Vi har brukt opp naturens bufferkapasitet, og er i ferd med å undergrave vårt eget eksistensgrunnlag. Er det gode liv mulig uten vekst?
Mange økonomer, samfunnskritikere og miljøvernere har den siste tiden tatt til orde for at vi må tenke nytt om økonomi, og i dette revurdere vår rådende økonomiske modell og dens mål. Felles for de ulike ideene om nytenkning er erkjennelsen av at veien vi er inne på, umulig kan fortsette.
Vi har brukt opp naturens bufferkapasitet og er i ferd med å undergrave vårt eget eksistensgrunnlag. Vi fokuserer på teknologi og effektivisering, men overser at uten absolutte produksjonsgrenser, spises effektiviseringsgevinsten opp av høyere forbruk. Når vi i tillegg stadig må bruke mer energi for å produsere energi, er det ingen vei utenom redusert energiforbruk.
Kan slike ideer få gehør?
Den rådende samfunnsmodellen har også sosiale bieffekter som ensomhet, utbrenthet og arbeidsledighet. De ulike krisene er nært knyttet sammen og må ses i sammenheng. Spørsmålet blir da hvordan vi kan utvikle inkluderende samfunn som muliggjør gode og meningsfylte liv for alle, der økonomien fungerer som et middel til å oppnå dette, fremfor som et mål i seg selv. Det er stor enighet om hvilke elementer en ny, økonomisk politikk bør inneholde: mer lokal produksjon, reduksjon av ulikhet, jobbgaranti eller borgerlønn, gratis grunnleggende borgertjenester, mindre frihandel, mindre reklame, begrensning av produksjon og forbruk, maksimumsgrenser for inntekt og eiendom, og generelt mer samarbeid og fellesskap.
Det store spørsmålet er hvorfor disse ideene ikke får mer gjennomslag i politikken i en tid da vi snakker om både klimakrise og masseutryddelse av arter. Finnes det i det hele tatt noen mulighet for at tanker som dette, om en ny økonomi, kan få gehør?
Potensial for kursendring
I dag ser vi mange nye tegn på motstand mot det bestående systemet og på at en opposisjon er i ferd med å dannes. Skolestreik for klimaet og bevegelsen Extinction Rebellion er de tydeligste eksemplene på dette skiftet. Mens miljøbevegelsen lenge har vært opptatt av ikke å skremme folk, og dermed har prøvd å være pragmatisk og «positiv», ønsker de nye bevegelsene klar tale og ekte realisme. Samtidig er det blitt vanlig å snakke høyt om kapitalisme, om dens veksttvang og krisetendenser. Det settes ord på hvilket system vi lever innenfor, noe som innebærer en bevissthet om at dette er et system blant flere mulige. Og at vi har et valg.
Radikal livsstilsendring
Et annet potensial for endring ligger i at verden allerede har begynt å forandre seg. Fossilindustrien er under press og det innføres restriksjoner, for eksempel på biltrafikk. Mindre positivt er det at klimaendringene og artstapet allerede er her. Noen snøballer har allerede begynt å rulle. Forbudene vil komme, ettersom både økonomiske virkemidlers tilkortkommenhet, og også deres urettferdighet, begynner å bli synlige.
Parallelt med dette blir det stadig klarere at vi ikke kan fortsette som før. Innerst inne vet vi at vår velstand og velferd i stor grad baserer seg på utnyttelse av mennesker (som gjerne bor langt unna), dyr og natur. Ressurskappløpet er godt hjulpet av militærmakt og ofte også av lokalt politi. Dette gjør verden økonomisk og politisk ustabil, og mange har begynt å innse disse mindre attraktive geopolitiske sidene ved systemet.
Hindringer for sosial endring
Det har vært sagt at det er lettere å se for seg verdens ende enn kapitalismens, men at det kanskje er aller vanskeligst å se for seg at veksten tar slutt. Sånn sett er vi idémessig fanget i vekstparadigmet. Det er dét den internasjonale motbevegelsen Degrowth ønsker å utfordre når de har valgt seg et så provoserende navn.
Det er klart at et sosialøkologisk skifte ikke vil la seg gjennomføre uten at det virker inn på vår levestandard. Vår livsstil vil måtte endres radikalt, det er jo halve poenget. Dette trenger imidlertid ikke å være et stort problem, særlig ikke dersom samfunnets normer for akseptabel levestandard endres. Pålegger oss selv kollektivt en reduksjon i materiell velstand, vil det bli lettere sosialt sett å leve mer miljøvennlig. Samtidig vil den totale effekten bli mye større enn ved å appellere til enkeltforbrukere om å handle mer miljøvennlig.
Å avvikle vekstøkonomien
Den andre store hindringen for systemendring ligger i samfunnets sosiale strukturer, inkludert økonomisk makt. Å avvikle vekstøkonomien vil innebære å avvikle profittøkonomien som er dens drivkraft. Det er klart det er mange økonomiske aktører som har mye å tape på dette. Dessuten er staten en viktig støttespiller for de store transnasjonale konsernene, en allianse som i motsetning til hva man kan få inntrykk av, er blitt styrket under nyliberalismen. Den nære kontakten mellom statsapparatet og den økonomiske makten har vært et av hovedpunktene i kritikken fra den globale protestbevegelsen Occupy Movement, som derfor har krevd en fornyelse av demokratiet.
Er det gode liv mulig uten vekst?
Til bunns i forslagene for en ny økonomi, ligger en tro på at folk kan ha gode og på mange måter mer meningsfulle liv med omleggingene det er snakk om. Vi ser at folk lengter etter nye måter å leve på og mange har allerede begynt å implementere og eksperimentere med alternativer. Dette kommer til uttrykk i alt fra kollektive boformer, økolandsbyer og bylandbruk, til selvorganiserte matkooperativer, gratis sykkelverksteder, låne- og bytteordninger og nye typer forretningsmodeller.
Lakmustesten blir hvorvidt slike typer aktiviteter og bedrifter på sikt kan erstatte dagens økonomi, eller om de bare vil eksistere parallelt med det vekst- og profittorienterte næringslivet som vil fortsette som før. Uansett er det viktig å kunne vise til eksempler på at økonomisk aktivitet kan organiseres på andre måter, og viktig at det finnes aktører som sitter på kunnskap og erfaring om hvordan man gjør dette.
Fortsatt er det slik at de som foreslår tanker som er radikalt annerledes, eller som tester ut alternative levemåter og organisasjonsformer avfeies som naive, uansvarlige eller urealistiske. Men det åpenbare kan ikke lenger skjules. Å fortsette som før er ikke realistisk.
En lengre versjon av denne artikkelen er publisert i Samtiden.
Den ble også publisert som kronikk i Aftenposten.