Elefantgrafen er blitt brukt for å argumentere at neoliberal globalisering har ført til en nedgang av ulikhet siden 1980-tallet, men den kan være misvisende.
De fleste som er interessert i global ulikhet er nok kjent med den berømte elefantgrafen, opprinnelig utviklet av Branko Milanovic og Christoph Lakner. Grafen bruker data fra Verdensbanken og viser forandringer i inntekt som den globale befolkningen har opplevd over tid, fra de fattigste til den rikeste 1%.
Vi kan oppdatere elefantgrafen ved å bruke de siste dataene fra Verdens Ulikhets-Database (WID), som dekker perioden 1980 til 2016 ved hjelp av en metode som kalles «distribuerende nasjonalregnskap». Slik ser det ut i virkelige dollar (MER), utviklet i samarbeid med Huzaifa Zoomkawala (klikk på grafen for en serie av interaktive grafer som Huzaifa har laget):
Elefantgrafen har blitt brukt av noen for å argumentere at neoliberal globalisering har ført til en nedgang av ulikhet siden 1980-tallet. Alt tatt i betraktning, ser det ut til at de største gevinstene har gått til de fattigste 60% av verdens befolkning. Inntektene deres har vokst to eller tre ganger mer enn de rikeste 40%.
Men dette inntrykket kan være misvisende. Det er viktig å huske at elefantgrafen viser relative gevinster, basert på grunnlinjen til hver enkelt gruppe i 1980. Inntekten til den fattigste 10-20 prosentandelene har altså sett en økning på 82% over denne perioden. Dette høres i utgangspunktet mye ut, men man må likevel merke seg at de startet fra et svært lavt utgangspunkt. Inntekten til de som tjente $2.40 per dag i 1980 gikk opp til $4.36 per dag … over en periode på 36 år. Altså under 5 cents per år.
Dette er ikke noe å skryte av, spesielt når disse gevinstene ikke er i nærheten av å løfte mennesker ut av fattigdom. De fattigste 60% – de som blir avbildet som «vinnere» i elefantgrafen – fortsetter å leve under fattigdomsgrensen på $7.40 per dag (2011 PPP).
I mellomtiden har inntektene til verdens rikeste vært utsatt for en noe mindre økning, men siden de startet fra et mye høyere utgangspunkt, er deres absolutte gevinster mye høyere.
Det vi trenger er derfor å gjengi elefantgrafen i absolutte vilkår, for å se hvem som har dratt mest nytte av fordelingen av ny inntekt rundt om i verden. Slik ser det ut:
Dersom man ser elefantgrafen I dette lyset, ser man at helhetsbildet forandrer seg. Det er tydelig at det er den rikeste 1% som helt klart har tjent mest. Til sammenligning har inntekten til verdens fattige knapt rikket seg.
Elefantgrafen synes i lys av dette å heller se ut som en boomerang. Dette er et passende bilde, med tanke på hvordan inntekt har en skremmende måte å finne veien tilbake til de som allerede har den. Den nye grafen kan også se ut som ljå, som illustrere hvordan de rike er de som utelukkende høster inn verdens overflod.
Ting blir enda mer ekstreme når vi begynner å skille ut toppinntekter, noe databasen for verdens ulikhet lar oss gjøre. Her er en tabell som viser hvordan hver gruppe har klart seg fra 1980 til 2016:
Disse resultatene er virkelig forbløffende. For de fattigste 60% av menneskeheten, vokser den årlige inntekten til gjennomsnittspersonen kun med rundt $1,200 … over 36 år.
Personene i den 70.-80. prosentandelen, «taperne» ifølge elefantgrafen, har vist seg å ha tjent mer enn det dobbelte av dette beløpet. Personene i den 80.-90. prosentandelen (også representert som tapere i elefantgrafen) tjente mer enn fire ganger mer. Og den rikeste 1% fikk mer enn hundre ganger mer.
Når det gjelder toppinntektene … vel, de har vokst med noe som bare kan beskrives som en vulgær mengde, med millionærers dobling eller tredobling av årlige inntekter, som tjener rundt 14,000 ganger mer enn den gjennomsnittlige personen i de fattigste 60% av verdens befolkning.
Alt dette gjør det klart hvem som faktisk har tjent mest på globalisering. Dermed virker det absurd å prøve å selge inntektsøkning til de fattigste på rundt 5 cents i året som «fremgang», når den overveldende majoriteten av ny inntekt siden 1980-tallet har blitt værende på toppen.
Innlegget ble først publisert på Jason Hickels blogg. Teksten er oversatt av Mari Horvli.