Klimadugnad som haster

Hvorfor leites det etter mer fossil energi når vi har mer enn kloden vår kan tåle?

Over 100 regjeringer undertegna i november 2010 den såkalte Cancun-erklæringen om at utslippene av klimagasser må begrenses så kraftig at den globale oppvarminga kan holdes under to grader i forhold til nivået før industrialiseringa skjøt fart.

Et opplegg for en global klimadugnad ble vedtatt på et klimatoppmøte i Paris i 2015. Da ble det enighet om en avtale om å begrense den globale oppvarminga til to grader over det før-industrielle nivået.

I april 2016 signerte 175 land Paris-avtalen som satte et enda mer krevende mål: å holde oppvarminga lengst mulig ned mot halvannen grad. Begrunnelsen var enkel: Det er det varmeste som miljø og livsvilkår rundt om på kloden vår kan tåle.

Paris-avtalen var ikke noen overnasjonal avtale. Det som kunne vedtas, var bare det som alle land var enige om. Ingen regjering kunne pålegges noe den ikke var enig i.

I stedet ble løsningen en «ambisjonsmekanisme»: Hvert femte år skulle statene vurdere om de kunne kutte utslippene sine mer enn de hadde forplikta seg til i Paris 2015. Den første anledningen til å prøve ut denne mekanismen, er vinteren 2020. Da skal alle land melde inn nye og rausere forpliktelser til å kutte utslipp.

Det er foreløpig få tegn til at denne dugnadsprosessen er i gang. Alle regjeringer vokter på hva andre gjør, og det mest avgjørende er hva de store utslippslanda gjør. Da er det bekymringsfullt at de største blant de store, USA og mange andre store utslippsland, er baktroppen når det gjelder innsats mot klimautslipp.

Paris-avtalen ble vedtatt av 190 land i desember 2015 og undertegna av 175 land i april 2016. Avtalen inneholdt to hovedmål:

• Å sikre at den globale oppvarmingen kommer lengst mulig ned mot halvannen grad.
• Kloden skal være klimanøytral seinest 2050. Da skal det ikke slippes ut mere klimagasser enn det som tas tilbake fra atmosfæren.

For å nå disse måla, skal hovedgrepet være slik: Til Paris-møtet stilte alle delegasjonene med en oversikt over hva de kunne tilby som forpliktende utslippskutt. Det viste seg at kutta summerte seg til en oppvarming som ville bli langt over to grader – og som like gjerne kunne ende på fire grader som på tre. Derfor skal regjeringene hvert femte år avlegge regnskap over hvor store utslippskutt de har fått til – og deretter sette seg strammere mål for neste femårsperiode.

Tar vi Paris-avtalen på alvor, hadde vi i 2015 femten år på oss for å halvere utslippene av klimagasser innen 2030. Denne utfordringen tok regjeringene med stor ro.

Isen i Antarktis og på Grønland smelter nå mye raskere enn forskerne har trodd. Havnivået har steget 15 cm det siste hundreåret, men stiger nå 3-4 cm hvert tiår. Sjøl om vi skulle klare tograders-målet, kan havnivået ha steget en halvmeter innen 2100.

Permafrosten slipper ut metangass og CO₂ når den tiner. Det er dramatisk siden områdene med permafrost i Russland og i Canada/Alaska inneholder 1600 milliarder tonn karbon. Det er dobbelt så mye karbon som hele atmosfæren inneholder.

Sammenlikna med disse utfordringene, er innsatsen i klimapolitikken nesten overalt bare puslerier. Utslippene var stabile fra 2014 til 2016, tre år på rad. Håpet var da at toppen var nådd. Men så økte utslippene igjen – med 1,7 prosent i 2017 og med 2,7 prosent i 2018. Da blir det ikke lett å nå målet for Paris-avtalen om å halvere utslippene innen 2030.

Klimautfordringene ble ikke mindre da FNs klimapanel (IPCC) i oktober 2018 la fram en spesialrapport som dramatiserte sitasjonen ytterligere. Den fastslo at en oppvarming på 1,5 grader hadde konsekvenser som var langt mer alvorlige enn klimapanelet hadde vært klar over.

En oppvarming på 1,5 grader fører for eksempel til mangel på vann og mat mange steder på kloden. Spesialrapporten fastslo at det var en betydelig – og til dels dramatisk – forskjell på en oppvarming på to grader sammenlikna med en oppvarming på 1,5 grader.

Da var det ytterst betenkelig at de globale utslippene økte også i 2018. Utslippene var størst i Kina som sto for 27 prosent av de globale utslippene. Andre store utslippsnasjoner var USA (15 %), EU (10 %) og India (7 %).

Spesialrapporten fra IPCC var ment som en sentral del av beslutningsgrunnlaget for klimatoppmøtet i Katowice i 2018. I stedet splitta rapporten toppmøtet. Delegasjonene fra USA, Russland, Saudi-Arabis og Kuwait ville ikke en gang være med på å «hilse rapporten velkommen». De ville bare «notere seg» at den forelå.

Faren er overveldende for at utslippene av klimagasser ikke går ned raskt nok til at de er nær null i 2050. Det er fare for «business as usual» både i leiting etter flere fossile energiressurser og i energiproduksjon basert på fossilt brensel.

De store olje- og gasselskapene fortsetter å leite, langs stadig flere kyster, på stadig større havdjup, med metoder som kan få fram olje og gass som før var utilgjengelig.

Fortsetter det slik, ender det med en oppvarming et sted mellom 3,6 og 6,3 grader og gi oss en klode vi ikke kan forestille oss. Det fastslo World Energy Outlook allerede i 2012. Det enkleste spørsmålet er ufattelig nok: Hvorfor leites det over hele verden etter mer fossile energiressurser når det allerede er funnet mye mer enn denne kloden kan tåle?

Teksten ble først publisert i Klassekampen.