleheng til verdens største teknologiselskaper, men sette premissene selv.
Attac krever:
- Offentlig eierskap av stordata underlagt demokratisk innsyn
- Investeringer i teknologiutvikling, slik at norsk skole, helsevesen og andre offentlige tjenester ikke er prisgitt teknologigigantene
- Deling av immateriell kunnskap og offentlige tilgjengelige kildekoder for teknologiselskaper som investerer eller utvinner data i Norge
- Krav om lokale investeringer og samarbeid med lokale bedrifter for teknologiselskaper som investerer eller utvinner data i Norge
- Ingen handelsavtaler som tillater overføring av data ut av Norge og til land med svakere personvern
Vedtatt på Attac Norges 17. ordinære landsmøte 4. mars 2018