Det er jo så mangt som skal være «en bombe under velferdsstaten». Denne gangen kommer den på sykkel, og trusselen ser høyst reell ut.
Pyrrhosseier: «Seier som er så dyrekjøpt at den er jevngod med et nederlag».
Det Norske Akademis ordbok
Det måtte jo skje. Bare noen måneder etter at sykkelbudene i Foodora vant en historisk seier etter fem ukers #Rosastreik i høst, kommer en konkurrent ridende inn i hovedstaden.
Og før du får bestilt chicken tikka var alt det som ble vunnet da den rosa fanen vaiet på Youngstorget borte som dugg for den bleke vintersolen.
Finske Wolt leverer mat med sykkelbud, som Foodora. Men de tilbyr ingen tariffavtale, som Foodora nå gjør. Tvert imot bruker Wolt en modell som gjør selskapet immun mot krav om tariffavtale og trygge arbeidsforhold.
Selskapets ryttere må registrere seg som selvstendig næringsdrivende for å få tråkke gjennom bygatene, og så kjøper Wolt tjenester av disse næringsdrivendes såkalte enkeltpersonforetak.
Og da var vi tilbake til start. Foodora-budene var de første i gig-økonomien som kjempet seg til de rettighetene en tariffavtale gir.
Foodora framstår nå som en av få seriøse arbeidsgivere i denne første bølgen av den nye økonomien, der sjefen er, eller skjuler seg bak, en app eller en plattform. Denne økonomien vil vi få mer av framover, lover de som tør love slikt.
Wolt plasserer seg i den andre enden av skalaen. Selskapets «underleverandører», altså sykkelbudene, selve kjernen i virksomheten, skal tjene en snittlønn på et sted mellom 170 og 200 kroner i timen, ifølge en artikkel i denne avisen.
Lønna er langt på vei provisjonsbasert, og avhenger av antall leveringer i timen. Dette lønnsnivået høres umiddelbart ikke så ille ut.
Men det er umiddelbart, før du tenker deg om. For underleverandører får ikke lønn, de fakturerer.
La oss være snille med Wolt og ta utgangspunkt i at et bud tjener 200 kroner i timen. De 200 kronene skal dekke alt fra pensjon til feriepenger, og aller helst forsikring også.
Og en selvstendig næringsdrivende har ikke rett til sykepenger på samme måte som en vanlig ansatt – med mindre hen tegner en egen sykeforsikring.
Den er ikke billig. Dessuten må sykkelbudene holde sin egen sykkel og mobiltelefon.
Og med det har vi forklart hvorfor Wolt gjør dette: Det er billig. De slipper arbeidsgiveransvar. De får «fleksibilitet», som det heter når høyresiden snakker om arbeidernes rettigheter. Slik høres det ut når Wolt-ledelsen snakker: «Det er for oss en mer fleksibel løsning å ha selvstendig næringsdrivende hvor vi kan sette opp tilgjengelige leveringstider etter hvordan vi tror etterspørselen vil være».
Wolt er finsk, og selskapets talspersoner kan fortelle at de er «et nordisk selskap med norske verdier», hva nå det måtte bety.
Retten til ansettelse, til å organisere seg, og til en tariffavtale, er kanskje den «verdien» som er aller mest verdifull i landet vårt, og som har bidratt mest til å bygge det samfunnet vi lever i.
Kapitalen, for å bruke et stort ord, har aldri gitt arbeidstakere noe den ikke behøver å gi. Det ligger i systemets natur: voks eller se deg forbigått av konkurrenten.
Ekspander eller dø. Det er gjennom felles kamp arbeidere i Norge har klart å kjempe seg til de rettighetene – lønna, feriepengene, sykepengene – vi nyter godt av i dag.
Det finnes ikke noe norskere. Om Wolt-ledelsen spiser svin og drikker alkohol er faktisk saken uvedkommende.
Wolt er «veldig bevisste» på de utfordringene arbeidsformen medfører, kan selskapets talsmenn fortelle. De er «ydmyke på at modellen vi har valgt kan styrkes på noen områder».
For å vise sin rause omtanke, tilbyr selskapet forsikring for alle bud fra et ikke fastsatt tidspunkt i første kvartal neste år. Med det tar de «mer ansvar for budene våre enn hva som vanligvis kreves fra et partnerskap med selvstendig næringsdrivende». Var det norske verdier selskapet sa?
Fra begynnelsen av forrige århundre, i så fall. Vårt arbeidsliv er ikke bygd på almisser fra en sjef som tar litt sosialt ansvar. Det er ikke bygd opp av fyndord som fleksibilitet eller gode tilbakemeldinger i interne «tilfredshetsundersøkelser», som Wolt-ledelsen har gjennomført og dytter foran seg.
Sosialdemokrati, nordisk modell, blandingsøkonomi – kall det hva du vil. Det er den norske verdien som progressive i alle verdens land ønsker å importere fra oss.
Som OECD denne uka ga oss ros for. Denne modellen ville aldri oppstått uten en arbeiderbevegelse som har kjempet for et verdig arbeidsliv. Modellen vil ikke overleve om vi ikke tar vare på det beste i den.
Wolt er ikke alene om å tenke «nytt» og «fleksibelt» om arbeidslivet vårt. Men det er ekstra nedslående at de kommer til hovedstaden før vi har rukket å våkne etter feiringen av Foodora-syklistenes seier, som skulle være et første ledd i kampen for «norske verdier» også i den nye økonomien.
Nå kan det synes som om dette var en ren pyrrhosseier, som at alt vi trodde var vunnet på vegne av arbeiderne i gig-økonomien, viskes ut. Fagbevegelsen rykket fram, vant slaget – men kapitalen lærte, og nå ligger veien åpen mot seier i krigen.
Men dette er en kamp som har pågått i over hundre år, og stillingen forandres fortløpende. Det er bare å brette opp ermene – eller håpe at Wolt viser sine norske verdier i praksis.
Om Wolt-ledelsen er så ydmyke på at modellen kan styrkes, skal de få et godt råd: Tilby norske vilkår, ansett de ansatte. Vanskeligere er det ikke. Det er heller ikke vanskeligere enn dette: Vi trenger dere ikke, men dere trenger oss. Norge går faktisk videre uten sykkelbud.