En av de mest hypede teknologiene de siste årene lover å forandre hele finansbransjen. Både teknologigiganter og finanskjemper spytter inn milliarder i blokk-kjede-teknologi. Hva kommer ut i andre enden? Gir teknologiens politiske røtter et frampek om hva slags samfunn som kommer med denne teknologien?
Diskusjonen om blokk-kjede-teknologi er som alltid med nye teknologier dominert av entusiastiske trendnisser som forventer at den nyeste trenden skal løse alle verdens problemer og gjerne samtidig gjøre dem rike. Kritikere blir framstilt som utviklingsfiendtlige og bakstreverske ludditter. Så og si alle kritiske innlegg om blokk-kjeder og kryptovaluta på nettet følges av et kommentarfelt som gjentar og gjentar at kritikerne har misforstått absolutt alt. Ofte har kommentarfeltet rett i at kritikerne har misforstått noe, men det finnes heller ingen fasit for hvordan en ny teknologi kommer til å se ut om fem år.
De milliardene som investeres i utviklingen av en ny teknologi sier likevel ganske mye om hvordan den kommer til å se ut, fordi milliardene bestemmer hvilket problem teknologien skal løse. Milliardene kommer fra teknologigigantene og finanskjempene, men blokk-kjede-teknologien kommer fra et helt annet sted. Den kommer fra undergrunnen.
Å skape digitalt gull
Bitcoin springer ut av undergrunnsmiljøene som var sentrale deler av internettets utvikling på 90-tallet og 2000-tallet, spesifikt det som var knyttet til mailingslisten «cypherpunk» og tilsvarende grupper som mer generelt var knyttet til begrepet «kryptoanarkisme». Som det ligger i navnet var dette miljøet glødende opptatt av krypteringsteknologi, og mulighetene som lå i det. «Kryptoanarkismen» var fokusert på personvern, men også en dyp mistillit til statlige løsninger. Der anarkismen ofte er knyttet til venstresiden, var dette miljøet i større grad knyttet til såkalt høyreanarkisme og «libertarianere». Høyreanarkister vil avskaffe staten helt til fordel for «frie markeder» og er radikalt i mot skatt. Overlappet er betydelig med den mer klassiske nyliberale ideen om å avskaffe mest mulig av offentlige løsninger for å erstatte dem med markedsløsninger. For eksempel er Friedrich Hayek, som regnes som en av de mest sentrale nyliberale ideologene, og hans argument for «avnasjonalisere penger» en sentral referanse for Bitcoin-forkjempere.
Valutaer er vanligvis knyttet til en stat, så for høyreanarkister så er en valuta som ikke er under kontroll av en stat en måte å skape helt frie markeder på. Her kommer Bitcoin inn.
Samtidig så overlapper bitcoin her med en annen politisk tradisjon, som ofte foraktelig omtales som «goldbugs». Dette er de som vil gjeninnføre gullstandarden fra 1800-tallet og det tidlige 1900-tallet. Mye av tankegodset her kommer fra den høyreekstreme amerikanske gruppen John Birch Society, men har spredd seg langt videre. Gruppen er sterk motstander av sentralbanker og dagens pengesystem. De mener at dagens pengesystem setter alle i gjeld, og slik gjør oss alle til slaver. Dette blir ofte blandet sammen med reine antisemittiske konspirasjonsteorier (se blant annet Bitcoin as Politics: Distributed Right-Wing Extremism).
«Goldbugs» mener at ved å binde verdien av penger til gull så vil penger ikke lenger representere gjeld, men ha en reell verdi. Under gullstandarden så hadde sentralbankene lager med gull, og verdien på for eksempel norske kroner var knyttet til hvor mye gull du kunne få for en norsk krone av Norges bank.
Gull har historisk vært brukt som valuta, og gullmynter var vanlig i tidligere tider. Siden gull hadde en ganske stabil pris over tid og rom, og som edelt metall var egnet til lagring, så var det ideelt som felles internasjonalt betalingsmiddel. Uansett hvor du var, i Europa, Afrika og Asia, så var gull anerkjent som betalingsmiddel. Gull som penger gjorde at man ikke var avhengig av banker, stater eller andre institusjoner for å handle. Det er dette både «goldbugs» og høyreanarkister vil tilbake til.
Her kommer Bitcoin inn, som et forsøk på å skape digitalt gull. Som gull så er verdien av Bitcoin et resultat av hvor mye arbeid som ligger i «grave det ut», og at det er en begrenset mengde i verden. Dette er et bevisst teknisk valg og det uttalte formålet med Bitcoin. Det er altså en grunnleggende ideologi i bunn: teknologien er virkemiddelet for å oppnå samfunnsendringer.
På bakgrunn av dette mener pengesosiologen Nigel Dodd at Bitcoin og andre kryptovaluater må forstås som en sosial bevegelse, og ikke (bare) som valuta (se Nigel Dodd: The social life of Bitcoin).
Er gull penger?
Moderne penger utstedes av stater som valuta og kjennetegnes ved at statene krever inn skatt i denne valutaen. Skal du tjene penger i et land må du altså ha denne statens penger, valuta, fordi du må betale skatt. Det gjør at valutaen også som oftest blir standard betalingsmiddel i landet. Det finnes unntak, land og steder der det også er vanlig å betale med andre valutaer. Det kan være land som har en ustabil valuta og folk derfor heller vil ha stabile dollar, eller det kan være områder med mange turister som aksepterer euro og dollar i tillegg til lokal valuta. Likevel må skatten betales i lokal valuta.
Valuta handles med, ved at man veksler fra en valuta til en annen. Prisen på valuta, det vil si vekslingskursen, bestemmes i hovedsak av den nasjonale økonomien som ligger bak, i form av hva de eksporterer, hva de importerer og hvor stabil økonomien er over tid. For eksempel er verdien på norske kroner sterkt knyttet til oljeprisen på internasjonale markeder. Rentene som settes av Norges bank er også avgjørende fordi det bestemmer prisen på lån i norske kroner sammenlignet med lån i andre valutaer. Politisk og økonomisk ustabilitet påvirker også prisen på valuta. Under finanskrisa var det på et tidspunkt umulig å veksle inn islandske kroner med andre valutaer fordi det var stor usikkerhet rundt om de islandske bankene var i stand til å betale sin internasjonale gjeld.
Kort oppsummert så er valuta bundet til en stat gjennom skatt, og verdien av en valuta mot andre valutaer bestemmes av den tiltroen som finnes til økonomien i landet. Valutaspekulasjon spiller også inn, men handler som oftest om å utnytte kortsiktige svingninger i valutamarkedene.
I motsetning til gullstandarden der verdien på valuta var bundet til en enkelt vare, er moderne valuta bundet til verdien av varer og tjenester generelt. Det er ingen rasjonell grunn i moderne økonomier til å binde valutaer til gull eller andre enkeltvarer. Moderne valuta med sentralbanker gjør det mulig å ha en pengepolitikk. Pengepolitikk er et sentralt politisk virkemiddel for å sikre økonomisk utvikling og stabilitet.
Det er ikke dermed sagt at alt er rosenrødt i dagens moderne pengesystem, men å gå tilbake til gullstandarden vil ikke løse noen problemer. Gullstandardens høydepunkt, seint 1800-tall og det tidlige 1900-tallet, var den beryktede laissez faire-kapitalismens tid. Det regnes som globaliseringens første fase, men var en tid preget av enorm ulikhet, økonomiske kriser og sosiale konflikter.
Bitcoin er et forsøk på å bringe økonomien tilbake dit, gjennom en digital gullstandard med et desentralisert pengesystem. Bitcoin gjør at du kan handle i den digitale verden helt uten å måtte forholde deg til myndighetene, og dermed også slippe å forholde deg til ubeleiligheter som skatt eller hva som er lovlig å handle med.
Hvordan virker Bitcoin?
Blokk-kjeden er i utgangspunktet en historikk, en regnskapsbok, over transaksjonene med Bitcoins. Denne blir vedlikeholdt og synkronisert på tvers i et nettverk. Når noen har overført Bitcoins til en annen, altså gjennomført en handel eller annen transaksjon, så blir dette annonsert i nettverket og slik lagret i historikken. Historikken er delt opp i blokker. En ny blokk lages hvert 10. minutt. Blokk-kjeden er en kjede av blokk24″ /> Illustrasjon: Blockchain av «deavmi» på Wikimedia Commons[/caption]«Mining», eller utgraving på norsk, av Bitcoin er det som lager historikken og krypterer den. Krypteringen er det som gjør blokk-kjede-teknologien effektiv. Den gjør det mulig å bekrefte at en blokk er korrekt og unik, uten noe sentralt ledd. Utgravingen av Bitcoins er der denne krypteringen skjer, ved ekstremt krevende regneoperasjoner. At det krever så mye arbeid å lage bekreftelsen er det som gjør at resten av nettverket har tillit til hver enkelt blokk, fordi det gjør det tilnærmet umulig å gjøre endringer i blokkene. Skal man manipulere så må man ha muligheten til å manipulere alle blokkene i kjeden. Utgravingen av Bitcoin er det som får hele systemet til å fungere, og det belønnes derfor med at man får nye mynter når man deltar i denne prosessen. Jo mer datakraft man legger i utgravingen, jo mer kan man tjene på dette.
Denne krypteringen er det som gjør det desentraliserte pengesystemet mulig. På et overordna nivå så erstatter teknologi institusjoner som banker og sentralbanker, som igjen hviler på stater. Banker og sentralbanker er avhengig av tillit og kontrollmekanismer for å fungere, og det er denne tilliten som erstattes med tilliten til teknologi.
Det er likevel en rekke tekniske problemer med Bitcoin som gjør at det sannsynligvis aldri vil bli en fullverdig erstatning for penger. Hovedproblemet er at det ekstremt tungvint å bruke i større skala. Blokkjeden i Bitcoin er i dag på ganske store 170 gigabyte (GB). En moderne smarttelefon har vanligvis 64 GB lagringsplass, altså får du bare plass til litt over en tredjedel av blokk-kjeden på en vanlig smarttelefon. Skulle den erstatte de transaksjonene som idag gjøres med dollar og euro ville den på få år vokse til godt over hundre tusen gigabyte.3 I en slik skala ville man bli fullstendig avhengig et mellomledd som kan håndtere den enorme filen, på samme måte som man i dag har en bank. Et annet problem er kraften som kreves. I dag bruker utgraving av Bitcoin på verdensbasis like mye strøm som et mellomstort land, selvom Bitcoin ikke er vanlig betalingsmiddel noe sted. Skulle det vært et vanlig betalingsmiddel verden over så ville kravene til datakraft og strømmen som kreves for å drive det igjen sprengt alle verdens strømnett. (Tall hentet fra BIS Annual Economic Report 2018 – V. Cryptocurrencies: looking beyond the hype)
Robotfinans
Det er ikke den desentraliserte valutaen som får banker og finansinstitusjoner til å kaste penger etter alle utviklere som har jobbet med bitcoin, men den underliggende blokk-kjede-teknologien. Å erstatte tillit og kontrollmekanismer med teknologi kan automatisere en rekke prosesser, og det er dette blokk-kjedene er skapt for.
Høyreanarkistene bak Bitcoin ville gjerne avskaffe bankene med teknologien sin, men det er selvfølgelig ikke det bankene bruker penger på å utvikle. Mye av blokk-kjedene bankene utvikler har private og sentraliserte blokk-kjeder, i motsetning til Bitcoins offentlige og desentraliserte kjeder. Det betyr langt mer kontroll på hvem som kan bekrefte gyldighetene av data i systemet. Det reduserer drastisk kravene til datakraft, men sentraliserer altså kontrollen hos bankene.
Sentralt her er ideen om smarte kontrakter. Det er kontrakter der blokk-kjeden brukes til å sikre tilliten mellom partene. Blokk-kjede-teknologien Ethereum er laget for slike kontrakter, og det er her mye av utviklingsinnsatsen fra finansbransjens legges (for eksempel J.P. Morgans Quorum-teknologi). Smarte kontrakter kan automatisere enn rekke finanstjenester. Mye av handelen på finansmarkedene idag gjøres allerede med roboter, altså algoritmestyrte prosesser. Med blokk-kjede-teknologi kan finansproduktene, typisk derivater, i seg selv automatiseres. Derivater er en form for risikosikring der man tjener penger basert på verdien av noe annet, som valuta, aksjer eller råvarer. En enkel form for derivat være en avtale om å kjøpe en aksje til en bestemt sum på et gitt tidspunkt. Hvis aksjen da er mer verdt enn den avtalte summen så har eieren av derivatet tjent penger. Ulike forsikringer, eller egentlig veddemål, av denne typen settes sammen i svært avanserte finansprodukter som er det som dominerer moderne finanshandel. Ved automatisering med blokk-kjede så vil oppfyllelsen av avtalen kunne kodes inn i et «smart-derivat», og robotene kan i enda større grad ta over finanshandelen.
Finansaktørene utforsker også hvorvidt blokk-kjeder kan erstatte kredittkortordninger ved handel. Målet er en blokk-kjede som automatisk sikrer at det blir betalt når handelen er utført og varen levert, uten noen andre finansielle mellomledd enn blokk-kjeden. Dette vil gjøre handelsfinans langt mer effektivt og billigere.
Betalingsløsninger bygget på blokk-kjederer også noe som det legges mye penger i, spesielt for internasjonal handel. Automatiserte løsninger uten mellomledd her vil gjøre betalinger raskere, mer pålitelige og gi mer pålitelig revisjon.
Revisjonsgiganten EY (tidligere Ernst & Young) mener at automatiserte betalings- og finansløsninger bygd på blokk-kjeder kan forenkle og forbedre internasjonal skatterevisjon, og slik bekjempe skatteunndragelser. Vi skal ikke ukritisk ta dem på ordet på dette, da som kjent ikke har helt rent mel i posen når det gjelder skatteparadis, men å bekjempe skatteunndragelser er likevel snudd fullstendig på hodet fra Bitcoins skattefrie anarkisme.
«Smart»-liberalisering
Finansbransjen, blant annet nevnte EY, og blokk-kjede-entusiastene har også videre fantasier om hvordan blokk-kjede-teknologien kan gjøre sitt inntog. Derivater er som nevnt en slags forsikringsordning, og automatisert forsikring også utenfor finansbransjen er noe flere ser for seg. Det krever en litt annen forsikring enn vi er vant til som forsikrer basert på verdiene som tapt. Ved å knytte en forsikringssum til en hendelse, for eksempel en naturkatastrofe, som utløser forsikring og en fast forsikringssum uavhengig av faktisk tap, så kan forsikring ganske lett automatiseres. Blokk-kjedene erstatter risikovurderingene og avtalevilkårene som skrives inn i dagens forsikringsavtaler med automatiserte vilkår som binder begge parter til avtalen. På samme måte håper finansbransjen å kunne automatisere låneavtaler.
EY ser også for seg at blokk-kjede kan automatisere helsevesenet, ved at smarte kontrakter kan styre pengestrømmene rundt pasientene. Det høres kanskje umiddelbart litt rart ut, men det er fordi de ser for seg amerikanske helseforsikringer som pengestrømmene i helsevesenet. Dette vil sannsynligvis effektivisere verdens dyreste helsevesen. Blir robotene som skal effektivisere økonomien i amerikansk helsevesen innført i andre deler av verden vil vi måtte tilpasse oss, og vi vil se mer stykkprisfinansiering, stoppeklokke-arbeid og privatisering.
Der smarte kontrakter virkelig begynner å vise sin slagside er i den såkalte «delingsøkonomien», eller plattform-økonomien. Dette er ofte digitalisert løsarbeid, der den reelle arbeidsgiveren fraskriver seg så mye som mulig ansvar, samtidig som de kontrollerer alt gjennom digitale plattformer og algoritmer. Smarte kontrakter åpner for en enda større grad av ansvarsfraskrivelse, ved at avtaler kan opprettes uten noen mennesker eller lovverk er involvert. Avtalevilkårene skrives inn i teknologien, mens arbeidsoppgaver belønnes automatisk når de er utført. Ved at avtalevilkårene i smarte kontrakter er skrevet inn i blokk-kjeden er det viktigere hva som står i koden at skal skje enn hva som står i arbeidsmiljøloven. Den smarte kontrakten i delingsøkonomien ligner ikke på en vanlig arbeidskontrakt, men er noe du går med på via noen klikk på telefonen.
Videre fra delingsøkonomien ser også en del for seg at man kan få roboter som opererer helt økonomisk uavhengig. Som en selvkjørende Uber-bil som automatisk tar betalt for turen, men også betaler for vedlikehold og drivstoff når det trengs, alt bygget inn i smarte kontrakter og betalingsløsninger. Eller kanskje som et «smarthjem» som betaler strømregning automatisk og avregner det mot inntektene fra selvstendig strømproduksjon fra solceller på taket, helt uten at noen av de som bor i huset er innblandet. Smarte kontrakter åpner for avtaler som kan inngås med roboter, både mellom mennesker og roboter, og direkte mellom ulike roboter som handler på programmerte ordre.
Smarte kontrakter med blokk-kjeder åpner for at rekke avgjørelser kan bli automatisert. Hvem som bestemmer vilkårene som er skrevet inn i koden snakker entusiastene ikke så høyt om. Her ligger ideologien begravet. Blokk-kjede-teknologien ble skapt av høyreanarkister for å skape enda friere markeder. Når teknologigiganter og finanskjemper putter pengene sine inn i det så blir det mindre anarkisme og mer klassisk nyliberalisme, bare med et lag av teknologi oppå. Tillit mellom mennesker, grunnlaget for fungerende samfunn og demokratisk kontroll, skal erstattes av teknologi i kombinasjon med markedsmekanismer.
Premissene for hva robotene skal gjøre og hvordan automatiske avgjørelser skal tas blir bestemt av de som kontrollerer teknologien. I dag er markedene avhengig av gjensidig tillit, understøttet av rettsvesen og sterke politiske institusjoner, for å fungere. Automatisering med blokk-kjeder har et løfte om erstatte dette med teknologisk kontroll. Og når teknologien er eid av noen selskaper, så kan de sette premissene. Da slipper de det brysomme demokratiet, som alltid blander seg i politiske institusjoner og i hva som er lov og rett, ofte på bekostning av profitten.
Det er dette blokk-kjeden kan gjøre, og det er det som gjør den så uendelig interessant både for finansindustrien og teknologigigantene.