Valutakrisen i Argentina forverres. Den 29. August i år sank pesoen med mer enn 7 prosent – det største endagsfallet siden desember i 2015 da president Mauricio Macri lot valutaen flyte fritt og fjernet kapitalkontroll. I et to-minutters tv-innslag den 29. August uttalte Macri at han hadde krevd å få frigitt midler fra potten på 50 milliarder amerikanske dollar (heretter dollar) garantert av. Men i stedet for å dempe usikkerheten i det argentinske markedet, virket tv-innslaget mot sin hensikt. Usikkerheten blant investorene økte og sendte dermed pesoen mot sitt største fall siden 2015.
Neste dag, den 30. August, hevet den argentinske sentralbanken styringsrenten med 15 prosentpoeng (til sjokkerende 60 prosent og dermed verdens høyeste) i et forsøk på å hindre pengeflukt. Den høye renteøkningen var derimot ikke vellykket i å hindre pesoens påbegynte nedgang og til tross for direkte inngrep i valutamarkedet over flere dager med mål om å øke markedssikkerheten, sank pesoen ytterligere 13 prosent og nådde et rekordlavt nivå på 39,2 per amerikanske dollar. Så langt har den argentinske pesoen depresiert med hele 52 prosent mot den amerikanske dollaren.
IMF og Argentina: et ustabilt forhold
Argentina har lenge hatt et problematisk forhold til IMF, og det er en bred oppfatning i det argentinske folket om IMFs policy-krav var en helt sentral årsak til finanskrisen i 2001 og den påfølgende politiske ustabiliteten. I mai i år søkte de argentinske myndighetene på nytt bistand fra IMF da pesoen depresierte raskt. I juni satte IMF opp et treårs reservefond på 50 milliarder dollar. Argentinske myndigheter løste umiddelbart ut 15 milliarder, og markedsanalytikere anslår at regjeringen vil be om ytterligere 3 milliarder i september for å trygge investorer. Det er enda ikke klart hvilke betingelser som følger med disse midlene, men sannsynligvis vil det dukke opp ytterligere innstrammingskrav.
En kommende gjeldskrise i Argentina?
Bekymringen blant investorer for om Argentina vil kunne bemanne gjelden tilsvarende 25 milliarder dollar med frist ved utgangen av 2019, fortsetter å øke. Med den depresiserte pesoen vil det bli vanskelig å betale den dollar-denominerte gjelden.
Argentinas finansunderskudd og underskuddet på driftsbalansen (ofte omtalt som ”twin-deficit”) kombinert med substansiell utenlandsgjeld gjør landets økonomi svært sårbar for globale finansinnstramninger. Når da landbruket, som står for 40 prosent av landets totale eksport, rammes av den verste tørken på 30 år og en inflasjon på 31 prosent, forventer man at pesoen vil forbli svak i overskuelig fremtid.
Som en følge av høye finansieringskostnader grunnet det høye rentenivået opplever Argentina redusert økonomisk aktivitet, og det fryktes at landet vil gå inn i en resesjon ved inngangen til tredje kvartal i 2018, noe som blant annet sannsynligvis vil bidra til økning i fattigdomsnivået.
Ettersom det argentinske valget allerede er i oktober i 2019, vil den sittende Macri-regjeringen få store utfordringer med å implementere ytterligere innstramningstiltak og samtidig bevare oppslutning blant folket.
Faresignaler for fremvoksende markedsøkonomier
Svingningene i den argentinske valutaen virker spesielt urovekkende når man tar i betraktning de tiltakene Macri-regjeringen allerede har iverksatt. I tillegg til smertefull innstrammingspolitikk, har markedsliberale eksperter blitt ansatt i finansdepartementet; man har gått i retning av en mer uavhengig sentralbank; rentesatsen har blitt økt til rekordhøye 60% og myndighetene har fått sikret det nevnte reservefondet på 50 milliarder dollar fra IMF. Likevel har den ønskede effekten av disse tiltakene uteblitt; verdien av pesoen synker stadig og landets økonomi ser ut til å gå inn i en nedgangsperiode. Det er tydelig at investorer anser den Argentinske økonomien for å være for usikker.
Situasjonen i Argentina bør studeres nøye av andre fremvoksende markedsøkonomier med tilsvarende finansielle utfordringer. I tillegg til å vise at flytende valutakurs ikke kan ansees som en sikkerhetsgaranti mot sjokk, har situasjonen i Argentina også vist at selv ikke et rekordhøyt reservefond fra IMF er tilstrekkelig til å stabilisere de urolige finansmarkedene og sikre investorers tiltro til markedet.
En lignende krise i Tyrkia
Siden Januar 2018 har den Tyrkiske liraen depresiert med mer enn 40 prosent mot den amerikanske dollaren. En stor del av liraens plutselige fall skyldes det anspente politiske forholdet mellom USA og Tyrkia. Likevel er det et faktum at den Tyrkiske økonomien ikke hadde vært like sårbar for politiske forhold dersom den private sektoren i Tyrkia ikke hadde tatt opp store lån i utenlandsk valuta og dermed ført til et skyhøyt gjeldsfinansiert konsum.
Rett i underkant av 70 prosent av Tyrkias totale gjeld er denominert i amerikanske dollar og euro, muliggjort av lave internasjonale renter etter finanskrisen. En svak lira vil gjøre det vanskeligere for både Tyrkias private sektor, som må håndtere lånene i utenlandsk valuta, men også for tyrkiske banker som trenger å få refinansiert utenlandske lån for å bemanne de nasjonale lånene de har gitt ut.
En svekket lira vil også kunne få effekter utenfor Tyrkias grenser ettersom fem av de største Europeiske bankene (BBVA, UniCredit, ING, BNP Paribas, og HSBC) er inne i det tyrkiske bankmarkedet med betydelige summer. I følge data fra den internasjonale oppgjørsbanken skylder tyrkiske låntakere 82.3 milliarder dollar til spanske banker, 38.4 milliarder dollar til franske banker, 17 milliarder dollar til italienske banker og 19,2 milliarder dollar til britiske banker.
Reduseringen i valutareservaret vil gjøre det vanskeligere for tyrkiske myndigheter å finansiere det stadig økende underskuddet på driftsbalansen overfor utlandet (nå på 6 prosent av BNP) og å stabilisere valutamarkedet ved å selge dollar.
I motsetning til Argentina har Tyrkia ikke satt opp rentene i på langt nær like stor grad, og de har heller ikke søkt finansiell støtte fra IMF. Selv om den tyrkiske regjeringen har skrinlagt forslaget om å innføre kapitalkontroll for å hindre kapitalflukt, har de innført begrensninger på valutaswapping for å redusere shortsalg mot valutaen. For likviditetssikkerhet har Tyrkia også signert en bilateral valutaswapp-avtale med Qatar på 3 milliarder dollar.
Utfordringer for de fremvoksende markedsøkonomiene i Asia
I tillegg til frykt negative effekter i det europeiske bankmarkedet, er det også en fare for at valutakollaps i Argentina og Tyrkia kan få alvorlige ringvirkninger for de asiatiske økonomiene. Til tross for at fundamentet i de asiatiske økonomiene virker sterkere enn i Argentina og Tyrkia, ser man at både de indiske og indonesiske valutaene påvirkes betydelig.
Den indiske rupien har depresiert med 11 prosent siden januar, og den 31. august målte rupien rekordlave 71 mot den amerikanske dollaren. Årsakene til dette fallet er i stor grad en kombinasjon av høyere priser på råolje, en styrket amerikansk dollar og økende bekymringer rundt de økende underskuddene på driftsbalansen. I tillegg har markedets forventninger om økende renter i USA og tilspissing i internasjonale handelsforhold bidratt til svekkelse av rupien.
Bare hakket bedre enn den indiske rupien, går det med den indonesiske rupiahen. Valutaen har depresiert med 7.8 prosent i løpet av 2018, og med et fall ned til 14,75 per amerikanske dollar ligger valutaen på sitt laveste siden den asiatiske finanskrisen i 1998. Til tross for at den indonesiske sentralbanken har solgt flere milliarder dollar fra sine reserver for å bremse fallet, har banken måttet hevet rentene fire ganger siden mai i år.
Den kinesiske yuanen har falt med mer enn 8 prosent mot den amerikanske dollaren som følge av handelskrigen med USA, stigedne amerikanske renter og bekymringer for stagnasjon i den nasjonale økonomien. I motsetning til i 2015 og 2016 da kinesiske myndigheter brukte opp mot en billion dollar på å stabilisere valutaen via direkte inngripen i valutamarkedet, satser man nå på andre reguleringsmekanismer for å hindre videre nedgang.
Viktigheten av kapitalkontroll og makroøkonomiske tiltak
Å opprettholde finansiell stabilitet er en helt sentral utfordring for alle de fremvoksende markedsøkonomiene. Likevel viser de nevnte episodene at disse økonomiene, til tross for tilsynelatende fornuftig makroøkonomisk styring, opplever store vanskeligheter med å takle brå endringer i internasjonale kapitalstrømmer. Dette gjør at det sentrale spørsmålet blir: Hvordan bør policy-utviklere i fremvoksende markedsøkonomier respondere for å hindre raske negative endringer i flyten av kapital, samt plutselig depresiering i landets valuta?
For det første bør policy-utviklere proaktivt iverksette tiltak for å kontrollere flyten av kapital inn og ut av landet. Til tross for kritikk, spesielt fra konservativt hold, rettet mot denne typen markedsinngrep eksisterer det en lang liste med eksempler der slike kontrollmekanismer har vist seg å være svært nyttige verktøy for krisehåndtering. Dette har vært tilfelle i Malaysia i 1998, Island i 2008, Kypros i 2013 og Kina i 2016.
Denne type kapitalkontroll kan gi myndighetene mulighet til å isolere seg fra internasjonale sjokk i tillegg til å gi rom til å takle andre mer strukturelle problemer. Her er Brasil et godt eksempel. I tidsrommet 2009 til 2011 innførte de brasilianske myndighetene en rekke kapitalkontroller (inkludert en skatt på portofolie investeringer) for å redusere kapitalflyt inn i lander og på den måten bekjempe appresiering av realen.
I stedet for å bli brukt som en absolutt siste utvei i krisesituasjoner, burde mekanismer for kapitalkontroll være tilgjengelig som en del av den regulere verktøykassen til fremvoksende markedsøkonomier, og på den måten bli brukt med tanke på økonomien situasjon og den langsiktige økonomiske politikk. Nettopp denne typen økonomiske virkemidler ville vært fruktbare for både Argentina og Tyrkia i håndteringen av destabiliserende kapitalstrømmer.
I sammenheng med kapitalkontroller bør policy-utviklere i også ta i bruk andre makroøkonomiske virkemidler (som tak på lån i utenlandske valutaer, kredittkontroll og motsykliske kapitalkrav) for å balansere finansmarkedene. Det er veletablert at å tillate myndigheter å gripe inn i markeder kan være svært effektive tiltak i oppgangstider for å redusere risikoen for en brå og kraftig nedgang senere. Videre bør det også innføres økt kontroll med privat gjeld i utenlandske valutaer. Generelt sett er det nødvendig å forbedre både finansiell regulering og markedsovervåking i fremvoksende markedsøkonomier.
Å hindre flyt av ”Hot Money”
På mellomlang- og lang sikt bør fremvoksende markedsøkonomier fokusere på å fase ut kortsiktige og flyktige kapitalstrømmer i form av banklån og porteføljeinvesteringer til fordel for etablering av mer langsiktige kapitalstrømmer for å øke landets produktivitetskapasitet gjennom utveksling av teknologi og ekspertise. Det er veldokumentert at kortsiktige porteføljeinvesteringer har bidratt til å forverre finanskriser i mange fremvoksende markedsøkonomier, så ved å fase ut denne type kapital kan myndighetene redusere risikoen for brå skrift i både pengemarkedet og finansmarkedet.
Det er på høy tid at de fremvoksende markedsøkonomiene revurderer deres tilnærming til global finansiell integrering siden tidligere erfaringer med finansiell liberalisering (spesielt liberalisering av kapitalbalansen og kortsiktige kapitalstrømmer) i mange tilfeller har vist seg å være en kostelig affære som har utsatt landene for ulike finanskriser. Samtidig er de faktiske gevinstene ved liberalisering av kapitalbalansen vanskelig å dokumentere.
Behovet for Internasjonalt samarbeid
Det er ingen tvil om at nasjonal økonomisk styring står helt sentralt i å unngå brå valutasjokk og forhindre finanskriser i fremvoksende markedsøkonomier, men ettersom mye av utfordringene disse økonomiene står overfor i dag skyldes ringvirkninger forårsaket av pengepolitikken som blant annet føres i USA og Europa, er det heller ingen tvil om at det er nødvendig med internasjonalt samarbeid på disse områdene. Internasjonal policykoordinering for å sikre markedsstabilisering vil også, uten tvil, være positivt for etablerte markedsøkonomier. Etter finanskrisen i 2007 er det formet en bred konsensus rundt viktigheten av et globalt finansielt sikkerhetsnett. Likevel eksisterer det utbredt motstand mot politiske markedsinngrep både på nasjonalt og internasjonalt plan.
Så langt har G20 vist seg å være ineffektive i å utvikle en kollektiv strategi for å håndtere negative internasjonale ringvirkninger. Nå som finansiell risiko ser ut til å øke gjennom de kommende månedene, er det helt avgjørende at alle G20 medlemmene klarer å samarbeide om å identifisere og håndtere denne risikoen kollektivt. Hvis ikke, hva er vitsen med et G20 hvis hovedoppgave er promotering av global finansiell stabilitet?
Teksten ble først publisert i Madhyam 4 september, 2018
Oversettelse av Kavaljit Singhs briefing paper: “How to Prevent Financial Crises in Emerging Markets?» Oversatt av Kaja Bakke, styremedlem i Attac Norge.