Det er lett å påvirke politikk med mye penger, og sivilsamfunnet er ofte bare en plage. I USA er problemet overalt, men Europa er på god vei etter.
Det er to hovedgrunner til at mange observatører begynner å stille spørsmål ved forutsetningen – tidligere tatt for gitt – at kapitalisme og demokrati er faste allierte. For det første er den moderne kapitalismen global, mens demokratiet hovedsakelig er forankret på nasjonalt og lokalt nivå. For det andre er moderne kapitalisme drevet av finans, noe som fører til økende ulikhet. Høye nivåer av ulikhet truer demokratiets funksjonalitet.
At globalisering utgjør et problem for demokratiet er klart. Store deler av verdensøkonomien er uregulert, og i de tilfellene den er regulert, gjøres det av internasjonale organisasjoner som bare svært indirekte står ansvarlige overfor demokratiske organer, eller av uformelle og vanligvis konfidensielle ordninger mellom selskapene selv.
Videre kan transnasjonale selskaper begrense myndigheten til nasjonalt demokrati ved å velge å bare investere i land som fører politikk de liker. Den mest synlige manifestasjonen av dette er reduseringen av selskapsskatter som har forekommet over hele verden, ettersom regjeringer konkurrerer om å tilby de mest sjenerøse skattebetingelsene. Resultatet har vært et skifte i skattebyrden over til enkeltpersoner, og en redusering av ressursene tilgjengelig for offentlige tjenester.
Regjeringene kunne selvfølgelig ha motvirket denne utviklingen ved å gå sammen om å konfrontere selskapenes utfordring og beskytte rommet for autonome politisk beslutninger, men fristelsen ved å forsøke å bli det landet som tilbyr de mest sjenerøse skattevilkårene hindrer dem vanligvis i å gjøre nettopp dette. EU er et delvis unntak, og Europaparlamentet er verdens eneste eksempel på transnasjonalt demokrati. Dets innvirkning er imidlertid begrenset ettersom europeisk demokrati står overfor to fiendtlige krefter: selskaper som driver lobbyvirksomhet rettet mot både EU-kommisjonen og individuelle regjeringer på nivåer Europaparlamentet kan ikke nå; og fremmedfiendtlige populister som forsøker å trekke makt fra EU tilbake til nasjonalstaten. Og fordi de fleste populistene befinner seg politisk til høyre, er de ikke plaget av at nasjoner taper makt til kommersielle selskaper.
Selskapers lobbyvirksomhet er så kraftig, både på europeisk og nasjonalt nivå, fordi økende ulikhet generelt har styrket den politiske makten til de rike. Dette er den andre trusselen som dagens kapitalisme utgjør overfor demokratiet.
Demokratiet opererer på to forskjellige teaterscener: de formelle rollene spilles av valg og parlamenter; mens de uformelle handlingene utgjøres av lobbyvirksomhet og andre former for politisk press som foregår på tvers av sivilsamfunnet. Når det gjelder førstnevnte er vi påpasselige med å sikre betydelig likhet: én person – én stemme, uavhengig av rikdom. Uformell politikk har på den annen side få regler, noe som er grunnleggende for dets vitalitet og for vår frihet. Vi kan når som helst utøve mange forskjellige typer press for å forsøke å overtale regjeringer til å føre forskjellig politikk, forutsatt at vi ikke tyr til korrupsjon eller vold. Men, vår evne til å utøve press avhenger av ressursene vi disponerer, så uformell politikk favoriserer de rike, selv om vi alle nyter godt av det. Likhetsregelen som er ryggmargen i demokratiet brytes. Dette spiller en heller liten rolle dersom ulikheten er begrenset, eller hvis makt innen ett politikkområde ikke enkelt kan overføres til et annet. Dette var stort sett tilfellet de første tre tiårene etter andre verdenskrig. Siden da har ulikheten imidlertid vokst – ikke så mye i form av ulikhet i den bredere befolkningen, men ulikhet mellom små superrike grupper, og alle andre. Man trenger mye rikdom for å anvende politisk makt, og denne lille gruppen, kanskje 0,1 prosent av befolkningen, finner seg selv i en slik posisjon. Denne graden av ulikhet er mest fremtredende i USA, men den sprer seg til Europa.
Hovedmotoren bak denne ulikheten er finansialiseringen av verdensøkonomien. Eierskap til, og manipulering av, økonomiske ressurser gir inntjening som overgår all annen form for menneskelig aktivitet. Med en stor formue kan enkeltpersoner eller selskaper bruke deler av sine økonomiske ressurser på lobbyvirksomhet, noe som kan bety sikring av myndighetenes politiske handlinger – skattepolitikk, regulatoriske endringer, offentlige kontrakter – som igjen kan gjøre det mulig for innehaveren av formuen å sikre enda mer inntekt i fremtiden. Det er en ond spiral som knytter økende ulikhet til svekkelse av demokratiet.
Det er imidlertid en annen spiral som virker i motsatt retning. Moderne kapitalisme avhenger av storskala konsum, og dette konsumet avhenger av at massene har økende inntekt. I 2014 indikerte et arbeidsdokument (nr. 159) om arbeidsmiljø, sysselsetting og migrasjon fra OECD at i USA hadde nesten 50 prosent av inntektsveksten mellom 1975 og 2007 (året finanskrisen inntraff) tilfalt den øverste prosenten av inntektsmottagere. Det store flertallet av lønnsmottakere hadde opplevd statiske eller fallende inntekter, men de fortsatte likevel å konsumere. Dette var mulig fordi de tok på seg store gjeldsbelastninger, en risikabel oppførsel akseptert av et finansielt system som var kraftig deregulert takket være bankenes utbredte lobbyvirksomhet. Til slutt ble byrden av høyrisikogjeld for stor for de finansielle markedene, og krasjet, som vi ennå ikke har reist oss fullstendig etter, fant sted.
Er det mulig for en form for kapitalisme som forårsaker økende ulikhet, men avhenger av massekonsum, å finne en annen løsning på dilemmaet enn å oppmuntre husholdningene til å påta seg uforsvarlig høy gjeld? For tiden synes demokratiet ikke å finne et svar på nevnte spørsmål. Den globale kapitalismen kan bare håndteres på et transnasjonalt nivå, mens våre politiske partier synes å være splittet mellom dem som har blitt påvirket av selskapers lobbyvirksomhet i så stor grad at de ikke lengre har tiltro til regulering, og dem som ønsker å trekke seg tilbake til nasjonalismens begrensede rekkevidde.
Kapitalismen utfordrer demokratiets effektivitet, men kapitalister har ingen grunn til å være misfornøyd med denne formen for styring. Demokrati garanterer rettssikkerhet og klare prosedyrer for lovendringer, herunder lobbyvirksomhet for eller imot foreslåtte endringer. Disse funksjonene er attraktive for kapitalister. På den annen side kan demokratiet imidlertid produsere en masse forskrifter for å beskytte ikke-markedsmessige og ikke-kommersielle interesser. Kapitalisters foretrukne styringsform er egentlig post-demokrati, der viktige demokratiske funksjoner, som rettssikkerhet, fortsetter å fungere, men hvor velgerne har blitt passive. I et slikt system responderer velgerne på partienes nøye utarbeidede valgkampanjer, men de engasjerer seg ikke i «forstyrrende» aktivisme, og makter ikke å skape et sivilsamfunn levende nok til å produsere effektive mot-lobbyer som tar opp kampen mot de stille selskapsinteressene som beveger seg i maktens korridorer. Oppblomstringen av nasjonalisme skaper enkelte problemer for denne «fredelige» forestillingen, men ved å konsentrere seg om nasjonalstaten, forstyrrer ikke disse bevegelsene det globale nivået, som forblir utenfor deres rekkevidde.
Vi har ennå ikke havnet i en situasjon der selskapenes dominans i vår politikk er fullbyrdet; hvis det var tilfellet ville alle former for forbrukerbeskyttelses og arbeidslivsreguleringer allerede ha blitt avskaffet. Men det er dit vi er på vei, drevet av fortsatt økende ulikhet og det gjensidige forholdet mellom politisk- og økonomisk makt. En form for demokrati er nok fortsatt den beste tilgjengelige beskyttelsen for kapitalisme: men det omvendte kan ikke lengre være tilfellet.
Teksten ble først publisert av Die Zeit.
Oversatt av Kaja Bakke, styremedlem i Attac Norge.