Temaet når verdens mektigste denne uka samler seg for å diskutere verdensproblemer er «Globalisering 4.0 : å forme en ny arkitektur i den fjerde industrielle revolusjons tidsalder».
Den fjerde utgaven av «Globalisering» handler om digitalisering, og om hvordan global handel omfatter stadig mer, men først og fremst tjenester. Bakt inn i diskusjonene om digitalisering kommer alle verdensproblemene som skal diskuteres. Om du ikke har råd til en ukestur til Davos og inngangsbilletten til Verdens økonomiske forum (som ligger på rundt en halv million kroner) så har Børge Brendes ansatte gitt deg en unik mulighet til å være med å diskutere. Du kan lage en video av deg selv der du kommer med løsningen på seks dilemmaer for «Globalisering 4.0».
- Kan vi redde planeten uten å stoppe den globale veksten?
- Kan du være patriot og global borger samtidig?
- Hvordan vil fremtidens arbeid se ut?
- Hvordan sørger vi for teknologi ikke gjør livene våre verre?
- Hvordan skaper vi en mer rettferdig økonomi?
- Hvordan kan vi få verdens land til å bedre samarbeide?
Alt i alt veldig aktuelle problemstillinger som er verdig bred offentlig debatt. Og som NRK-kommentator Cecilie Langum Becker skriver så burde man bry seg om hva de mektige sier om dette. Samtidig så må vi bry oss om hva de ikke sier.
Honnørord fra 1-prosenten
At Verdens økonomiske forum har ulikhet høyt oppe på agendaen er ikke nytt, som forsamling vil de vise at de er lydhøre. At Occupy-bevegelsens 99-prosent-slagord har blitt retorikk er ikke tilfeldig. Sammen med den retoriske lydhørheten til venstresiden, så åpner man i år også for lydhørhet til ytre høyre. Lenge var «globalister» et kodeord for «jøde» og ble brukt til å forklare hvordan mørkhudede fattige flyktninger sammen med de rike elitene i Davos utgjorde en trussel mot «europeisk kultur» (tidligere kjent som den hvite rase). Nå er«globalisme» inkludert blant bekymringene til Klaus Schwab, grunnlegger av Verdens økonomiske forum. Sosiale opprør som truer makten til de som har råd til å delta i Davos er den absolutt verste frykten, og «populisme», altså avvik fra den nyliberale verdensordenen er navnet på denne trusselen. Der kritikk av globalisering før var uglesett, kommer innrømmelsene nå på løpende bånd. I sin åpningskronikk for årets forum finner vi mye retorikk som burde være kjent fra begynnelsen av 2000-tallet da Attac ble stiftet som:
- Globaliseringen har vinnere og tapere, og til tross for økt vekst så skaper den også ulikhet.
- Kanskje vi må ha litt proteksjonisme sammen med den lovprisede frihandelen?
- Kanskje må vi passe på innbyggernes rettigheter samtidig som vi har arbeidsinnvandring?
Bekymringene og innrømmelsene til høyre og venstre fra globaliseringens fremste tilhengere er ikke ubegrunnede. At Frankrikes president Macron ikke tar flyturen til Davos for å delta, men istedenfor prøver å håndtere «de gule vestenes» sosiale opprør i hjemlandet sier mye. Populisten Trump blir også hjemme for å tvinge gjennom et budsjett for «Muren» sin, mens Theresa May prøver å håndtere den politiske katastrofen knyttet til Brexit uten å dra til Europa. Alt sammen inngår i populismen og polariseringen som Davos-gjestene frykter. Så da må de være litt lydhøre, i hvert fall i retorikken sin. Bekymringene er riktignok ikke større enn at de lar Jair Bolsanoro, Brasils nye president og mer eller mindre åpen fascist og diktaturtilhenger, få holde en av hovedtalene under forumet.
Handel med tjenester
Viktigere enn alle bekymringene for verdensproblemene er likevel hovedtemaet for konferansen: hvordan man i størst mulig grad kan legge til rette for den nye digitale tjenesteindustrien og bruken av kunstig intelligens på alle områder i samfunnet. I bakgrunnen spiller temaene som stoppet TISA-avtalen, men som nå skal presses fram i en e-handels-avtale i Verdens Handelsorganisasjon (WTO).
Som med TISA-avtalen, så handler det om å legge til rette for grensekryssende tjenestehandel. James Baldwin, en professor omtalt som «globaliseringsekspert» og tilsynelatende mannen bak «Globalisering 4.0»-navnet, påpeker hvordan det i stor grad handler om det han kaller «telemigrasjon». Med det mener han at arbeidere ikke lenger trenger å flytte til rike land for å jobbe der, gjennom plattformer som, for eksempel, Upwork.com får de tilgang til høyt lønnede jobber der de kan jobbe hjemmefra. Med stadig bedre maskinoversettelser som Google Translate, så forsvinner også den største barrieren for å jobbe i et annet land: nemlig språk. Nye samhandlingsplattformer som Slack og videokonferanser gjør også internasjonalt samarbeid lettere.
For arbeidere i fattige land er det en gylden mulighet til høyere lønn, mens bedrifter i rike land får langt billigere arbeidskraft. Eller som de fleste arbeiderne i rike land vil oppfatte det som:
sosial dumping via internett.
Under overflaten ligger også en klar konflikt om personvern. Det var der TISA-forhandlingene stoppet opp. EU har innført sterke føringer for personvern gjennom GDPR-regelverket. Det passer teknologigigantene dårlig. Som den kinesiske kunstig intelligens-guruen Kai-Fu Lee sier til Dagens Næringsliv på vei til Davos:
– Man kan ikke la frykten ta overhånd, og så utvikle regelverk som vil hindre svært viktige teknologiske fremskritt.
Personvern er nemlig en hindring for selskapene som utvikler kunstig intelligens i dag. For at maskinene skal lære noe om den virkelige verden så trenger de enorme mengder data om den virkelige verden, altså oss. Det gjør at data er den nye oljen, den viktigste råvaren for framtidens teknologi. Men hvis det er regler for hvilke data som samles inn og hvordan de kan brukes så er det vanskeligere å mate alt inn i en algoritme. USA og Kina vil gjerne la teknologigigantene få bestemme hvordan de skal bruke dataene, og ikke ta så mye hensyn til potensialet for misbruk.
Personvern er likevel bare en del av problemstillingen, for det handler i vel så stor grad om hvem som skal ha kontroll over den kunstige intelligensen og den nye teknologien. Skal dagens teknologigiganter alene få sette premissene for hvordan sentral teknologi skal utvikles framover? Skal de få bruke makten sin ubegrenset? Skal vi droppe verdier som demokrati og respekt for enkeltindividet for å kunne bli med på en rasende teknologiutvikling?
Lee sier det nesten rett ut til DN: – I den farten som USA og Kina beveger seg fremover nå, vil det snart ikke være plass igjen til Europa, hvis dere ikke innser betydningen av kunstig intelligens.
Underforstått: hvis dere ikke lar selskapene i Europa få det samme spillerommet som i Kina og USA.
Gammel og ny globalisering
Retorikken under Verdens økonomiske forum handler i stor grad om å legge til rette for nettopp et spillerom for teknologigiganter. På sitt store møte om «Den fjerde industrielle revolusjon» fredag 25. januar, lover Verdens økonomiske forum at innen 2025 vil digitalisering utløse 3,7 billioner dollar i økonomiske verdier verden over. Men som «globaliseringseksperten» James Baldwin sier så er forretningsmodellen til dagens digitaliseringsbedrifter i stor grad å erstatte mennesker med maskiner, eller som nevnt før å erstatte mennesker med billigere mennesker fra andre land. Også med «Globalisering 4.0» så handler globalisering om «komparative fortrinn». Den økonomiske teorien om komparative fortrinn har vært det underliggende argumentet for godene med internasjonal handel siden tidlig 1800-tall, og argumentet er tilsynelatende godt.
Teorien baserer seg på at alle land har ulike utgangspunkt som reflekteres i lands ressursfordeling og kompetanse, og ved å spesialisere seg og handle med hverandre får alle bedre produkter, samtidig som alle kan bli rike. I en ideell verden så vil det også fungere slik og frihandel vil være et gode. Ulempen er som Attac og andre har påpekt hele veien, at vi ikke lever i en ideell verden hvor alle har det samme utgangspunktet. En rekke land med rike naturressurser får ikke fortjenesten fra dem fordi internasjonale selskaper stikker av med overskuddet, mens andre lands eneste komparative fortrinn er at de har lav lønn og svake arbeiderrettigheter.
Frihandel er i teorien likt for alle, men fortrinnene er ganske ulikt fordelt. Like regler for alle land, slik frihandel legger opp til, blir like urettferdig som i Anatole Frances berømte sitat om likhet: «Loven, i sin majestetiske likhet, forbyr både fattige og rike å sove under Paris’ broer, tigge i gatene eller stjele brød.» Hadde verdens komparative fortrinn vært likt fordelt ville alt vært bra, men det er de som kjent ikke. Hundrevis av år med imperiebygging, kolonier, plyndring og utbytting har etterlatt noen land med store ressurser og mye makt, mens andre fortsatt må betale ned gjeld til tidligere koloniherrer.
Med «Globalisering 4.0» blir fortrinnene ytterligere skeivfordelt . Mangel på personvern og respekt for enkeltindividet, slik som i Kina med sitt dystopiske sosiale poengsystem, blir et komparativt fortrinn i utviklingen av kunstig intelligens. Mangel på arbeiderrettigheter og lav lønn blir et absolutt komparativt fortrinn når jobben like godt kan utføres på Filippinene som i Norge. På den andre siden så fører den økte automatiseringen av industrien til at mange bedrifter flytter produksjonen tilbake til rike land. Kunstig intelligens gjør at stadig mer komplekse oppgaver kan løses av maskiner, noe som fører til at maskiner igjen blir billigere arbeidskraft enn underbetalte arbeidere i fattige land. Da blir kunnskap om teknologi et større fortrinn enn lav lønn, fordi en høyt utdannet ingeniør fortsatt koster mindre enn hundre ufaglærte arbeidere.
Jobben din eksisterer ikke
Blant de dresskledde i Davos er det stor bekymring for alle jobbene som blir borte med digitalisering og outsourcing, og mye snakk om et nytt arbeidsliv. Ny teknologi endrer arbeidslivet allerede, og kunstig intelligens vil endre det enda mer. Siemens-sjefen Roland Busch lover en teknologi som vil assistere menneskene, men advarer samtidig mot at én av tre arbeidere må finne et nytt yrke innen 2030. Dette gjelder ikke bare i industrien, men også for tjenesteyrker som krever høy utdanning. Gjennomgående i retorikken Verdens økonomiske forum er utsagnet: «mange av jobbene i 2030 er ikke funnet opp ennå». Forvent å få dette gjentatt i kronikker og utspill fra digitaliseringsministere, politikere og teknologientusiaster resten av året. Jobbene vi har funnet opp de siste årene, så som «influencer» og «digital content manager», sier mye om hva vi kan forvente av disse «nye» jobbene. Eller kanskje du foretrekker «delingsøkonomi», der det nye er at du mikrofranchise-taker istedet for arbeidstaker når du kjører drosje eller leverer pizza på døren.
At digitale plattformer endrer arbeidslivet er klart, fra skytjenester for samhandling til algoritmer som prøver å gjette hvor budbiler og taxier bør være til enhver tid for å nå kundene. De fleste har fått med seg nå at såkalt «delingsøkonomi» ikke innebærer deling av annet enn data. Selskaper samler inn enorme mengder data, og bruker det til å bygge inn kunstig intelligens i sine platformer. Arbeidstakerne blir i stadig større grad underlagt mikrokontroll fra algoritmer, og platformøkonomien er laget for få erstatte mennesker med roboter. Både Uber og Google venter på selvkjørende biler, klare til å erstatte sjåfører, mens Amazon vil levere varer med flygende droner. Automatisering og digitalisering gjør alt mer effektivt, og fjerner behovet for mennesker i stadig flere ledd. Slagordet for gründere fra dotcom-bølgen på starten av 2000-tallet holder fortsatt: «Det gjør ikke noe om du gjør en milliardbransje til en millionbransje, så lenge du får alle millionene». Ja, det var inspirert av Amazon, og Amazon har bare fortsatt med akkurat det. Fysiske butikker av alle slag må konkurrere mot Amazon, ikke lenger bare bokhandler. Nettopp i varehandelen har skiftet kommet raskest, og profitten der samles på stadig færre hender.
Heldigvis lover globaliseringseksperten i Davos, James Baldwin, at når maskiner overtar jobbene våre, så vil «det menneskelige» få mer verdi. Det menneskelige er nå i hovedsak avgrenset til emosjonelt arbeide. Det lover jo godt for sykepleiere, lærere, barnehageassistenter og andre som ikke får særlig godt betalt for sitt emosjonelle bidrag på jobben nå. Når roboter erstatter kirurger så får nok sykepleiere bedre betalt. Tro det den som vil.
Teknologi vil forandre offentlig sektor, og Klaus Schwab lover et helt nytt rammeverk for offentlig-privat samarbeid. I dag betyr det som oftest at det offentlige betaler og de private tjener penger, men i det nye rammeverket lover grunnleggeren av Verdens økonomiske forum at det handler om:
«å utnytte private sektor og åpne markeder for å få en økonomisk vekst for det offentlige gode, alltid med økologisk bærekraft og sosial inkludering i tankene.»
Hva det nye rammeverket er, sier han mindre om, og handelsavtaler nevnes ikke med navn. Likevel vil offentlig-privat samarbeid komme av seg selv, hvis den kunstige intelligensen som skal styre tjenestene er eid og kontrollert av store private selskaper som Google sitt moderselskap Alphabet.
Det som bør blir sagt
Verden står foran enorme utfordringer og et raskt teknologisk skifte. I det teknologiske skiftet så er Davos-eliten villige til å ofre én av tre jobber på verdensbasis, med litt uklare løfter om nye jobber som ikke eksisterer ennå. Når det gjelder å redde oss alle fra klimaendringene er viljen til å ofre litt mindre. Vi må derimot «kombinere vekst med bærekraft»; tenk om noen mistet jobben fordi vi skulle stanse CO2-utslipp og la olje og kull bli liggende i bakken.
Ulikhet i en periode med enorm økonomisk vekst er et viktig tema i Davos. Å bekjempe ulikhet krever «innovative løsninger» og «inkluderende vekst». Vi må tenke nytt, ikke på gammeldagse løsninger som fordeling gjennom skatt og demokratisk kontroll over hvilken vei økonomien skal gå. Løsninger som innebærer at de som betaler en halv million og mer for å delta på en konferanse faktisk må dele litt på rikdommen sin må for all del ikke nevnes. Når ulikhet og klima tas opp på Verdens økonomiske forum speiler det kritikken som Attac og andre bevegelser har fremmet i to tiår, men viljen til å gjøre noe er fraværende. Å faktisk inkludere krav om bærekraft og inkluderende vekst når de samme toppene møtes igjen for å lage handelsavtaler, eller å møte folkelig misnøye med åpenhet, demokrati og en skattepolitikk for de 99 prosent som ikke stadig blir rikere, sitter fortsatt langt inne.