Høye heler, stramme dresser og visittkort som bytter hender, anerkjennende nikk og grandiose lovnader om profitt i det frie markedet.
Jeg snakker selvsagt om Verdens handelsorganisasjon (WTO) sitt «Public Forum» som gikk av stabelen forrige uke. Et møtested hvor sivilsamfunn, byråkrater, politikere og næringsliv skal kunne diskutere politikk og handel, men som i realiteten er en ganske skamløs oppvisning av næringslivets interesser.
Det er nemlig næringslivet som står bak majoriteten av arrangementene, det er deres representanter som sitter i panelene og som legger premissene for debatten. Selv om det er åpenbart at mange løper IT-selskapenes ærend.
I år, som i fjor, var det «e-handel» som lå på alles lepper og begrepet ble kastet hyppig mellom dresser og drakter i Genève. På godt norsk står e-handel for elektronisk handel eller såkalt netthandel, og beskriver i realiteten alle transaksjoner som skjer på nettet. Vi betaler både i kroner, øre og egen personlig data når vi foretar oss disse transaksjonene. Det er sistnevnte som vekker interesser blant næringslivet – og naturligvis de store IT-gigantene som Apple, Google, Amazon, Alibaba og Facebook.
Det er nemlig ikke tilfeldig at de digitale sporene vi etterlater oss og all personlige data vi produserer omtales som den nye oljen. Å eie og foredle denne dataen viser seg å være mer verdt enn alle oljefelt i verden. Kjennskap til våre vaner, svakheter, preferanser og verdier gjør at selskapene kan tilpasse og skreddersy produkter og tjenester etter denne informasjonen. Bare tanken på å ha fri tilgang på denne dataen skaper dollarglis og Yuan-tegn i øya til både Mark Zuckerberg, Jack Ma og Jeff Bezos.
Men hva vil det bety for vårt personvern og vårt privatliv? Hvor skal denne dataen lagres? Og vil ikke dette føre til at teknologikjempene styrker sitt monopol ytterligere? Spørsmålene skyter gjennom hodet og får sinnarynkene mine tydelig fram.
Dette er selvsagt ikke noe som diskuteres, men heller avvises og hysjes ned når representanter fra sivilsamfunnet prøver å si ifra. E-handel blir derimot løftet frem som løsningen med stor L, og det ble ikke spart på adjektiver når mulighetene ved økt e-handel skulle beskrives. Det klassiske eksempelet som trekkes frem er hvordan e-handel vil revolusjonere livet til alle de kvinnelige gründerne på det afrikanske kontinentet. Veien ut av fattigdommen fremstilles som såre enkel: det er bare å skru på maskinen og selge det håndlagde skjerfet og sende det over halve jorda. Ulikheten mellom fattig og rik vil forsvinne med et klikk og et par tastetrykk. Det er bare en liten hake, hvis dette skal skje, så må vi gå inn for å stoppe nasjonal digital industripolitikk som legger begrensninger på handelen som skjer via nettet.
Stopp en halv!
Etter hvert endte seminar, sitter jeg igjen like lamslått med åpen munn. Kjøper folk virkelig denne historiefortelling? For det første, så er det svært mange som mangler elektrisitet og tilgang på stødig internett. Infrastrukturen i de minst utviklede landene er begrenset, postvesenet likeså. En utålmodig nettshopper i Europa vil neppe godta en leveringstid på mer enn tre døgn. For det andre, hvordan skulle disse kvinnene konkurrere med Amazon sine egne produkter, som ikke helt tilfeldig dukker opp først i søkemonitoren.
For det tredje, de som selger oss denne historien har neppe disse kvinnene i tankene når de skal utvikle et reglement om e-handel i WTO.
Forkledd som støtte til tilgang på Internett og e-handel til en gunstig pris, gjentar de fra podiene i det kjedsommelige at alle må koble seg på så fort de kan. Under dekke av å tilby vekstmuligheter for små – og mellomstorebedrifter, så vil de sørge for at alle har tilgang på til «nye» verden, eller plattformer, som det nå egentlig er. Dersom disse dresskledde herrene får viljen sin, så vil grensene for datainnhenting vil være utydelige og urettferdige, og evnen til å regulere og beskytte innbyggernes personopplysninger vil bli utfordret av selskapenes interesser og overnasjonale domstoler. Lokal industri vil ikke kunne konkurrere mot dette, og lokale jobber vil stå i fare. Hvis vi ikke passer på, vil vi oppdage at vi lever i en verden hvor alle regler og reguleringer er diktert av teknologigigantene selv.
