De store teknologigigantene har satt seg et mål om å endre spillereglene i Verdens handelsorganisasjon (WTO). For å få dette til, spiller de på kjønnsspørsmål og kvinnekamp.
Teksten ble først publisert i Fett – feministisk tidsskrift
Verdens mektigste selskaper vil sikre sin plass i verdensøkonomien. For å opprettholde sin monopolvirksomhet, vendte teknologigigantene blikket mot WTO og sine respektive moderland tilbake i 2016. Deres uttalte mål har siden da vært å få på plass et bindende regelverk på netthandel i WTO. Hvordan de skal gjøre det? Ved å bruke kvinner som sin trojanske hest.
Data er den nye oljen
Til tross for etiketten «netthandel» handler disse reglene ikke først og fremst om handel. Regelverket handler om eierskap og tilgang på data. Det er dette som er forretningsmodellen til både Google, Facebook, Amazon og kinesiske AliBaba. For i dag er det ikke lenger eierskap av produksjonsanlegg som er nøkkelen til utvikling, men eierskap til data og datakompetanse. Denne informasjonen er nemlig nøkkelen til fremtidens kunstige intelligens. De som kontrollerer vår stordata vil få en betydelig rolle i utviklingen av vårt samfunn.
Det foreslåtte regelverket vil bygge opp om teknologiselskapene sin dominans. De vil ikke lenger kunne bli bremset av nasjonale reguleringer på datainnhenting. Myndighetenes evne til å regulere og beskytte innbyggernes personopplysninger vil bli utfordret av selskapenes egeninteresser og umettelige behov for data. Lokal industri vil ikke kunne konkurrere mot disse gigantselskapene og deres økonomiske muskler. Lokale jobber vil stå i fare, det samme vil vårt personvern.
Flertallet av WTOs 164 medlemsland sa i 2017 nei til forhandlingene om et slikt regelverk. Afrikagruppen, Brasil og en rekke andre utviklingsland begrunnet sin motstand med at tematikken var for fersk og at de fleste land fortsatt ikke hadde sin egen digitale strategi for fremtiden.
Et mer «kvinnevennlig» regelverk?
Som en respons på motstanden ble det i all hast utarbeidet en «Felleserklæring om handel og kvinner» av det internasjonale handelskammeret. Erklæringen la til grunn at de ønsket å løfte kjønnsperspektivet i verdenshandelen og få flere kvinner med på laget.
Felleserklæringen, som ble forfattet uten at noen kvinnegrupper ble konsultert, inneholder en rekke punkter om e-handel og løfter frem en tydelig liberaliseringspolitikk. Likevel valgte 121 land å signere felleserklæringen. For hvem kan egentlig si seg uenig i at handelspolitikken bør bli mer kvinnevennlig?
Forkledd som støtte til kvinner og tilgang på internett mottok felleserklæringen støtte og applaus. Under dekke av å tilby vekstmuligheter for små- og mellomstore bedrifter og kvinners selvstendighet spesielt, fortsetter teknologiselskapene og deres løpegutter å forkynne viktigheten av å få på plass et større regelverk. Formålet med regelverket er «å lage et forutsigbart, effektivt og trygt handelsmiljø på internett» sa EUs handelskommissær, Cecilia Malmström under Verdens Økonomiske Forum i år, da det ble klart at forhandlingene fortsetter blant en utbrytergruppe på 76 land.
Netthandelens revolusjon
Det klassiske eksempelet som trekkes frem for å argumentere for at WTO-landene bør gå inn for dette reglementet, er hvordan netthandel vil revolusjonere livet til alle de kvinnelige gründerne på det afrikanske kontinentet. Veien ut av fattigdommen fremstilles som såre enkel: Det er bare å skru på datamaskinen og selge det håndlagde skjerfet og sende det over halve jorda. Ulikheten mellom fattig og rik vil forsvinne med et par tastetrykk, skal vi tro forhandlerne i WTO.
Det er bare en liten hake. For at disse kvinnene skal kunne realisere sitt potensiale og bli en del av verdenshandelen, må medlemslandene i fellesskap gå inn for å stoppe all form for nasjonal digital industripolitikk. Her skal ingen land kunne få utvikle egen politikk for den digitale økonomien.
Her bør alarmklokkene ringe.
En av grunnene til hvorfor man ikke bør signere det foreslåtte regelverket, er det digitale gapet mellom rike og fattige land. I dag er det fortsatt svært mange mennesker som mangler elektrisitet og tilgang på stødig internett. Tall fra 2017 forteller at bare en tredjedel av befolkningen sør for Sahara er koblet til nettstrøm, og to tredjedeler av befolkningen i utviklingsland ennå ikke er koblet til Internett. Det er ikke til å komme fra at infrastrukturen i de minst utviklede landene er begrenset. Postvesenet likeså. Uavhengig av om internettilgangen ville vært på plass, .
Et annet argument er skeiv konkurranse. For, hvordan skal disse «kvinnene» og deres små – og mellomstore bedrifter kunne ta opp konkurransen om kundene på de store plattformene? Amazon, verdens største plattform for netthandel, vil alltid velge å synliggjøre sine egne produkter. Derfor vil de alltid dukke opp først i søkemotoren. Vi vet at Amazon misbruker sin markedsmakt, ikke bare til å promotere egenproduserte produkter, men også til å hente ut informasjon om hva kundene søker på. På denne måten kan de enkelt kjøpe opp populære vareleverandører eller selv produsere de mest etterspurte produktene. I slike tilfeller, er man avhengig av at et konkurransetilsyn kan gå inn og se på deres kildekode for å avsløre eventuelt konkurransevridende algoritmer. Det vil ikke være mulig dersom det foreslåtte regelverket vedtas. Alle kildekoder vil da forbli en bedriftshemmelighet. Dette er hverken bra for innovasjon eller sunn konkurranse.
Kvinnekortet som skalkeskjul
Det er altså neppe disse fattige kvinnene som de store selskapene har i tankene når de nå skal utvikle et reglement for netthandel i WTO.
Dette vet kvinnene selv, og deres interesseorganisasjoner. De vet at kvinnekortet ble dratt under WTOs ministermøtet i 2017, da motstanden mot det foreslåtte regelverket var et faktum.
Kvinneorganisasjonene som motsatte seg forhandlingene pekte på at dette ikke var noe annet enn et grovt forsøk på å «rosavaske» WTO, og pekte samtidig på de ødeleggende effektene eksisterende WTO-regler har for kvinner og deres rolle i samfunnet. Lavtlønnede jobber, tap av inntektskilder for kvinnelige småbønder og tvangsflytting av urfolkskvinner som følge av internasjonale megaprosjekter ble trukket frem som eksempler.
Flere kvinneorganisasjoner har også pekt på hvordan algoritmer diskriminerer. Blind tiltro til algoritmene og beslutningene de fatter, kan både forsterke ulikheter og vedlikeholde diskriminering. Dette har vi sett en rekke eksempler på. Da Amazon, som er verdensledende på kunstig intelligens, lanserte et nytt rekrutteringsverktøy, ble det avslørt at AI-algoritmen nedgraderte kvinner. Når rekrutteringsverktøyet saumfarte nettet etter de beste kandidatene til tekniske jobber, falt kvinner systematisk ut av prosessen. Algoritmen hadde tatt utgangspunkt alle CV-er som hadde blitt sendt til selskapet – og som følge av lav kvinneandel i selskapet, tolket algoritmen det dithen at mannlig dominans var det samme som en suksessfaktor.
For å unngå og oppdage lignende feilslutninger, er det avgjørende med tilgang til kildekoder og data. Dette vil ikke være mulig dersom dette foreslåtte regelverket vedtas: Nettopp fordi selskapenes egeninteresser vektes tyngre enn kvinners rettigheter. WTO har aldri tatt kjønnsspørsmål på alvor. Det gjør det heller ikke nå.