Økonomilæren: teknikk eller politikk?

Om Joan Robinsons økonomiske filosofi.

I miljøet rundt såkalt «heterodoks økonomilære» – dvs. økonomisk tenkning som bryter med det nyklassiske, «ortodokse» paradigmet – foregår for tiden kampanjen #NotTheNobel. Kampanjen har som mål å fremheve idéene til tenkere utenfor den økonomiske mainstreamen. I forbindelse med dette skrev Atle Andreassen Raa, førsteamanuensis ved BI, nylig et essay for Rethinking Economics om økonomen Joan Robinson. Raas tekst gir en god oversikt over Robinsons liv og virke, og særlig hennes rolle i etterkrigstidens «post-Keynesianske» økonomilære.

I denne teksten ønsker jeg å belyse en annen side av Robinsons virke, nemlig hennes syn på økonomifagets filosofiske grunnlag. I 1962 utga hun boka Economic Philosophy, hvor hun på knapt hundreogfemti sider diskuterer alt fra moralens biologiske røtter til konflikten mellom bedriftslojalitet og aksjonærers interesser. Boka er en grundig og tankevekkende diskusjon rundt økonomifagets formål og grunnlag, og fortjener etter min mening langt mer oppmerksomhet enn den historisk har blitt tildelt. Derfor vil jeg her presentere bokas mest substansielle argumenter, og argumentere for deres relevans i dag.

Ideologi og vitenskap: et komplisert forhold

Kjernen i Robinsons økonomiske filosofi er skillet mellom vitenskap og «metafysikk».[1] Skillet mellom disse to begrepene er tilsynelatende enkelt: vitenskapelige utsagn kan falsifiseres empirisk, metafysiske utsagn kan det ikke. Et empirisk utsagn er dermed et som anvender klart definerte kriterier for å beskrive et fenomen i verden. Et metafysisk utsagn, derimot, behandler kriteriene vi bruker for å fange inn empiriske fenomener – metafysisk bør dermed i denne sammenheng leses som «metaempirisk».

Eksempelet Robinson bruker for et metafysisk utsagn er «alle mennesker er like». Om vi leser dette som et empirisk utsagn er det enten trivielt (alle mennesker er av samme art) eller feil (alle mennesker er identiske). Men det er ikke dermed sagt at utsagnet er meningsløst: det er ikke deskriptivt, men preskriptivt. I Robinsons ord: «Slagordet ’alle mennesker er like’ uttrykker en protest mot arvelige privilegier. I et samfunn preget av likhet ville ingen noensinne ha kommet på å si noe slikt».[2]

Metafysikken fanger dermed inn de politiske eller etiske sidene ved økonomi: hva slags samfunn ønsker vi å skape? Hva er de nødvendige forutsetningene for et godt og verdig liv? Den empiriske vitenskapen, derimot, er verktøyet vi bruker for å virkeliggjøre de etiske idealene våre: hvordan kan vi mest effektivt produsere og fordele varene samfunnet behøver?

Om skillet mellom metafysikk og vitenskap logisk sett er klart og tydelig, er det i praksis alt annet enn ryddig. Som Robinson ser det lider økonomien av at metafysiske og vitenskapelige begreper brukes om hverandre, og at etikk og teknikk dermed blandes sammen:

«Så sosialøkonomien hinker avgårde med en fot i i uutprøvede hypoteser og den andre i uutprøvbare slagord. Her er det vår oppgave å sortere ut så godt vi kan denne blandingen av ideologi og vitenskap. Vi kommer ikke til å finne noe entydige svar på de spørsmål oppgaven stiller. Det mest karakteristiske ved den ideologien som behersker samfunnet vårt idag, er at den er ytterst forvirret og uklar. Å forstå den vil ikke si annet enn å avdekke dens motsigelser.»[3]

De sentrale dogmer: verdi, nytte, kapital, og full sysselsetting

Dermed er det duket for bokas hovedformål, nemlig å vurdere hvorvidt økonomiens begreper faller inn under metafysikk (eller ideologi)[4] eller vitenskap. Blant begrepene Robison tar for seg er de mest sentrale «verdi», «nytte», og «full sysselsetting». La meg derfor redegjøre for disse:

1. Verdi

Begrepet «verdi» er for Robinson forbilledlig metafysisk: lettheten ved å fatte det er proporsjonal med vanskene i å definere det. Det første som må sies om «verdi» er at begrepet fanger in to ulike fenomener: «bruksverdien», dvs. gjenstandens praktiske nytte; og «bytteverdien», dvs. hva man kan få i bytte mot gjenstanden, og hvor mye av det. Det er her problemene starter. Det er åpenbart at «bruksverdi» er et metafysisk begrep, og ikke kan måles ut av en gjenstands pris. Men hva med «bytteverdi»?[5]

Nettopp her starter en slik sammenblanding av ideologi og vitenskap som Robinson vil til livs. For Adam Smith er det arbeidet som kreves som bestemmer en gjenstands «normalpris». Videre er det «normal arbeidstid» som danner målestokken for arbeidet involvert – om jeg bruker lengre tid en vanlig på å produsere en gjenstand, øker tross alt ikke verdien. Dette er kjernen for arbeidsverditeorien, som ble videreført av både David Ricardo og Karl Marx.

Det er banalt å påpeke at «normal arbeidstid» for å produsere en gjenstand vil variere radikalt på tvers av tid og rom. For Robinson er det dermed rimelig for økonomien å sikte seg inn på analyser av pris: hvordan den fluktuerer, hvordan ulike prisnivåer operer og interagerer geografisk, osv. Dette ville rimeligvis falle inn under den empiriske vitenskapens virkeområde.

Samtidig er det noe som forsvinner, nemlig det moralske formålet for den økonomiske analysen:

«Blant alle de forskjellige betydninger av ordet ’verdi’ har det hele tiden vært én under overflaten, det gamle begrepet om en Rettferdig Pris […] Priser burde være slik (forutsatt at det er politisk hensiktsmessig) at et dagsverk på landet og i byen innbringer omtrent samme inntekt. Men selv om dette blir anerkjent som et ideal, gjenstår fremdeles problemet med å beregne hva som skal betraktes som likeverdig inntekt for individer med helt forskjellig livsførsel i forskjellige omgivelser. Det hjelper ikke med ’verdi’. ’Verdi’ har ikke noe operasjonelt innhold. ’Verdi’ er bare et ord.»[6]

2. Nytte

Dermed befinner begrepet «verdi» seg altså i etikken, blant ord som «riktig» og «rettferdig», heller enn i vitenskapens. Hva med begrepet «nytte»?

«’Nytte’ er et metafysisk begrep som er tvers gjennom tautologisk; ’nytte’ er den egenskapen ved varer som får individer til å ville kjøpe dem, og den kjensgjerning at individer vil kjøpe varer viser at de har ’nytte’.»[7]

Dette er en temmelig konvensjonell innvending, som økonomer stort sett tar for gitt. Dette fordi tautologien bunner i en tilsynelatende trygg antagelse om at faktisk forbruk demonstrerer forbrukerens preferanse. Men også dette vil Robinson til livs. Fordi forbruk alltid foregår over tid, vil det påvirkes av to variabler: prisutvikling og preferanseutvikling – det er et åpenbart faktum at preferansene våre endrer seg over tid. Dermed kan vi ikke måle korrelasjonen mellom forbruk og preferanse – den kan kun antas.

Hva er så formålet med nyttebegrepet? Som med «verdi» fanges det inn under etikken: enten det gjelder å maksimere nytte eller å virkeliggjøre preferanser, innebærer nyttetenkningen en moralsk dom:

«Likevel, slik tankegangen fortsetter, er det klart at det er en God Ting for individet å få det det foretrekker. Dette, kan det hevdes, er ikke et spørsmål om tilfredsstillelse, men om frihet – vi vil at individet skal få hva det foretrekker for å unngå å legge bånd på dets atferd.»[8]

Nyttebegrepet byr forøvrig på større problemer enn det logiske. En sentral tese i nytteteorien er at en gjenstands nytte øker langsommere enn dens totale beholdning (jeg har kun nytte av så mye vann som jeg kan drikke). Men denne tesen ser ut til å kreve en radikal omfordelingspolitikk: om en økning i forbruk skaper mer glede for en fattigkar enn en rikmann, oppstår det et etisk imperativ for å sikre en så lik økonomisk foredling som mulig. Dette presenterer et alvorlig problem for «laissez faire»-læren.

Løsningen for den ortodokse lære ble å fange inn det etiske problemet i teknikkens felt, for slik å oppløse det. Argumentet går ut på at kun økonomisk ulikhet kan sikre tilstrekkelig produksjonsvekst til å øke total nytte maksimalt. Men for at dette argumentet skal holde må «nytte» løsrives fra individet (ellers mister produksjonsveksten sin nytte overhode) og isteden fanges inn av produktene. Dette er en gjennomført ideologisk operasjon: nytten, som i utgangspunktet skulle måles av individets tilfredsstillelse av sine behov og preferanser, blir isteden et synonym for produksjonens kvantitet – det hele beroende på en illusjon om at fordelingen av denne fremtidige produksjonsveksten vil komme alle til gode.

3. Full sysselsetting

Påstanden om at «full sysselsetting» er et metafysisk begrep kan ved første øyekast virke underlig. Er ikke «full sysselsetting» nokså veldefinert? Det første symptomet dukker opp når vi prøver å definere begrepet. Hvem regnes som sysselsatte? Vil husmødre regnes med?[9] Hva med deltidsarbeidende: er de sysselsatt, eller «delvis sysselsatt»? Vil et samfunn med lav formell arbeidsledighet, men med høy forekomst av deltidsarbeid, være nær «full sysselsetting»?

Her er det igjen viktig å merke seg ideologiens funksjon. Det at «full sysselsetting» er et ideologisk begrep, betyr ikke at det er meningsløst eller engang mangelfullt, men at det hører hjemme innenfor politisk diskurs. Spørsmålene over er tross alt ikke logiske mangler, men legitime politiske spørsmål som omhandler hvordan vi som samfunn best kan organisere arbeidet.

Problemet med «full sysselsetting», som Robinson ser det, er at begrepet, ved å fremstå som veldefinert, annekterer kvalitet til kvantitet. Det vil si at når «full sysselsetting» uten kvalifikasjon først er blitt et ideologisk gode, vil det fremstå som et mål i seg selv, og rydde andre relevante spørsmål av banen:

«Grunnen til at Full Sysselsetting er blitt et slagord for høyrefløyen, er at hvis sysselsetting er et mål i seg selv, kan det ikke stilles spørsmål om dens innhold. Hva med arbeidets formål? Bare å hindre arbeiderne i å gjøre ugang. Ethvert produkt er like godt som ethvert annet.»[10]

[plsc_pullquote align=»left»]Til tross for sine stadige stikk mot marxismen ser vi at Robinson her er inne på samme tankebaner som Marx: kvaliteten ved arbeidets produkt fordrives, og kvantiteten råder.[/plsc_pullquote]Til tross for sine stadige stikk mot marxismen ser vi at Robinson her er inne på samme tankebaner som Marx: kvaliteten ved arbeidets produkt fordrives, og kvantiteten råder.[11] For Robinson er det faktisk enda verre enn Marx fremstiller det: ikke bare fordriver kvantiteten kvaliteten, men produktet selv fordrives til fordel for arbeidets kvantitet. Som Keynes ironisk påpekte, vil det å ansette arbeidere kun for å grave hull i jorda, for så å fylle dem opp igjen, være et samfunnspolitisk nyttig tiltak i en depresjon. Men, etter Robinsons argument, i etterkrigstidens keynesianske ortodoksi har denne ironien blitt dødelig alvor. Med full sysselsetting som et ukvalifisert politisk mål blir det under høykonjunkturer overlatt til den private profittjakt å bestemme hvor penger skal investeres; og under lavkonjunkturer investeres offentlige midler der hvor de forstyrrer markedsbalansen minst mulig – uten tanke på det samfunnsøkonomiske formålet med sysselsettingen. Med dette argumentet forenes endelig Robinsons begrepskritikk til en helhetlig etisk dom:

«Så snart det godtas at det vil bli sørget for et «høyt og stabilt sysselsettingsnivå», blir ikke sysselsettingsspørsmålet lenger interessant. Nå må standpunktene gjelde hva som burde gjøres. Nyttebegrepet foregir seg å se bak «pengenes slør», men ’nytte’ lar seg ikke måle, mens pengeverdier kan måles, og økonomer har en svakhet for det målbare slik slik garveren har en svakhet for lær. […] I praksis grunner ikke sysselsettingspolitikken seg på noen bestemt teori, men følger den minste motstands vei. Offentlige investeringer er det som det er aller lettest å skjære ned på når innskrenkninger synes påkrevd, og privat forbruk det hyggeligste å oppmuntre til når økonomien trenger å stimuleres.»[12]

Den økonomiske ideologi: vitenskapelighetens begrensninger

Som vi ser handler Robinsons kritikk i det store og hele om økonomisk formalisering. For henne er «økonomi» et felt som handler om å analysere empiriske årsakssammenhenger: hvordan konjunktursvingninger påvirker prisnivåer, hva slags faktorer som bestemmer spare- og investeringsnivået, og så videre. Dette harmoniserer for så vidt med samfunnsøkonomiens rolle i etterkrigstidens sosialdemokratiske styringsform.

Videre beskriver Robinson økonomiens motsetning i politikken. Dette er ikke en gjensidig utelukkende motsetning, men en gjensidig betingende en: mens økonomien skal gi oss de tekniske verktøyene for å bedre kunne forstå og påvirker produksjonsforholdene, er politikken feltet hvor vi formulerer og debatterer formålet med produksjonen. Spørsmål om verdi, nytte og full sysselsetting er her normative vurderinger av de empiriske forholdene som økonomifaget redegjør for. Faren oppstår når normative problemer annekteres fra politisk til økonomisk diskurs, og slik fremstilles som tekniske spørsmål heller enn demokratiske.

Et av de mest interessante eksemplene Robinson tar opp er økonomiske nasjonalregnskap. Dette er, som leserne sikkert vet, en økonometrisk oversikt over en nasjons inntekt, produksjon, o.l. Det mest åpenbare problemet her er kvalitetsvurderingen: så langt som økonomisk vekst som sådan er et politisk mål, forsvinner den kvalitative vurderingen av produksjonsøkning – hva er det det produseres mer av, og trenger vi mer av det – til fordel for den kvantitative – hvor mye produseres, og hvordan kan vi øke antallet så mye som mulig. Her ser vi problemet over eksemplifisert: det politiske spørsmålet om produksjonens formål blir neglisjert til fordel for det tekniske spørsmålet om produksjonsmengde.

[plsc_pullquote align=»right»]Et mer subtilt problem er måten nasjonalregnskapet fungerer som politisk ideologi.[/plsc_pullquote]Et mer subtilt problem er måten nasjonalregnskapet fungerer som politisk ideologi. Som vi ser over beskylder hun nasjonalregnskapet for å fange inn normative spørsmål under teknikkens virkeområde. Samtidig fungerer nasjonalregnskapet som en støtte for nasjonalsjåvinisme. Av pragmatiske grunner antar økonomifaget nasjonalstaten som en produksjonsenhet, til tross for at handel, investering og forbruk ustanselig krysser landegrensene. Men om motivasjonen bak analysen er aldri så uskyldsren, er resultatet ikke desto mindre sjåvinistisk:

«I det siste har økte mengder av statistikk gitt mye næring til nasjonalistisk ideologi. Med jevne mellomrom offentliggjøres en rekke rankinglister over gjennomsnittlig nasjonalinntekt, vekstrate, prosentvis sparing, produktivitet, produktivitetsvekst, osv., og vi leter ivrig etter vår plassering. Når stakkars gamle United Kingdom ligger temmelig langt nede på listen, som det ofte hender, fylles vi med sorg […] eller vi peker på alskens urettferdige fordeler som de elendige utlendingene har, som gjør sammenligningene villedende […] først og fremst appellerer rankinglistene mye enklere og mer direkte til en instinktiv trang til å holde tritt med naboene, overført på det internasjonale plan.»[13]

Forholdet teknikk↔politikk er her mer komplisert enn den jevnlige teknokratiskeptiker antar. Den teknokratiske faren er den at etiske og politiske spørsmål skal bli objekter for rent administrativ eller teknisk prosedyre. En annen, mer subtil fare, er at teknikken skal infiseres av politikk, og slik gi et skinn av vitenskapelig legitimitet til politiske standpunkter. Slik blir den nasjonalt baserte analysemåten et uuttalt argument for at det som skjer utenfor landets grenser enten ikke angår oss, eller sågar utgjør en trussel:

«Nå for tiden passer en samvittighetsfull skribent som professor Meade, før han beskriver det frie markeds fortjenester, godt på å si: «For at penge- og prissystemet skal fungere rettferdig, er det nødvendig å oppnå en rettferdig inntekts- og eiendomsfordeling» […] Men ikke ett øyeblikk tar han i betraktning noen annen fordeling enn mellom Storbritannias innbyggere. Det virker like naturlig som å puste, å begrense rettferdighet og effektivitet til våre egne strender.»[14]

Joan Robinson: en tvetydig tenker

Hva kan vi si om Joan Robinson som økonomisk tenker? Hennes filosofi er mer enn noe annet preget av tvetydighet. Hun slutter seg til Poppers empiristiske verdenssyn, og som vi vet fra Aars essay var hun sentral i utviklingen av Keynesianismen og dens instrumentalisering i den britiske planøkonomien. Synet hennes på økonomi levner ingen tvil om at verden kan forstås og formes av matematisk-empirisk studie.[15]

Samtidig er hun, som vi ser både i Økonomisk Filosofi og i «Cambridgesaken», opptatt av skillet mellom etikk og teknikk, og dermed også mellom demokrati og byråkrati. Politikk handler for henne ikke om «det muliges kunst», men om årvåkent å holde øye med hvordan de produktive kreftene vi råder over blir brukt. For henne er etikken grunnleggende for teknikken, og mål og middel må holdes klart avgrenset fra hverandre. Som Jacques Ranciere skriver i Chronicles of Consensual Times:

«Politics will continue to be confused by many people with the activity that it incessantly counters – the art of governing. Politics is the way of concerning oneself with human affairs based on the mad presupposition that anyone is as intelligent as anyone else and that at least one more thing can always be done other than what is being done.»[16]

Så langt som vår tid preges av at det etiske må vike for nødvendighetens krav, er Joan Robinson en økonom det er verdt å lytte til.