Det demokratiske spillerommet vil dermed bli ytterligere innsnevret om vi ikke tar kontroll over våre egne data og infrastruktur.
I en artikkel i Klassekampen 20. april får vi vite at NHO-topp Øystein Søreide er kritisk til opprettelse av en statlig skytjeneste, heretter Statssky. Søreide antyder at en offentlig eid og drevet infrastruktur er det samme som å stoppe utveksling av data og frykter konsekvensene med tanke på tilgang til utenlandske data. Han ønsker heller å benytte internasjonale avtaler. Per i dag er datahandelsavtalen som fremforhandles utenfor WTO, den som kan bli mest relevant for slik utveksling av data.
Utgangspunktet for avtalen er det samme som det var da TISA ble forhandlet. Mer makt til de store selskapene og en innskrenking av demokratiet gjennom blant annet forbud mot nye reguleringer og innsikt i koden som blir brukt. På slutten av artikkelen henvises det til tenketanken Itif om begrensninger med tanke på lagring og bruk av data. Denne tenketanken får store deler av sine tilskudd fra de teknologiselskapene som denne internasjonale avtalen vil gagne.
Å ønske mer demokratisk kontroll og eierskap er ikke det samme som å avslutte all internasjonal utveksling av data, eller samarbeid for den saks skyld. Poenget er å la denne utvekslingen gjøres gjennom demokratiske prosesser. Ikke det som gagner amerikanske og kinesiske selskaper med sterke tilknytninger til sine respektive stater og deres etterretningstjenester.
Samarbeidet Barcelona har med en rekke andre byer, er et godt eksempel hvordan solidaritet kan gå foran profitt i internasjonalt samarbeid. Norge og norske byer bør følge deres eksempel.
Statssky kan brukes til internasjonalt samarbeid og deling av data, hvor data som blir delt, og hvem de blir delt med, er demokratisk avgjort. Statlig eierskap kan også gjøre det lettere å ha innsikt i hvordan denne infrastrukturen er satt sammen og dermed motvirke misbruk. Dette vil den internasjonale datahandlingsavtalen sette en stopper for.
Om utviklingen fortsetter slik den gjør nå, hvor samfunnskritisk infrastruktur er eid og kontrollert av store, utenlandske selskaper, og hvor mye av den befinner seg i utlandet, vil det gjøre Norge langt mer sårbart og gjøre oss mer avhengige av å ha et godt forhold til disse selskapene og statene de opererer ut fra.
Det demokratiske spillerommet vil dermed bli ytterligere innsnevret om vi ikke tar kontroll over våre egne data og infrastruktur.
Teksten ble også publisert som kronikk i Klassekampen.