Klimaendringene og CO2-konsentrasjonen i atmosfæren skyldes i all hovedsak forbrenning av fossile energikilder. Samtidig er fossil energi selve fundamentet for vår moderne industrialiserte økonomi. Å fase ut fossil energi vil derfor bety at økonomien endres fundamentalt. Hva kan den endres til og hvordan kan omleggingen skje på en rettferdig måte?
Denne artikkelen ble først publisert av Forfatternes klimaaksjon, og inngår i en serie om økonomi og klimaforverringer på deres nettsider.
Moderne økonomier er, uavhengig av politisk system, bygget på fossil energi. CO2-utslipp er altså ikke en utilsiktet bieffekt av en ellers velfungerende økonomi – en eksternalitet som økonomer gjerne kaller det – de er derimot uløselig knyttet til moderne økonomiers form, funksjon og størrelse. Nyklassisk økonomisk teori, som har dominert både samfunnsøkonomifaget og miljøpolitikk de siste tiårene, er imidlertid mest opptatt av samfunnsøkonomisk lønnsomhet, også i møte med miljøproblemer. Teorien har dermed lite å bidra med dersom vi søker å forstå økonomiens biofysiske grunnlag, dens historiske utvikling eller mulighetene for framtidig økonomisk endring. Alternative økonomiske teorier er derfor i ferd med å få en renessanse; denne artikkelen bygger især på innsikter fra økologisk økonomi og fransk reguleringsteori.
Behov for en realitets(re)orientering
I miljøsammenheng har samfunnsøkonomer først og fremst vært opptatt av å beregne ‘optimalt forurensningsnivå’ og debattere hva som ville være en ‘riktig pris’ for skaden forårsaket av CO2-utslipp (en såkalt karbonskatt). Absurditeten i å regne på hvorvidt det er samfunnsøkonomisk lønnsomt å redde jorda fra å gå under begynner imidlertid å komme for en dag, og det er igjen blitt politisk akseptabel å diskutere klimatiltak ut fra andre kriterier. Disse inkluderer blant annet statlige overføringer til utvikling og produksjon av fornybar energi, offentlig initiert forskning og innovasjon (f.eks. på fornybarteknologi, energieffektivisering eller karbonlagringsteknologi), støtte til energisparing, indirekte subsidier gjennom avgiftsfritak på for eksempel el-biler, eller større samfunnsmessige prosjekter som utvikling av ‘grønne jobber’ og satsing på ‘sirkulær økonomi.’
Dette må allikevel anses som et uttrykk for kun en begrenset grad av realitetsreorientering. I bunnen av de nye forslagene til tiltak mangler det fortsatt en forståelse for og en vilje til å innse økonomiens biofysiske basis og dermed dens grenser. Det finnes er rekke myter vi må overkomme om vi skal kunne ta tak i utfordringene vi står ovenfor i en skala som monner. Følgende må bli klinkende klart:
1) Vi kan ikke innovere oss ut av problemet ved å finne opp ny og ‘smartere’ teknologi. All produksjon krever energi og genererer avfallsstoffer – noe annet er termodynamisk umulig. Hver gang vi tror vi har løst et problem med en ny teknologi, slipper vi i stedet nye avfallsstoffer ut i naturen. Mengden forurensning og fremmedstoffer i naturen er allerede for stor, men allikevel stadig økende.
2) Vi kan ikke effektivisere oss ut av problemet. Så lenge vi ikke setter absolutte grenser for ressursuttak og produksjon, vil effektiviseringsgevinsten fortsette å spises opp av økt forbruk. Vi må flytte fokus fra relative begreper (for eksempel CO2-utslipp per kroner verdiskaping) til absolutt belastning (totale CO2-utslipp). Det som er viktig, er den totale belastningen vi påfører jordkloden i form av ressursuttak, nedbygging av jord, forstyrrelse av dyreliv og forurensning. Klimakrisa kan altså ikke ses isolert fra utarmingen av jordsmonnet og den dramatiske reduksjonen i det biologiske mangfoldet. At stadig mer areal underlegges menneskelig aktivitet og forvaltning skyldes ikke bare at vi er blitt flere mennesker på jorda, men at moderne industrielle økonomier krever mye mer ressurser per innbygger enn både jeger- og jordbrukssamfunn. Slik er vi i ferd med å undergrave vårt eget livsgrunnlag.
3) Vi kan ikke resirkulere oss ut av problemene slik ideen om sirkulær økonomi indikerer. Over tid mister nemlig alle materialer sine egenskaper (materialtretthet), og kanskje viktigst av alt, resirkulering krever store mengder energi. Dessuten er mange stoffer vanskelige og dyre å resirkulere fordi de finnes i kun veldig små mengder i produkter (f.eks. gull i mobiltelefoner).
4) Vi kan ikke fullt ut erstatte dagens forbruk av fossil energi med fornybar energi. Altså er det ingen vei utenom redusert energiforbruk. Vi har lenge hatt stor tilgang på billig olje og gass, en konsentrert energiform enkelt tilgjengelig for menneskelig bruk. Men det har i økende grad blitt vanskeligere (og dyrt) å utvinne de fossile kildene som fortsatt finnes igjen. Vi bruker allerede stadig mer energi for å produsere energi. Det samme vil være tilfellet for fornybar energi.
Produksjon av solcellepaneler, vindturbiner, smartgrids og strøm krever energi og materialer. Samtidig er tilgangen på mange av de råstoffene som trengs for produksjon av grønne teknologier synkende. Skal EU legge helt om til el-biler må el-bilproduksjonen 100-dobles innen 2030. Etterspørselen etter kobolt, litium, nikkel og kobber til å bygge disse bilene vil øke tilsvarende. Med en slik økning i etterspørselen vil verdens koboltressurser være tømt innen åtte måneder og kopper innen fem måneder. Og da har vi ennå ikke nevnt ‘klimaløsninger’ som kun forflytter problemene til andre områder: for eksempel store vindmølleparker som degraderer landskap og truer dyreliv og annet biologisk mangfold, eller hvordan utvikling av biodrivstoff fører til redusert biologisk mangfold gjennom avskoging og plantasjedrift, i tillegg til å redusere matsikkerheten i mange land.
Teknologi og effektivisering i kombinasjon med fornybar energi er altså ingen magisk formel. Selvfølgelig kan slike tiltak monne i noen grad, men poenget er at den viktigste utfordringen vi står ovenfor aldri blir nevnt: vi må redusere totalforbruket!
5) Fornybar energi ikke er det samme som ‘ren energi’. For å produsere fornybar energi, trengs det som nevnt store mengder råmaterialer, energi og landområder. Ikke bare medfører all produksjon (av stål, sement og energi) avfallsstoffer, men selve utvinningen av råvarene i først ledd er enda mer ‘skitten’. Gruvedrift har allerede seilet opp som den store nye problemindustrien i miljøsammenheng. Med diskusjonene omkring Nussir-gruvene har det blitt tydeliggjort i hvilken grad norsk forbruk er avhengig av gruvedrift, hvor forurensende slike næringer er og i hvilken grad vi per dags dato er avhengig av at andre bedriver denne skitne virksomheten i sine leveområder framfor at vi gjør det i våre. Gruvedrift har lenge vært på vei ut i Europa, men vi ser fornyet geopolitisk og økonomisk interesse ettersom ressurstilgangen i verden skrumper inn.
Teknologi og effektivisering i kombinasjon med fornybar energi er altså ingen magisk formel. Selvfølgelig kan slike tiltak monne i noen grad, men poenget er at den viktigste utfordringen vi står ovenfor aldri blir nevnt: vi må redusere totalforbruket! En håndtering av klimakrisa – og den bredere miljøkrisa – må derfor innebære absolutte ressursuttaks- og produksjonsgrenser. Dette i sin tur betyr at vi trenger en omlegging av hele det økonomiske systemet: bort fra en globalisert økonomi basert på et enormt fossildrevet transportsystem og bort fra et økonomisk system som er avhengig av vekst for å fungere.
Klimarettferdighet
Hvordan kan en slik omlegging skje på en rettferdig måte? Dessverre har tiår med nyliberalisme og indoktrinering fra konvensjonelle økonomer, som gjentar at bruk av økonomiske instrumenter er mer samfunnsøkonomisk lønnsomt enn regulering og forbud, gjort politikerne lite oppfinnsomme i møte med klimakrisa. Skatter har lenge vært det yndede virkemidlet, men miljøskattesatsene har vært altfor lave til virkelig å ha effekt på omfanget av miljøskadelige aktiviteter. Imidlertid er høy beskatning av fossilt brensel ingen enkel sak politisk sett, som vi har sett i eksempelet med de gule vestene i Frankrike. Høye bensinpriser betyr at de rikeste kan (ha råd til å) fortsette sin livsstil som før, mens situasjonen blir umulig for de som er avhengig av dårlig betalt lønnsarbeid for å leve, som har lang pendlervei fordi de ikke har råd til å bo sentralt, og som bor i områder uten utbygd offentlig transport. Slik sett er de gule vestene, på samme måte som bompengemotstanden her hjemme, blitt et tydelig eksempel på at denne typen økonomiske virkemidler er totalt uegnet for en rettferdig klimapolitikk. Et samfunnsprosjekt for omlegging til en miljøvennlig økonomi må kunne tilby et akseptabelt sosialt kompromiss om det skal få bred oppslutning i befolkningen.
De foreliggende forslagene til en Green New Deal – et av de store nye prosjektene i dagens politiske diskusjonslandskap – har nettopp hensynet til de svakere samfunnsgrupper i mente når de foreslår en omlegging til en lav-karbonøkonomi. Især det amerikanske (Demokratene) og det engelske (Labour) forslaget til en Green New Deal har fokus på grønn jobbskaping, utbygging av offentlig transport og klimarettferdighet – det vil si at de svakeste i samfunnet og de som allerede er hardest rammet av klimaendringene ikke igjen skal rammes hardest i utviklingen av ny infrastruktur og omlegging til fornybarsamfunnet.
Det som allikevel mangler i disse forslagene er en realitetsorientering med hensyn til økonomiens biofysiske basis. Vi står overfor mye mer enn kun en klimakrise, men andre miljøproblemer nevnes knapt. Problemene knyttet til kapitalismens veksttvang tas heller ikke på alvor. Moderne mennesker er velstående fordi de har hatt til rådighet enorme mengder fossil energi til å substituere sin arbeidskraft og til å drive maskiner som kan produsere ting for dem. Vi i den rike delen av verden er ekstra velstående fordi vi lever på bekostning av folk og natur andre steder, især i det Globale Sør, samt på bekostning av framtidige generasjoner. Vi må ta inn over oss at en rettferdig verden ikke kan være en verden hvor de fattigste løftes opp på de rikes nivå for levestandard, men at det motsatte vil måtte skje. Kaken kan ikke bakes større. Skal de fattigste økte sitt velstandsnivå må vi i stedet dele på den velstanden vi har. Da trenger vi økonomiske systemer basert på nøysomhet og rettferdighet som kjernepremisser.