Du går på rødt lys. Ping. Du runder en hel tv-serie på en helg. Ping. Du kjøper øl, istedenfor bleier, fordi du har jo faktisk ikke barn. Poengscoren din raser ned, og du innser at du har for lav score til å ta hurtigtoget til jobb på mandag.
Dette er ikke en dårlig start på en dystopisk roman, men Kina i 2019. Landet som i snaue fem år har rullet ut sitt sosiale kredittsystem, hvor deres borgere rangeres etter lydighet og oppførsel. Poengene sitter løst, og hvert valg du tar, vil bli vurdert av kommunistpartiet i Kina.
Om bare et år, skal alle Kinas 1,3 milliarder innbyggere være registrert.
Målet med det såkalte «sosiale kredittsystemet» er å minske uærligheten i det kinesiske samfunnet og øke tilliten. Teknologien skal sikre at all stordata hver kineser gir fra seg samles inn og settes i system. Myndighetene vil kombinere denne informasjonen som de får fra teknologiselskapene med informasjon som allerede finnes i deres offentlige registre. Summen av dette vil avgjøre innbyggerens karakter, kredittroverdighet og hengivenhet til systemet og partiet. Poengscoren man ender på, vil avgjøre om du som innbygger er verdig sentrale borgerrettigheter.
Dette er et overvåkningssystem som ville fått George Orwell til å snu seg i grava.
Selv om myndighetene har valgt å holde algoritmene og metodene for innhenting av informasjon tett til brystet, så har de offentliggjort en rekke eksempler på vaner og situasjoner som vil ha en negativ innvirkning på innbyggernes poengsum. Blant annet vil minuspoengene løpe raskt dersom du sniker, spiser usunt eller tuter i trafikken, dersom du røyker der det er forbudt eller sprer falske nyheter. Kritikk av myndighetene vil kunne risikere å havne på svartelista.
Mange millioner kinesere er allerede rammet av statens sanksjoner. Tall fra inngangen av 2018 kunne fortelle oss at mer enn ni millioner har blitt pålagt reiseforbud på tog og fly. Enda flere opplever at hastigheten på Internett er redusert, fordi de har brukt for mye tid på sosiale medier. Militærnektere kan ikke lenger ta høyere utdannelse, og snikere får ikke visum.
Dette handler om gjensidighet, sier myndighetene. De som er tro mot staten vil naturligvis få gjengjeldt denne respekten i form av rettigheter og økonomiske fordeler. For borgere med høy poengsum vil det bære frukter. Nærmer du deg 800 poeng, som er toppscore, så vil du kunne oppleve flere og bedre treff på datingsider, få lavere rente i banken og rabatt på strømregningen. Du vil kunne sende barna dine på de beste skolene og leie bolig uten å betale depositum.
Dersom du ønsker å være en medborger av rang, vil du invitere inn talestyrte assistenter inn i hjemmet ditt. Slik at også det du gjør hjemme, kan bli vurdert av myndighetene. Hvert eneste spørsmål du stiller og hvor ofte du ber robotstøvsugeren fange hybelkaniner vil bli lagret, veid og vurdert.
På motsatt side kan dine handlevaner, søkehistorikk og betalingspraksis også resultere i at du blir nektet tilgang på de beste sykehusene eller plass på hurtigtogene. Du kan oppleve å ikke få drømmejobben eller kredittkort fordi du glemte telefonregningen ett par dager, eller fordi du brukte for mange timer på Internett forrige måned. En tett relasjon til en person med lav poengsum vil naturligvis også føre til minuspoeng.
Alt som gjøres monitoreres. På denne måten klarer den kinesiske regjeringen å kontrollere sine innbyggere, deres vaner og uvaner. Men også alle selskaper: for det er ikke bare innbyggerne som kontrolleres. Alle selskaper, inkludert de utenlandske selskapene som operere i Kina, er blitt en del av landets sosiale kredittsystem. Alle selskaper som ønsker å drive virksomhet får utdelt et ID-nummer, som gjør at kinesiske myndigheter kan følge med. Bøyer de seg ikke etter reglene, får de ganske enkelt ikke lov til å operere i landet.
Til sammen vil den ustrakte overvåkingen og manglende personvern kunne resulterer i at Kina blir verdensledende på teknologiutvikling og kunstig intelligens. Dette skaper panikk i rekkene, og mer enn en håndfull selskaper og teknologieksperter mener at det europeiske personvernet sinker den teknologiske og økonomiske utviklingen i Europa. Vi kan heller aldri være sikre på at kinesiske plattformer ikke etablerer seg her også, sier de. På bakgrunn av dette har flere selskaper har nå tatt til ordet for at vi må legge personvernet i skuffen, og ta opp jakten på Kina. Dette er helt feil fokus. Vi må verne om våre personvernrettigheter og sikre at Europa beskytter sine innbyggere og vårt privatliv. Dette må være vårt fortrinn både politisk og økonomisk: at vi tar innbyggernes privatliv på alvor. Spørsmålet vi må stille oss, er hvilket samfunn vi vil leve i?