Bak lukkede dører forhandler regjeringen i full fart om en ny handelsavtale med Storbritannia. Det som ligger på bordet i forhandlingene truer mattrygghet og miljø, innskrenker demokratiet og gir storselskapenes lobbyister privilegert tilgang og innflytelse i politiske beslutninger.
Siden mai i år har regjeringen forhandlet med Storbritannia om en omfattende handelsavtale i kjølvannet av Brexit. Avtalen skal gjelde når Storbritannia går ut av EU 1. januar 2021. Forhandlingene skjer med andre ord i et forrykende tempo. Etter planen skal avtalen være på plass allerede innen årsskiftet, og Stortinget i hende 8. desember. Vanligvis tar handelsforhandlinger flere år; nå skal de fullføres i løpet av få måneder. Forhandlingene foregår bak lukkede dører, helt uten åpenhet og innsyn.
I juli la regjeringen fram sine hovedmålsettinger for forhandlingene. Målsettingene er magre og lite konkrete, men tyder på at regjeringen er villig til å bytte bort demokratisk handlingsrom innen en rekke samfunnsområder for å oppnå målet om full frihandel for fisk og sjømat. På forhandlingsbordet ligger blant annet standarder for mattrygghet, helse og miljø.
Truer matsikkerhet, helse og miljø
Av målsettingene går det fram at regjeringen forhandler om inngripende og demokratibegrensende regelverk, såkalte «tekniske handelshindringer» (TBT) og veterinære og plantesanitære tiltak (SPS). Dette er regelverk som innskrenker politisk handlingsrom til å utforme lover og reguleringer innen en rekke områder, som mat, helse, jordbruk, dyrevelferd, miljø og forbrukervern. Konsekvensene av liberalisering på disse områdene er lavere standarder og svekking av føre-var-prinsippet for matvaretrygghet og miljøregulering.
Avtaler om tekniske handelshindringer og veterinære og plantesanitære tiltak eksisterer blant annet i Verdens handelsorganisasjon (WTO). Regjeringen skriver at de i frihandelsavtaler vil gå lenger enn WTO-regelverket og at de i handelsavtalen med Storbritannia vil ha «moderne kapitler» om TBT og SPS som er «mer omfattende enn de tilsvarende avtalene i WTO». Dette er urovekkende fordi avtalene om tekniske handelshindre og veterinære og plantesanitære tiltak i WTO allerede legger sterke føringer på hvilken politikk vi kan føre innen mat, helse og miljø. Med regler som går enda lenger, vil standardene bli presset nedover. Vi kan ende opp med en amerikansk måte å regulere på, såkalt «risikobasert regulering». Med risikobasert regulering utsettes mennesker og miljø for betydelig risiko før man går til det skritt å forby eller regulere et produkt.
Overlater viktige politiske spørsmål til handelsavtalen
Det abstrakte og tekniske handelsspråket dekker over viktige og sensitive politiske spørsmål: Hva slags standarder skal vi ha for å oppnå ønskede politiske mål? Hvilke krav skal vi ha til produkter når det kommer til produksjon, distribusjon og merking?
Tekniske handelshindringer omfatter produktkrav og standarder, samt merking og pakking av produkter. Dette inkluderer for eksempel merking av næringsinnhold i matvarer, miljømerking av produkter og helseadvarsler på sigarettpakker. I tillegg kommer hvordan og hvor ofte man gjennomfører kontroll av om importerte produkter oppfyller krav til hygiene, helse, miljø og sikkerhet.
Veterinære og plantesanitære tiltak, omfatter lover, regler og standarder som skal beskytte «menneskers, dyrs og planters liv og helse». I all vesentlighet dreier det seg om regulering av matproduksjon og handel for å beskytte helse, mattrygghet, dyrevelferd og miljø. Som for eksempel reguleringer og standarder for inspeksjoner, risikovurderinger og godkjenningsprosedyrer for blant annet, sprøytemidler, genmodifiserte organismer (GMO) og antibiotika.
Regelverk i handelsavtaler om «tekniske handelshindringer» og «veterinære og plantesanitære tiltak» begrenser hvordan og i hvilken grad land og lokalsamfunn kan beskytte helse, miljø og forbrukerrettigheter. Reguleringer på disse områdene skal ifølge regelverkene ikke utgjøre «unødvendige hindringer for internasjonal handel». Hva som er «nødvendig» skal ikke avgjøres av folkevalgte politikere i lovgivende forsamlinger, men overlates til handelseksperter og byråkrater som sitter i handelsavtalens tvisteløsningspanel. At reguleringer ikke skal være «mer handelshindrende enn nødvendig», innebærer at de bare kan beskytte helse og miljø i den grad det ikke går på bekostning av handel eller medfører høyere kostnader for selskapene. Med andre ord: handel og selskapenes interesser settes foran mennesker og miljø.
Fra føre-var til etter-snar
Disse regelverkene truer også føre-var-prinsippet, fordi de forplikter land til å gå over til «risikobasert» regulering. Det innebærer at man ikke kan forby et produkt eller en produksjonsmetode, med mindre det finnes vitenskapelig bevis for at de forårsaker skade på helse eller miljø. Altså, et etter-snar-prinsipp. Både i Norge og i Europa er regulering innen mat, jordbruk, helse, dyrevelferd og miljø tradisjonelt basert på føre-var-prinsippet.
Føre-var-prinsippet er allerede under press i WTO. Blant annet har EUs forbud mot import av storfekjøtt behandlet med veksthormoner blitt angrepet. Det samme ble unionens forbud mot import av mat som inneholder genmodifiserte organismer. I forhandlingene om en tilsvarende avtale med EU, presser Storbritannia på for enda mer inngripende handelsregler, og for å svekke føre-var-prinsippet ytterligere. I den britiske regjeringens utkast til handelsavtalen med EU, er føre-var-prinsippet utelatt i kapitlene om tekniske handelshindringer og veterinære og plantesanitære tiltak. Tvert imot favoriserer kapitlene den risikobaserte tilnærmingen. Statsminister Boris Johnson kaller føre-var-prinsippet for «mumbo-jumbo». Både Johnson og den britiske sjefsforhandleren, David Frost, har gjort det klart at i handelsavtaler vil Storbritannia gå inn for at regulering av mattrygghet og miljø skal være basert på «vitenskap». Altså den amerikanske etter-snar-tilnærmingen. Da er det liten grunn til å tro at Storbritannia vil sette føre-var-prinsippet høyt i forhandlingene med Norge og EFTA.
Udemokratiske komiteer
I målsettingene antyder regjeringen at det ønskes «utstrakt regulatorisk samarbeid» mellom Norge og Storbritannia. Det innebærer at landene lager felles reguleringer og standarder for å lette handel, og fører ofte til at standardene senkes ned til et minste felles multiplum. Regulatorisk samarbeid var et av de store stridspunktene i TTIP-forhandlingene. Ulike varianter av regulatorisk samarbeid eksisterer også som del av mange kapitler i nye frihandelsavtaler, deriblant i kapitler om tekniske handelshindre og veterinære og plantesanitære tiltak.
Med regulatorisk samarbeid opprettes det egne komiteer og arbeidsgrupper som gjennomgår og vurderer hvorvidt landenes lover og reguleringer er «mer handelshindrende enn nødvendig». Disse komiteene, som består av handelseksperter og byråkrater fra de respektive landene, kan komme med anbefalinger om å endre eksisterende lover og å stoppe eller utvanne nye lovforslag. De møtes bak lukkede dører og jobber ofte i tett samarbeid med representanter fra næringslivet. Systemet åpner dermed opp nye arenaer hvor selskapenes lobbyister får privilegert tilgang til å påvirke politiske beslutningsprosesser.
Regulatorisk samarbeid er en gradvis prosess der eksisterende og nye lover og standarder endres over tid. Effekten vil vil derfor først se om noen år. Avtalen mellom Canada og EU (CETA) gir oss imidlertid et lite innblikk i hvordan systemet fungerer og hvilke konsekvenser det kan få for politisk handlingsrom og for standarder innen helse, miljø og mattrygghet. Lekkede dokumenter fra en av de mange komiteene som ble opprettet med CETA, komiteen for veterinære og plantesanitære tiltak, viser blant annet at EUs standarder for matsikkerhet, dyrevelferd og bruk av kjemiske sprøytemidler allerede er under press.
I forhandlingene med EU går Storbritannia inn for at denne typen komiteer skal ha brede mandater, blant annet til å endre avtaleteksten etter den er trådt i kraft. Åpner den norske regjeringen for utstrakt regulatorisk samarbeid og for bestemmelser i regelverkene med det samme innholdet som ligger i forhandlingene mellom Storbritannia og EU, kan vi i framtiden se lignende press på de standardene vi har i dag.
Alt tyder på at regjeringen er i ferd med å forhandle bort vår framtidige politiske handlefrihet i sin iver etter å få full markedsadgang for norsk sjømatindustri. Det kan vi ikke godta. Vi må beholde det demokratiske rommet til å velge hvordan vi vil regulere for å beskytte mattrygghet, helse og miljø i framtiden. Forhandlingene må derfor stoppes opp, og mandatet må underlegges politisk behandling av Stortinget. Det må også bli en slutt på det omfattende hemmeligholdet. Handelsforhandlinger må skje med full åpenhet og innsyn, og interesseorganisasjoner og sivilsamfunn må få samme rett til å bli hørt som næringslivet. Bare da kan vi sikre at hensynet til mennesker og miljø settes foran kommersielle interesser.