Regjeringen ønsker å si ja til EUs jernbanepakke 4, og dermed avgi myndighet over norsk jernbane til EU-organer.
EUs jernbanepakke 4 er en samling EU-lover som blant annet vil overføre sikkerhetsansvaret for norsk jernbane til EU-byrået ERA, og gjøre anbudsutsetting av persontrafikken obligatorisk.
En slik myndighetsoverføring er i strid med både EØS-avtalen og Grunnloven. Unntaksbestemmelsen i Grunnloven for å avstå suverenitet (Grl. § 115) forutsetter at Norge er medlem av den institusjonen som man overfører myndighet til. Siden Norge ikke er medlem av EU og ikke har stemmerett i ERA, er det derfor ikke dekning i Grunnloven for å overføre myndighet til EU.
En myndighetsoverføring som henviser norske rettssubjekter til et EU-byrå og EU-domstolen, istedenfor til ESA og EFTA-domstolen, er åpenbart sterkt inngripende og i strid med EØS-avtalens topilarsystem. Det riktige er derfor at saken avvises av Stortinget. Kommer saken likevel opp, må reservasjonsretten brukes. Bruk av reservasjonsretten vil styrke legitimiteten til EØS-avtalen
Det er norske folkevalgte, ikke EU, som skal bestemme over jernbanen vår i framtida.
Evige anbud
Jernbanepakke 4 betyr obligatorisk anbud ved persontrafikken på jernbane. Direkte kjøp av persontogtjenester vil som hovedregel ikke være tillatt. Det betyr at norske folkevalgte ikke lenger vil kunne endre måten jernbanen organiseres på uten å måtte si opp EØS-avtalen.
Samferdselsminister Jon Georg Dale hevder at det vil være regjeringa som vedtar om persontrafikken skal ut på anbud eller om den skal direktetildeles. Dette er en sannhet med så store modifikasjoner at det i praksis er usant.
Ingen av unntakene vil gjøre det mulig å direktetildele all persontrafikken til NSB for å samle norsk jernbane slik at man kan utnytte stordriftsfordelene. Dessuten skal EU-kommisjonen alltid varsles ved inngåelse av direktekontrakter, i tilfelle den har innvendinger.
Sikkerheten svekkes
Det vil fortsatt være Statens Jernbanetilsyn (SJT) som skal føre tilsyn og kontroll på jernbanen, men det vil være ERA som legger premissene for hva det faktisk skal føres tilsyn med. SJTs oppgave blir å sjekke at togselskapene følger EUs regler og de EU-utstedte sikkerhetssertifikatene, herunder opplæringskrav til togpersonell. Krav som kan ligge vesentlig lavere enn blant annet nasjonal standard for lokomotivførerutdanningen i Norge. Togselskapenes vil begynne å veie kostnadsnivå på opplæring og andre sikkerhetselementer opp mot muligheten for å kunne levere laveste anbud. Det er spesielt bekymringsfullt hvis opplæring blir en innsatsfaktor i konkurransen togselskaper mellom.
Norge kan beholde nasjonale sikkerhetskrav så lenge ERA eller kommersielle operatører ikke hevder at gjeldende forskrifter hemmer konkurransen. Kommer det slike innvendinger vil ERA gi pålegg om at forskriftene skal endres eller oppheves helt. EU har som mål å redusere antall nasjonale forskrifter og driftsregler. Mer enn 10 000 forskrifter er allerede fjernet.
Hvis det oppdages sikkerhetshull på den norske jernbanen som togselskapene må ivareta til er det lengre vei til ERA for å få gjort endringer enn til Statens Jernbanetilsyn.
Grensekryssende kjøring er helt vanlig
Samferdselsminister Dale har hevdet at jernbanepakke 4 vil fjerne hindre for grensekryssende trafikk med jernbane. Dette er en underlig påstand. Norge har fire grensekryssende toglinjer mot Sverige og de to landene har hatt grensekryssende kjøring uten bytte av lokfører eller tog siden 1991.
Det er ikke mangel på felles regelverk som hindrer grensekryssende tog, men gammel, utdatert og dårlig infrastruktur, og manglende lønnsomhet, fordi det side om side ved jernbanen er bygd ut firefelts motorvei. Denne motorveien oversvømmes av trailere i tusentall som frakter godset mye raskere og billigere enn på jernbanen på grunn av et EU-regelverk som gjør det enklere med kabotasjekjøring og sosial dumping på vei.
Fortsatt politisk styring
Når en ny norsk regjering skal samle jernbanen igjen må de ha en plan for hva man vil oppnå. Jernbanen, både den offentlige og private virksomheten, bekostes av offentlige midler. Den må derfor ha et tydelig samfunnsoppdrag der målet er effektiv og miljøvennlig massetransport av personer og gods i samspill med annen kollektivtransport og andre transportformer. I tillegg til et krystallklart samfunnsoppdrag er god planlegging, tydelig samhandling, en velfungerende infrastruktur og effektive ruteplaner en forutsetning.
Jernbanereformens prosjekt er å gjøre jernbanen til en arena for alles kamp mot alle i et profittjag og for mange selskaper, en kamp for å overleve, i stedet for å gjøre en effektiv jobb for felleskapet. Den har skapt en knallhard konkurranse mellom transport- og vedlikeholdsselskaper, som i stedet burde utnytte synergieffekter og i felleskap levere miljøvennlig transport til samfunnet.
Hvis jernbanepakke 4 blir vedtatt er det en forsegling av jernbanereformen. Jernbanen vil da stå i fare for å bli et offentlig pengesluk uten mulighet for politisk kontroll fra norske folkevalgte. Jernbanepakke 4 er en trussel mot politisk styring, derfor må den stoppes.